20 år siden barna fikk sin egen konvensjon blir mange fortsatt slått, misbrukt, mobbet og fengslet.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
KLAR MELDING: T-skjorta bæres av en engasjert ung mann. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
Artikkel 2
1. De stater som er part i dennekonvensjon, skal respektere og sikrede rettigheter som er fastsatt i dennekonvensjon for ethvert barn innenforderes jurisdiksjon, uten diskrimineringav noe slag og uten hensyn til barnets,dets foreldres eller verges rase, hudfarge,kjønn, språk, religion, politiskeeller annen oppfatning, nasjonale, etniske eller sosiale opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming,fødsel eller annen stilling.
• Les også: Alle barn har rett til...
- Biru Ingusat!
- Jævla Ingus-unge, roper de til gutten. Guttene på Karasjok skole roper ikke fordi han er same, det er de selv. Men fordi han er fra feil slekt. Og de slår ikke fordi han skulker og gjør det dårlig på skolen, det gjør de også. Det er noe med hvordan han legger beina
i kors, faktene når han snakker, toneleiet.
- Jævla homo.
Issát Ánde J. Eira (17) tenker tilbake på de vonde åra. Han tenker på ansiktene deres den dagen han bestemte seg for å ta igjen. Første skoledag i tiende klasse. Og så smiler han. For Issát slo ikke. Han svarte:
- Ja, vett dokk ka? Æ e faktisk homofil.
Hvem tar ansvar for de annerledes barna? Hvem sikrer at de får samme rettigheter som andre? Hvorfor var det ingen som grep inn da Issát ble mobbet, truet og banket opp på skolen? Var det fordi han er dobbel minoritet, både same og homofil? Var det bare å forvente?
I to år stilte han seg alle disse spørsmålene. Da Barneombudet holdt folkemøte i Karasjok i juni i år, gikk Issát på talerstolen og fortalte sin historie, fortalte om småligheten, drittkastingen, diskrimineringen. Han følte seg sterk. Men på TV-bildene etterpå kunne han se hvordan han skalv. Og han hadde aldri våget å drømme om hvordan bygda møtte ham etterpå. Folk omfavnet ham. De gråt.
- Vi visste ingenting, sa de.
Issát rister svakt på hodet.
- I ei så lita bygd som vår. Det er i så fall helt utrolig, så mye baksnakking som det er i Karasjok.
Av de 3000 innbyggerne i Karasjok er det bare to åpne homofile. Ham selv, og bestekompisen.
Mandagen vi møter ham er han i Oslo for å snakke med andre ungdommer som vet hva det vil si å ikke få sine rettigheter oppfylt. På T-skjorta hans står det «Minoritetsbarn skal ha samme rettigheter som alle andre». Men i motsetning til andre samer som opplever seg diskriminert, møtte Issát den verste motbøren fra sine egne.
- Samisk tradisjon og kultur er annerledes enn den norske. I min familie er homofile godtatt, men i mange andre familier blir det sett på som noe galt. Det er en del av minoritetsproblematikken, det også. Vi vet at det er større konflikter innad i minoritetssamfunn enn i resten av befolkningen. Staten må sørge for at de lukkede samiske miljøene blir åpnet, sier han.
Da Senter for atferdsforskning (SAF) presenterte tallene fra sin landsomfattende mobbeundersøkelse i fjor, kom Karasjok skole ut som en av verstingene. Foreldre gikk i vår ut i mediene og fortalte at barna deres ikke turde å gå på skolen i frykt for å bli angrepet. Folkemøtet i juni ble arrangert av Sametingets Ungdomspolitiske Utvalg (SUPU) som et direkte tilsvar til medieoppslagene, og de inviterte Barneombudet til å komme. Reidar Hjermann fortalte foreldrene om klassekamerater som aldri hadde snakket med hverandre, fordi familiene var fiender.
- Det er helt sant. To barn på grunnskolen kan mobbe hverandre fordi oldefaren til den ene stjal en rein av den andre, sier Issát.
