Nettmøtet er avsluttet. Les svarene fra Lars Fr. Svendsen nedenfor.

Hei LF
Har veldig sans for fremstillingen din; tror også et det ofte er for mye fokus på diagnostisering av ulike symptomer og "vondter". Dette kan føre til større grad av sykliggjøring, og flere holder seg hjemme selv om de kunne gjort en jobb. Jeg er enig i prinsippene i "IA avtalen", men opplever at primærleger motarbeider systemet ved å gi enkle sykemeldinger fremfor å fokusere på arbeidsevne og samarbeide med bedriftene for å få fleksible løsninger. Hvordan ser du på IA avtalen?
Innsendt av: Ole-Morten

Hei, Ole-Morten!
Det var et stort spørsmål helt på tampen. I likhet med deg ser jeg veldig positivt på tanken bak IA-avtalen, men det kanp neppe benektes at den i praksis ikke fungerer optimalt. I likhet med deg tror jeg også at en del av problemet ligger i lege-leddet.

Beklager: Det var alt jeg hadde tid til.

Hilsen Lars
 

Dette var bra!

Jeg er så utrolig enig med deg. Men ser du for deg at det er mulig å endre på dette? Tror du ikke politikerne er redde for å kreve noe av folk, for eksempel trekke i sykelønn?

Det urettferdige er ikke at de som er "syke" ikke får full lønn når de ikke jobber. Det urettferdige er at de som orker å jobbe, er flinke og disiplinerte, faktisk må betale for det...
Innsendt av: Jan

Det er lite fristende for politikere å røre så mye ved dette, siden det neppe vil være noen stemmesanker. Men siden vi akkurat har lagt et valg bak oss, og det er en stund til neste valg, kan tidspunktet være bedre nå...

Hilsen Lars
 

sykeliggjøring

Dette er egentlig ikke et spørsmål. Men jeg er bare så enig med deg ang sykeliggjøring.Har også sjøl poengtert dette med forkjølelse kontra influensa, og hodepine kontra migrene, bl.a. Og at vi tåler mindre enn før, ingen tvil. Og gradert sykemelding og gradert uførhet bør nyttes mye mer. Sjøl arbeider jeg no 25% stilling, heldigvis greier jeg det, og er strålende fornøyd. Men de fleste vil ikke bruke restevne på arbeid, nei da skal det være full uførhet. Det er en glede å kunne arbeide, om ikke mye lenger, delta i samfunnet med det jeg klarer. Og lange sykmeldinger, ikke bra, mange kunne greie arbeide litt. Sjølsagt gjeld ikke dette alle, men restarbevne er viktig å bruke.
Innsendt av: anonym

Takk for det! Det er grunn til å tro at mange syke eller uføre som står utenfor arbeidslivet, også er i stand til å bidra. Kan de jobbe 25 prosent (som deg)? 40 prosent? 60 prosent? Og kanskje enda mer etter hvert? Det handler dels om enkeltmenneskets arbeidsmoral, men vel så mye om at samfunnet har en moralsk forpliktelse til å tilrettelegge for å øke livskvaliteten for sykmeldte og uføretrygdede.


Hilsen Lars
 

all makt til lederne?

Hva hvis man opplever at leder bare lesser på med nye oppgaver og mer og mer ansvar og samtidig får man mindre arbeidstid til å utføre oppgavene. Hva tror du det gjør med en ansatt?Hvis dette pågår over lang tid og leder ikke er lydhør for de ansattes situasjon og mangler empati, blir man til slutt så sliten både psykisk og fysisk, at man snart begynner å gjøre feil. Når man kjenner at man sitter i kvikksand og synker dypere og dypere desto mer man kaver, da blir man syk. Slik er det mange som har det på jobben. Er det ikke arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge slik at man får ned sykefraværet?
Innsendt av: F.t. Nav ansatt

Det er selvfølgelig også arbeidsgivers ansvar. Og det du beskriver her, er en oppskrift på elendig - og definitivt ikke bærekraftig - ledelse.

Hilsen Lars
 

Flott innspill

Veldig bra at dere med statusyrker og tilgang til førstesidene, tør å snakke om at offer-rollen stort sett får negative konsekvenser og er til liten glede over tid. Det er også viktig at vi som kan være 'litt syke' ikke definerer oss som det, for da ødelegger vi for dem som virkelig trenger velferdstaten, kanskje i hele sitt liv !

flott at det nå kan snakkes om terskelen for hva som er sykdom og hva som er livets utfordringer, som ikke skal trekke oss hjem, men ut blant folk. Fortsett med det. Jeg liker at filosofer også kommer på banen, og ikke bare psykologer, som mer representerer sykdom. Dere repr. det gode og det onde i livet. stå på !! Det skal vi leve med både ute og hjemme !
Innsendt av: Ingjerd kongsro

Takk for det!

Hilsen Lars
 

Enig

Vår tåleevne er definitivt blitt dårligere.
Vi er en gjeng sveklinger. Men en annen side er at folk skal være så inmari "tapre" også. Jeg jobber et sted hvor alle skal være så tøffe at folk kommer på jobb med omgangssyke, omtrent rett fra doskåla, så man er helt sikker på at alle andre også blir smittet.
Sånt blir også usedvanlig tåpelig.

Dette med å oppgradere sykdommene våre er helt riktig veldig i vinden og forferdelig frustrerende for oss som faktisk har (i mitt tilfelle) migrene, hvor et anfall er ødeleggende. Det ikke bare oppgraderer en annens hodepine, men nedgraderer oss. Og vi har ofte mindre fravær enn andre, vil jeg hevde. Kroniske lidelser og tilstander gjør at folk blir vant til vondter og uggenheter - og dermed tåler mer.

Men man blir ikke hjemme fra jobb ved fyllesyke, hodepine pga en sen film og manglende søvn, "kjenne etter-vondt" - det gjør man bare ikke.

Innsendt av: Siri

Jeg synes at innstillingen din er forbilledlig! Og du peker også på noe viktig: Når høyst allminnelig hodepine kalles migrene, utvanner det migrenebegrepet. Det fører til at vi kan slutte å ta reelle migrenetilfeller så alvorlig som vi burde.

Hilsen Lars
 

Bra artikkel

Det er interessante betraktningar du legg fram her. Er dette berre professoral synsing eller kan du dokumentere noko av dette med statistikk eller tal? Det er vel ikkje akkurat dei frå 50 og oppover som er mest borte frå jobben. Er det verkeleg slik at folk held seg borte frå jobben berre dei har litt vondt i nakke eller rygg ein dag?
Er det ikkje forskjell på å sitja på eit kontor for seg sjøl og sjå halvsjuk inn i ein PC-skjerm mot det å stå framfor ein klasse og skulle vera på topp ein heil dag?
Innsendt av: Alf E.H

Det finnes en god del forskning på dette. Når det gjelder den generelle virkning av arbeid på den fysiske og psykiske helsen er den mest omfattende studien av dette til dags dato, "Is Work Good for Your Health and Well-Being?" (2006) av Gordon Waddell og A Kim Burton. Det er en svært stor metastudie av forskningen på feltet. Denkonkluderer entydig med at "arbeid er generelt bra for den fysiske og mentale helsen". Forfatterne anslår at det i høyden er 5-10 prosent av befolkningen som vil ha bedre helse hvis de ikke arbeider.
Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt følk føler seg sykere i dag enn tidligere, gitt samme symptomer, så er det svært vanskelig å gjøre en kvantitativ studie av det. Men opptrappingen i måten vi snakker om ulike plager på (at "forkjølelse" blir "influensa" og "hodepine" blir "migrene") tyder i det minste på at det er slik.

Hilsen Lars
 

Unormal - og frisk

Føler meg av og til unormal, eller utenfor, fordi jeg ikke har noen psykiske eller nevneverdige fysiske problemer. Er det bare slik i Norge? At man er rar eller unormal om man er glad og frisk?
Innsendt av: Unormalt frisk og unormalt glad jente på 16

Jeg ser poenget ditt...

Hilsen Lars
 

Kunne ikke vært mer enig

Utrolig bra at noen endelig tar tak i problemet!! Stå på
Innsendt av: Mathias

Takk for det!