Selv ble han mobbet fordi han tilhørte Ingus-slekta, ei slekt som driver med rein. Han forteller at folk i Karasjok er skeptiske til reindriftssamer, at de fastboende samene har forrang i bygda. Han mener det gjennomsyrer alt, at offentlige institusjoner diskriminerer familier. Han mener det er derfor skoleledelsen ikke grep inn da han selv ble mobbet, at det er derfor barnevernet stadig kom på døra, fordi de ikke fikk beskjed om årsaken til at han skulket store deler av ungdomsskolen. At mediene ikke griper tak i problematikken fordi journalistene selv favoriserer sin slekt framfor andre. For selv om familien til Issát ikke lenger er aktivt med i reindrifta, er han fortsatt Ingus.
- Hvis én person i en slekt har noe imot en person i en annen slekt, så er hele slekta imot, sier han.
Issát forteller om alt han setter pris på, tross alt.
Om tanter og onkler som bor rett over veien, om det sterke samholdet, om hjelpsomheten, det sosiale livet, de små avstandene. Men også om hvordan han selv er blitt tvunget til å ta avstand fra deler av familietradisjonen.
- Jeg ville ha konfirmasjonsselskapet mitt i samme festlokale som ei jente fra ei slekt som min slekt ligger i strid med. Jeg vet ikke hvorfor vi er fiender med dem engang.
Det ble en kjempediskusjon. Familien fryktet slåsskamp i festlokalet. Issát sto på sitt. Konfirmasjonsdagen kom, og alle gikk på tærne. Men festen ble en suksess.
- Jeg skjønner ikke hvorfor vi barna skal slepe rundt på konfliktene som våre oldeforeldre har hatt, sier Issát.
- Men du skjønner hvordan det du forteller høres ut for en utenforstående?
Han ler.
- Jeg har levd med den samiske kulturen i 17 år. For meg er dette ganske normalt. Men det er nok nå. Folk må forandre seg.
Han kveler en gjesp. Klokka er snart elleve om kvelden, han har sittet i møter fra tidlig i morges. Issát er leder for AUF i Karasjok, han gjør det bra på skolen og er engasjert i en rekke styrer og foreninger. Kontrasten er stor fra de dagene han lå hjemme i senga og bare ønsket at alt skulle ta slutt. Dette intervjuet er over, han håndhilser og takker for en fin prat.
Men ett spørsmål er fortsatt ubesvart. Hvordan klarte han det? Hvordan klarte du å reise deg, Issát?
Han stopper opp litt. Tenker seg om.
- Jeg har fått veldig mye hjelp av ungdomspsykiatrien i Karasjok. Og så tror jeg at det var veldig viktig at jeg klarte å si det. Det var en enorm lettelse å kunne fortelle dem at jeg er homofil. Etter det var det liksom greit.
- Biru Ingusat!
- Jævla Ingus-unge, roper de til gutten. Guttene på Karasjok skole roper ikke fordi han er same, det er de selv. Men fordi han er fra feil slekt. Og de slår ikke fordi han skulker og gjør det dårlig på skolen, det gjør de også. Det er noe med hvordan han legger beina
i kors, faktene når han snakker, toneleiet.
- Jævla homo.
Issát Ánde J. Eira (17) tenker tilbake på de vonde åra. Han tenker på ansiktene deres den dagen han bestemte seg for å ta igjen. Første skoledag i tiende klasse. Og så smiler han. For Issát slo ikke. Han svarte:
- Ja, vett dokk ka? Æ e faktisk homofil.
Hvem tar ansvar for de annerledes barna? Hvem sikrer at de får samme rettigheter som andre? Hvorfor var det ingen som grep inn da Issát ble mobbet, truet og banket opp på skolen? Var det fordi han er dobbel minoritet, både same og homofil? Var det bare å forvente?
I to år stilte han seg alle disse spørsmålene. Da Barneombudet holdt folkemøte i Karasjok i juni i år, gikk Issát på talerstolen og fortalte sin historie, fortalte om småligheten, drittkastingen, diskrimineringen. Han følte seg sterk. Men på TV-bildene etterpå kunne han se hvordan han skalv. Og han hadde aldri våget å drømme om hvordan bygda møtte ham etterpå. Folk omfavnet ham. De gråt.
- Vi visste ingenting, sa de.
Issát rister svakt på hodet.
- I ei så lita bygd som vår. Det er i så fall helt utrolig, så mye baksnakking som det er i Karasjok.
Av de 3000 innbyggerne i Karasjok er det bare to åpne homofile. Ham selv, og bestekompisen.