Hilsen Lars
 

Et hardere arbeidsliv

Jeg har vært ute i arbeidslivet i snart 35 år nå. I motsetning til de politiske broilerne som hersker i landet så vet jeg hvordan arbeidslivet har blitt hardere. Den store forandringen skjedde med innføringen av datateknologien. Før hadde vi arbeidere et visst frirom. Arbeidsgiveren kunne ikke måle vår produktivitet hele tida slik det er nå. Det var rom for å ha dårlige dager. Slik er det ikke i dag. Det er datamaskinene som styrer arbeidslivet og ledelsen stiller krav til arbeidstakerne som om vi også skulle være datamaskiner. Dette umenneskeige presset sliter oss ut og gjør oss syke, men det forstår nok verken du eller politikerne der oppe i parnasset.
Innsendt av: Sliten Golvklut

Som nevnt i et tidligere svar, tror jeg at det er vanskelig å skaffe dekning for en påstand om at en generell "brutalisering" av arbeidslivet har funnet sted. Undersøkelser av folks trivsel på arbeidet tilsier ikke at så er tilfelle. Når det er sagt, er det fullt tenkelig at det enkelte bransjer er hardere enn tidligere, men det må i så fall utforskes grundigere.

Hilsen Lars
 

Gratulere med professoratet!

"Taperfabrikken" var et dekkende begrep. Hvorfor er det ingen i de politiske kretser som stopper opp og vurderer resultatet av sitt prosjekt fra tid til annet? Det er tydelig for meg at den sosialdemokratiske velferdstaten undergraver seg i sin misforståtte godhet.
Vårt sterke behov for å fremstå som gode og omsorgsfulle krever en jevn strøm av klienter og ofre som vi kan øse vår omsorg over. Vi produserer tapere. Står valget alltid mellom trygd og sosialstønad?

Det kontrafinale paradokset er at jo "snillere" vi ønsker å være, jo mer senker vi kravene og jo mindre må folk yte. Det sies at vi streber mot å forhindre 2/3-samfunnet, og på veien skaper vi flere funksjonelle analfabeter som ender opp som tapere. Og dermed kommer vi raskere til det 2/3-samfunnet vi ikke ønsker oss.

Hvem har sagt at utdanning og kunnskaper er noe vi må reddes fra? Hvem tror at lykke er passiv kos foran tv-skjermen? Lykke er aktivitet, sammen med andre. Det har vi visst siden antikken.
Takk for at du holder debatten varm.
Innsendt av: Trond K

Takk for det!
Det er etter min mening liten tvil om at veldferdsstaten - til tross for mange sympatiske trekk - også produserer en strøm av ofre i form av mennesker som blir en permanent underklasse. Dette må vi ta langt mer alvorlig enn hva vi hittil har gjort. Velferdsstaten har gode intensjoner, men veien et visst sted er som kjent brolagt med gode forsetter.

Hilsen Lars
 

Vet man hvorfor..

..det kan virke som om langtidssyke er oftest forekommende blant lavtlønnte? Er det fordi lavtlønnsyrker er mer slitsomme, eller er det fordi det er mer "lønnsomt" å sykemelde seg hvis inntekten ikke er alt for høy?
Innsendt av: Andre S.

Det er nok flere årsaker til dette. Mange lavtlønnsyrker er utvilsomt svært fysisk belastende. Men det er også et faktum at de økonomiske incentivene kan være svært uheldige for denne gruppen. En tanke kan være å senke skattene for lavtlønte en del, slik at arbeid blir mer lønnsomt.

Hilsen Lars
 

Tror du har rett

Hei,
Jeg tror du har veldig rett, jeg er en som nettopp har begynt i arbeidslivet for fullt, har også jobbet deltid ved siden av studiet, men var fortsatt en stor overgang å komme ut i arbeidslivet.
Det er selvfølgelig dager man ikke har lyst å gå på jobb, og dager som er tyngre enn andre og det er ganske provoserende at da mange tyr til sykemelding bare fordi de er slitne.
Det er også en vanskelig problemstilling ettersom det faktisk finnes personer som har reelle fysiske eller psykiske plager som hindrer dem i å delta aktivt i arbeidslivet. Dessverre virker det som om prosentandelen av de med reelle problemer blir mindre og mindre. Hvordan tror du vi kan snu denne trenden? Er det legene som må bli strengere med å dele ut sykemeldinger? Eller må vi ta personlig ansvar og ikke gi opp for lett?
Innsendt av: Mann25

Vi har alle våre tunge dager. Det er ingen "sykt" ved akkurat det. Men vi har vansker med å akseptere det.
Jeg tror at flere ting må til for å snu trenden. Mye tyder på at mange leger for lett tyr til sykemeldinger, uten at det nødvendigvis gjør livet bedre for den sykemeldte. Men jeg mener også at det påligger oss alle et ansvar.

Hilsen Lars
 

Sykefravær.

Det første dere må gjøre er å slutte å kalle oss som er , har vært syke, for parasittter. Dette gjelder også myndighetene. Ellers er det i de fleste tilfeller forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som gjør folk syke. Folk må føle at de har en verdi i bedriften og ikke bare et nødvendig onde.
Innsendt av: Svein

Jeg har aldri påstått at syke mennesker er parasitter, og ville heller aldri finne på å gjøre det.
Poenget mitt er heller at vi definerer for mye som sykdom, og videre at vi derigjennom løfter mange mennesker ut av arbeidslivet når de etter alt å dømme ville hatt et bedre liv med arbeid.

Hilsen Lars
 

Diagnose eller problem

Om jeg forstår deg rett mener du at folk har det vanskelig, tungt og slitsomt. Problemet oppstår når vi kaller det sykdom.

Hva foreslår du istedet? Skal vi bare be folk ta seg sammen og gå på jobb allikevel? Må folk innse at livet ikke er bedre? Er det alle mulighetene, og det at vi føler må si nei til dem, som er problemet?

Hovedspørsmålet er kanskje, uten hensikt om å bli politisk, hvorfor har vi det ikke bedre, når vi har det så bra?

Spennende tema, ser frem til dine kommentarer!
Innsendt av: Henrik

I Strindbergs "Drømspel" heter det: "Det är synd om menniskorna." I dag har vi stadig større vansker med å akseptere at ethvert menneskeliv vil inneholde smerte av ulikt slag. Vi har fått stadig mer urealistiske forventninger til hva et menneskeliv overhodet kan inneholde av ren velvære. Derfor tror jeg at de fleste av oss kan ha godt av en "realitetsorientering" i ny og ne.

Hilsen Lars
 

Samfunnsendringer

Når arbeidslivets krav til mestring overstiger menneskets evner følger naturlige konsekvenser som stress og følelsen av utilstrekkelighet. Undersøkelser viser forøvrig at IT sektoren ligger på topp når det gjelder rangering av verdens mest stressende yrker. Kanskje ikke så rart når man legger til grunn utviklingen innen denne sektoren. Studier viser også at stress vesentlig øker risikoen for utvikling av psykiske lidelser som angst og depresjon, og som på sikt også kan utvikle fysiske sykdommer.

Spørsmålet mitt til deg blir i hvilken grad du tror overgangen til kunnskapssamfunnet og de utvidede kompetansekrav som stilles til arbeidstakerne har påvirket sykefraværet?

Innsendt av: Kenneth

Det kan være noen sammenhenger her. Men interessant nok er det studier som tilsier at kjedsomhet, at man er understimulert på jobb, faktisk oppleves som et problem av flere enn stress.
Ellers er det verdt å merke seg at det knapt har vært noen som helst endring i nyere av tid av folks tilfredshet med sitt arbeid. I Norge svarer 9 av 10 at de trives på jobb, og i OECD er tallet 8 av 10. Den eneste endringen er at eldre arbeidstagere i dag ser ut til å være litt mindre tilfredse enn tidligere, og at de yngre er litt mer tilfredse. Dette tyder uansett på at en generell "brutalisering" ikke har funnet sted.

Hilsen Lars
 

Hvem har ansvaret?

Som alle andre angriper du de syke. Hvorfor ikke angripe arbeidsgiversiden som nekter å akseptere at vi alle i bunn og grunn er gjennomsnittsmenesker? Hvordan skal vanlige folk forholde seg til et arbeidsliv som rakker ned på vanlige folk og ikke vil ha noe annet enn supermennesker? Er det noe rart folk blir syke når de hver dag må leve med at NHO mobber alle som ikke tilhører eliten?
Innsendt av:

Jeg vil avvise at jeg angriper de syke. Er man for syk til å arbeide, skal man selvfølgelig ikke arbeide. Problemet er at vi i dag sykeliggjør så mye av det som tidligere ble betraktet som helt normale deler av et menneskeliv. Og det er liten grunn til å tro at det gjør oss særlig godt.

Hilsen Lars
 

noe frekt og noe rett

Du liker å provosere gjør du ikke? Min oppfatning av menneskene rundt meg er ikke i nærheten av det du skriver om. Selvom vi har pensilin for lungene og halsbetennelser, finnes det nok andre slitasjepunkter i hverdagen nå til dags enn før.

Syns det er sjokkerende at du snakker så stygt om depresjon og psykiske lidelser. Ja det har blitt en stor del av samfunnet. Men det kan vel ha mer med samfunnet en menneskene? Det er et større press på å klare alt, alle skal jobbe fulltid, alle skal klare å passe ungene sine, alle skla klare å trene og holde seg i form, alle skal klare å være vert og vertinne, alle skal klare å være aktive i samfunnet osv.

Jeg tror ikke det nødvendigvis bare handler om å få alle ut i arbeid. Det handler om å at Norge trenger et kulturskifte hvor det er greit å ikke være perfekt og få lov til, som du sier, å yte det de kan og ikke bli sett ned på bare fordi en ikke klarer alt.
Innsendt av: Anne Marie Bull

Det stemmer at jeg liker å provosere. Og enkelte ganger kan spissformuleringer være det beste for å få frem et poeng.
Poenget mitt var for øvrig ikke å snakke stygt om depresjon og psykiske lidelser (og det gjorde jeg etter min mening heller ikke). En alvorlig depresjon er utvilsomt svært ødeleggende. Problemet er at kriteriene man i dag bruker til å diagnostisere depresjoner (og man andre psykiske lidelser) er at de fanger inn alt for mange mennesker. Diagnosene blir med andre ord mer utbredte enn hva som er rimelig. Da sykeliggjør man mennesker. Og man skal være forsiktig med diagnoser fordi de er så kraftige merkelapper som gjør mye med folks selvforståelse.

Hilsen Lars
 

Voldsom generalisering

Velferdsordningene er for alle i landet vårt. Det er stor forskjell på oss, noen er svindlere og bedragere, noen er snyltere og parasitter (betyr i denne sammenheng å utnytte og misbruke systemet til egen økonomisk fordel), noen er svært lite selvhevdende og beskjeden og benytter seg mindre av fellesgodene enn de burde. De aller fleste er likevel helt vanlige mennesker som jobber og sliter for å forsørge seg og sine. Med dette mener jeg å si at det finnes grupper som mener de er unntatt regler som gjelder for andre, og som snyter samfunnet enten bevisst ved å snyte på skatten (sannsynligvis de største beløpene) eller å ta imot trygdeytelser på falskt grunnlag. Men dette sier dog ikke alt om den norske folkesjela, for vi er faktisk svært forskjellige. Forøvrig var det ikke Karl Evang som "innførte" den siterte definisjonen på helse, men WHO. Den har alltid vært betraktet som et utopisk ideal, men det var i "gamle" dager den ble brukt. Den er for lenge siden blitt byttet ut med en mere realistisk definisjon, så det er ikke der hunden ligger begravet.
Innsendt av: Randi Johnsen

Selvfølgelig finnes det noen fuskere med liten vilje til å yte for fellesskapet, men jeg tror ikke at det er hovedproblemet.
Når det gjelder helsedefinisjonen, ble den lansert i 1946 ble nedfelt i første paragraf av WHOs grunnlov av 1948, som ble godkjent av alle organisasjonens medlemsland. Men Karl Evang var faktisk hovedmannen bak dette helsebegrepet.

Hilsen Lars
 

Uføretrygd

Hvorfor er det ikke et annet alternativ etter sykemelding og rehabilitering, enn uføretrygd?
Det må jo være der "feilen" ligger.

Det er helt riktig, det som står i artikkelen.

"Samfunnet skal ta imot det folk kan yte", men det er visst ikke bruk for den som har kroniske lidelser og som til tider ikke kan yte 100% hele året.
Innsendt av: Johan Husby

Jeg er enig i at vi her er for dårlige. Det er grunn til å tro at mange syke eller uføre som i dag står utenfor arbeidslivet, også er i stand til å bidra. Kan de jobbe 40 prosent? 60
prosent? Og kanskje enda mer etter hvert? Det handler dels om enkeltmenneskets arbeidsmoral, men vel så mye om at samfunnet har en moralsk forpliktelse til å tilrettelegge for å øke livskvaliteten for sykmeldte og uføretrygdede.


Hilsen Lars