Mandagen vi møter ham er han i Oslo for å snakke med andre ungdommer som vet hva det vil si å ikke få sine rettigheter oppfylt. På T-skjorta hans står det «Minoritetsbarn skal ha samme rettigheter som alle andre». Men i motsetning til andre samer som opplever seg diskriminert, møtte Issát den verste motbøren fra sine egne.
- Samisk tradisjon og kultur er annerledes enn den norske. I min familie er homofile godtatt, men i mange andre familier blir det sett på som noe galt. Det er en del av minoritetsproblematikken, det også. Vi vet at det er større konflikter innad i minoritetssamfunn enn i resten av befolkningen. Staten må sørge for at de lukkede samiske miljøene blir åpnet, sier han.
Da Senter for atferdsforskning (SAF) presenterte tallene fra sin landsomfattende mobbeundersøkelse i fjor, kom Karasjok skole ut som en av verstingene. Foreldre gikk i vår ut i mediene og fortalte at barna deres ikke turde å gå på skolen i frykt for å bli angrepet. Folkemøtet i juni ble arrangert av Sametingets Ungdomspolitiske Utvalg (SUPU) som et direkte tilsvar til medieoppslagene, og de inviterte Barneombudet til å komme. Reidar Hjermann fortalte foreldrene om klassekamerater som aldri hadde snakket med hverandre, fordi familiene var fiender.
- Det er helt sant. To barn på grunnskolen kan mobbe hverandre fordi oldefaren til den ene stjal en rein av den andre, sier Issát.
Selv ble han mobbet fordi han tilhørte Ingus-slekta, ei slekt som driver med rein. Han forteller at folk i Karasjok er skeptiske til reindriftssamer, at de fastboende samene har forrang i bygda. Han mener det gjennomsyrer alt, at offentlige institusjoner diskriminerer familier. Han mener det er derfor skoleledelsen ikke grep inn da han selv ble mobbet, at det er derfor barnevernet stadig kom på døra, fordi de ikke fikk beskjed om årsaken til at han skulket store deler av ungdomsskolen. At mediene ikke griper tak i problematikken fordi journalistene selv favoriserer sin slekt framfor andre. For selv om familien til Issát ikke lenger er aktivt med i reindrifta, er han fortsatt Ingus.
- Hvis én person i en slekt har noe imot en person i en annen slekt, så er hele slekta imot, sier han.
Issát forteller om alt han setter pris på, tross alt.
Om tanter og onkler som bor rett over veien, om det sterke samholdet, om hjelpsomheten, det sosiale livet, de små avstandene. Men også om hvordan han selv er blitt tvunget til å ta avstand fra deler av familietradisjonen.
- Jeg ville ha konfirmasjonsselskapet mitt i samme festlokale som ei jente fra ei slekt som min slekt ligger i strid med. Jeg vet ikke hvorfor vi er fiender med dem engang.
Det ble en kjempediskusjon. Familien fryktet slåsskamp i festlokalet. Issát sto på sitt. Konfirmasjonsdagen kom, og alle gikk på tærne. Men festen ble en suksess.
- Jeg skjønner ikke hvorfor vi barna skal slepe rundt på konfliktene som våre oldeforeldre har hatt, sier Issát.
- Men du skjønner hvordan det du forteller høres ut for en utenforstående?
Han ler.
- Jeg har levd med den samiske kulturen i 17 år. For meg er dette ganske normalt. Men det er nok nå. Folk må forandre seg.
Han kveler en gjesp. Klokka er snart elleve om kvelden, han har sittet i møter fra tidlig i morges. Issát er leder for AUF i Karasjok, han gjør det bra på skolen og er engasjert i en rekke styrer og foreninger. Kontrasten er stor fra de dagene han lå hjemme i senga og bare ønsket at alt skulle ta slutt. Dette intervjuet er over, han håndhilser og takker for en fin prat.
Men ett spørsmål er fortsatt ubesvart. Hvordan klarte han det? Hvordan klarte du å reise deg, Issát?
Han stopper opp litt. Tenker seg om.
- Jeg har fått veldig mye hjelp av ungdomspsykiatrien i Karasjok. Og så tror jeg at det var veldig viktig at jeg klarte å si det. Det var en enorm lettelse å kunne fortelle dem at jeg er homofil. Etter det var det liksom greit.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen