Pål Refsdal (46) er fri. Men han savner ikke den rosa mobilen sin.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Frihet: I forrige uke var Pål Refsdal i alle kanaler, hvor han fortalte hvordan det var å være kidnappet av Taliban.
Fra Taliban til Arendal. Det novemberstille hotellet var brått blitt invadert av et samlet mediekorps. Biler fra TV2 og NRK parkerte utenfor inngangen, kabler ble dratt gjennom døra, forbi resepsjonen, forbi skopussermaskinen og kaffeautomaten, innover gangen, og inn i møterommet. Videokameraer og lys ble rigget, PC ble plugget i, og mikrofonene sto som en fargerik bukett på bordet.
Og hvilken dramatisk historie skulle ikke bli fortalt i Arendal denne ettermiddagen. Om Taliban, al-Qaida, om halshogging, strupekutting, løsepenger, UD og hemmelige forhandlinger, og brått var Norge igjen kommet nær de store begivenhetene. Etter pressekonferansen var det tid for individuelle intervjuer, for det er jo dette journalistikk dreier seg om. Eksklusivitet. Egne vinklinger. Det lille ekstra. Og Pål Refsdal skuffet ingen og ga alle nær-Taliban-opplevelser.
Etter som kveldsmørket la seg som en kaftan over byen, gikk det slag i slag i etermediene. Det var radioprogrammene Her og Nå, SyttenTretti, og Dagsnytt 18, «Du ble truet med halshogging, trodde du noen gang at kidnapperne ville kappe hodet av deg?», det var TV2-Nyhetene, «Har du konvertert til islam?», Tabloid, «Kor tid skjønte du at du var kidnappa?». Det var Dagsrevyen, «Når forsto du at du kom til å bli satt fri?», og RedaksjonEn, «Hvilke innrømmelser måtte du komme med?».
Tålmodig svarte Pål Refsdal på varianter av de samme spørsmålene. Han stirret i kameraet med sine mandelformede øyner og feminine øyenvipper. Tilsynelatende avslappet satt han der med svart t-skjorte, svart fotovest, svarte bukser, svarte marsjstøvler, (som han skulle si litt seinere, «black is beautiful»), og omkring halsen et brunlig, afghansk skjerf. Han svarte med stø, men tynn stemme. Trass år i utlendighet, hadde han jo skjønt såpass av norsk medievirkelighet at her var det bare en vei ut: Jatte med og legge seg paddeflat.
Klokka er nærmere ni når han setter ved et bord på Restaurant Egon. En seks timer lang kanossagang er over.
- Hvordan føles det?
- Nei, det går jo på æresfølelsen løs, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å legge meg flat. Jeg har gjort en feil. Den saken her var pinlig. At det ble så mye styr og at UD satte hele apparatet for å få meg fri, passer ikke inn i min selvoppfatning om at jeg skal klare meg selv. Nei, pinlig er ordet.
For dem som har vært bortreist eller av annen grunn ikke har fått med seg de dagers hendelser, et lynkjapt resymé: Frilansjournalisten Pål Refsdal tok seg inn i et område i Afghanistan der Utenriksdepartementet rådde ham til ikke å dra. Han hadde vært i området før, og stolte på en lokal talibankommandant. Det skulle han ikke gjort. Refsdal og tolken hans ble tatt som gissel.
- Tabben lå i at jeg lot meg fascinere av en person som jeg ikke burde stolt på. Dessuten undervurderte jeg grådigheten. Det var et crackcourse i kulturell forståelse.
- Et hva?
- Et lynkurs i hvordan æresbegreper blir satt til side når det er muligheter for jordisk rikdom. Det var interessant, og det er bare å konstatere at i Afghanistan er det stor forskjell mellom liv og lære. Kjenner du området der?
- Eh… nei.
- Nei, jeg kan tegne et kart, sier han. Refsdal drar fram en notatblokk fra en av vestlommene, blar opp på et blankt ark og begynner å tegne med kulepenn. Han tegner inn veier, elver og daler, han tegner grensa mot Pakistan. Han tegner amerikanske baser, og åsrygger hvor al-Qaida holder til, han tegner inn hvor Taliban holder til, han tegner inn ulike fraksjoner og undergrupper av Taliban og al-Qaida, og det blir etter hvert svært detaljert. Til slutt tegner han en prikk som skal forestille landsbyen hvor han ble holdt som gissel.
Der i landsbyen, i et rom hos en hyggelig familie ble han og tolken sperret inne i sju dager. Dag to kom en hissig mann inn i rommet. Han utga seg for å være offiser i al-Qaida.
- Det er klart det var ubehagelig å sitte der med en mann som ga inntrykk av å være fanatiker, og som fortalte at han skulle skjære over halsen på meg. Jeg kjente det litt i magen. Men det var, hva er ordet? Noe teatralsk over ham. Og straks han begynte å snakke om penger, skjønte jeg at OK, det er dette det dreier seg om. Men hadde ikke han truet med å skjære over halsen min, hadde jeg neppe tatt den telefonen til den norske ambassaden.
- Ringte du til sentralbordet, eller?
- Nei, jeg hadde telefonnummeret til sikkerhetsoffiseren. Jeg ringte, sa hvem jeg var og at jeg dessverre hadde litt dårlige nyheter. Jeg var blitt kidnappet av Taliban og de ville drepe meg innen tre dager hvis ikke de fikk 500000 dollar. Jeg sa også at jeg trodde at dette var et spørsmål om penger, og at prisen nok kunne forhandles.
- Tenkte du aldri: «Nå får jeg aldri se mine nærmeste igjen»?
- Nei, det var ingen sånne øyeblikk. Min store fordel er at jeg er blitt ganske god på å lese situasjoner og forstå stemninger. Jeg skjønte noenlunde hvor landet lå. Det ble også stadig mer tydelig at de to hovedpersonene i dette spillet, var rene amatører. De drev med frilanskidnapping og forsøkte til og med å lure hverandre. Det var virkelig to pirajaer i ei vannbøtte.
- Kom spørsmålet om konvertering opp?
- Ja, sier han kort.- Veldig tidlig.
Det er blitt sagt at Pål Refsdal måtte konvertere til islam for å slippe fri. På det spørsmålet har han svart at tro er et personlig anliggende, som han ikke vil kommentere.
- Har du konvertert til islam?
- La meg svare helt hypotetisk på det spørsmålet. Jeg har sett videoer med amerikanske soldater som framsier islamske trosbekjennelser. For et gissel, er konvertering en nøkkel ut. Men hva hvis gisselet, reiser hjem og sier: «Æda-bæda, jeg lurte dere.»?
- Ja?
- Hvordan tror du det da ville gå i neste gang, la oss si når en norsk soldat sitter der? Hva tror du ville skjedd? Uansett hva man svarer på et slikt spørsmål, kan det føre til komplikasjoner for andre i neste gisselsituasjon.
- Det er kanskje ikke noe mer å si om det?
- Bare spør om hva du vil, du.
- Har du konvertert til islam?
- Det anser jeg for å være et personlig anliggende, og det vil jeg ikke kommentere.
For å gjøre en sju dager lang gisselhistorie kort. Refsdal og tolken ble sluppet fri. De ble begge fratatt det de hadde av eiendeler.
- Teknisk utstyr for omtrent hundre tusen. Kamera. Radiomikrofoner. De kommer jo aldri til å få bruk for det. Men det er én ting jeg er glad for at de tok fra meg der nede.
- Hva da?
- Mobilen. Det har vært et vanvittig trøkk disse dagene. Jeg er glad jeg slipper å snakke med alle som har forsøkt å få fatt i meg.
Han humrer.
- I min familie er det slik at jeg overtar mobilene etter barna mine. Og den siste jeg fikk, var en sånn rosa jentemobil etter datteren min. En sånn fliptelefon. Og den konfiskerte de. Så hvis du ser en skjeggete Al-Qaida-offiser med rosa telefon, da vet det at det er min kidnapper. At selveste strupekutteren går rundt der nede med en rosa mobiltelefon, er jo litt komisk.
Pål Refsdal er født i Kongsvinger. Etter fem år i Sverige flyttet han til Ulsrud i Oslo, hvor han vokste opp. Hans mor er fra Tyskland, hans far fra Hedmark. Hun er fysioterapeut, han lege. Pål Refsdal har ellers tre søstre. Ingenting av dette skulle tyde på at han skulle bli et menneske som viet livet til å oppsøke all verdens konflikter. Hva er det som driver ham?
- Gudene vet. Spenning? Både ja og nei. Eventyrlyst? Mer før enn nå. Men jeg har alltid vært fascinert av geriljabevegelser. Det er ikke et statsapparat som plutselig finner ut at de vil ha en geriljabevegelse, og begynner å ansette og trene folk. Det er vanlige mennesker, som finner ut at de må gjøre noe, og griper til våpen. Å ta det skrittet krever en del. Det er mange interessante mekanismer. Noen er interesserte i folklore, andre av fagforeninger. Jeg er opptatt av geriljabevegelser. Hvordan de oppstår, hvem de består av og hva de vil oppnå.
- Sympatiserer du med dem?
- Jeg har nok lett for å gjøre det. Jeg har alltid vært en outsider. Jeg likte å leke indianer, og det sier ganske mye. Det var indianerne som var bra, ikke cowboyene. Det er de som lever i skogen og fjellene og som kjemper mot overmakten, som er heltene. Er det ikke noe norsk over det? Å sympatisere med the underdogs.
- Er du journalist eller idealist?
- Ja. Begge deler. Jeg forsøker å velge prosjekter som interesserer meg. Og det er lettere å sympatisere med en gerilja enn en regjeringshær.
- Det kommer vel an på hva geriljabevegelsen vil oppnå?
- Ja, det er klart. Etter hvert har jeg nok fokusert mer på det profesjonelle.
- Som nå sist. Du ville gjøre et skup?
- Ja, det kan du si. Delvis. I den situasjonen verden er i, ser jeg på det som en slags oppgave å vise andre sider av vårt fiendebilde. Når Taliban slipper til på vestlig fjernsyn, har de surret turbanen foran ansiktet og lirer av seg et intervju, de viser våpen og roper Allah Akbahr. Det jeg ville, var å dra inn og vise at fienden ikke nødvendigvis er som vi tror eller blir fortalt. Jeg ville komme inn under huden på dem. Ikke lage en propagandafilm, men vise at også dette er folk som har tanker, følelser, refleksjoner og drømmer. Det å få fram den siden, er en oppgave som jeg kan gjøre. Kunne gjort. Det kunne blitt min nisje.
- Nisje?
- Tanken var at dersom jeg fikk til Taliban, kunne jeg videreføre det til Somalia, kanskje Tsjetsjenia. Alle journalister vil ha sin nisje, og det kunne vært min. Være den vestlige journalisten som får innpass i muslimske bevegelser.
- Men hvorfor trodde du at akkurat du ville få et innpass hos Taliban?
- Delvis fordi jeg hadde kontakt med en høytstående talibankommandant, og delvis fordi jeg har en ganske grei CV når det gjelder sånne bevegelser.
Det siste kan ingen ta fra ham. Etter at Pål Refsdal gikk ut av befalsskolen i 1982 med grad av fenrik, har han oppsøkt den ene bevegelsen etter den andre. Han begynte med selveste Mujaheddin i Afghanistan, han var med UCK-geriljaen i Kosovo, med URNG-geriljaen i Guatemala, med De Tamilske Tigrer i Sri Lanka og Den lysende sti i Peru. Det er slike bevegelser man enten karakteriserer som frihetskjempere eller terrorister, som motstandsgrupper, separatistbevegelser eller sabotører, alt etter hvor man står.
- Jeg har vært i også vært Tsjetsjenia, Burma og Irak. Jeg tar alltid med meg noen DVD-er med ting jeg har vært med på tidligere.
Krigsreporter. Smak litt på det ordet. Det smaker av Hemingway og whisky on the rocks, av eventyr og romantikk, av frigjøring, rifler og seire, av skyttergraver, piggtråd og gjørme, av gass, brent kjøtt og voldtekter, av henrettelser, massegraver, konsentrasjonsleire, av traumer, amputasjoner og død.
De siste dagene er det et par historier som er blitt gjenskrevet om krigsreporteren Pål Refsdal, og det pussige er at også de får et ferniss av heroisme. Den ene er om den gangen han skulle smugles til Sri Lanka for å treffe De tamilske tigrene. Båten han var om bord i ble senket, og han la på svøm.
- Det var ikke hyggelig å svømme midt i havet uten å se land noe sted. Jo, det var sikkert hai der, men jeg hadde ingen sår. Til slutt kom det en fiskebåt og dro meg inn. Det var en nær-døden-opplevelse.
Den andre er historien handler om et granatangrep og tre måneder på feltsjukehuset til UCK-geriljaen
- Noen ganger blir jeg rimelig imponert over meg selv. Når noe står på blir jeg ganske rasjonell og rolig. Jeg gjorde alle de rette tingene. Jeg slepte med meg ryggsekk og kamera. Greit, jeg utsetter meg selv for risiko, men jeg er flink til å komme meg ut av ting. Ikke alltid, sier han og smiler.
- Har du noen ettervirkninger av den skaden?
- Nei, men hvis jeg gjør sånn, sier han og strekker ut hånda. To av fingrene begynner å skjelve.
- Det ble kuttet noen nervetråder, så den hånda er litt problematisk, men jeg kan leve med det. Beinet er jævlig stygt for det har så mange arr. Hvis du ser her, sier han og trykker på overarmen. En liten grå flekk på størrelse med et riskorn kommer til syne.
- Det er en granatsplint. Jeg har 15 av dem i armen og kanskje femti i beinet. Jeg merker ikke noe til dem. Og det går helt greit gjennom sikkerhetskontroller.
- Har du mareritt?
- Nei. Jeg vet ikke hvorfor, men nei. Jeg har ikke sånne problemer.
- Du sover godt?
- Ja. Stort sett.
Man kan jo undre seg over hvor en omreisende geriljajournalist står politisk.
- Partipolitisk? Det finnes ikke noe parti som passer for meg. Jeg prøvde en sånn valgomat to ganger, og den ene endte med FrP, den andre med Rødt. Utenrikspolitisk, kunne jeg godt tenke meg SV. Når det gjelder finans og justis, kanskje Høyre. Innvandrerpolitisk, kunne det godt bli Fremskrittspartiet.
- Er du skeptisk til innvandrere?!
- Ikke som sådan, men det norske systemet er lagt opp slik at det er de største luringene som får oppholdstillatelse. De som ikke klarer å skrape sammen disse seks eller ti tusen dollarene for å kjøpe en falsk flybillett, de må bli igjen. Ta disse krigsforbryterne som har slaktet ned ett mennesker og får oppholdstillatelse i Norge. All form for urettferdig innvandring er jeg motstander av. Vi må luke ut alle juksemakerne og heller hente inn dem som virkelig trenger hjelp. Er det sjokkerende?
For så vidt. Pål Refsdal har tre barn med to kvinner. Den ene kvinnen er fra Angola, den andre fra Costa Rica. Barna er 14, 20 og 21 og bor hos mødrene. Refsdal griper dypt ned i en av brystlommene, og legger innholdet ut over bordet. Det er pass, en bunke amerikanske dollar, det er reiseforsikring, flybilletter, bankkort, kvitteringer, pressekort, passbilder, to pakker Nescafe og Visakortet.
- Tok de ikke Visa-kortet?!
- Som jeg sa: De var amatører. De kunne sendt det til noen luringer i Pakistan og tømt kontoen min, men nei da.
Han sender over et bilde av ham og dattera, av eldste sønn, og et bilde til.
- Yngste sønn, mor fra Angola.
- Har vært en god far?
- Egentlig ikke, nei, og i hvert fall ikke i de periodene jeg har reist. Men vi har et godt forhold, og de har min sans for humor.
- Hvordan er din sans for humor?
- Da jeg snakket med sønnen min på telefon, stusset han over at Taliban kunne tro at de ville klare å presse penger ut av Norges gjerrigste mann. Nå har han forsøkt å få penger ut av meg i tjue år, og så skulle Taliban klare det i løpet av ei uke. Og da jeg fortalte datteren min at Taliban hadde tatt alt, spurte hun: Tok de laptopen? Og da jeg sa at den fikk de ikke fatt i. Da var det sånn...
Han puster liksom-lettet ut.
- Men hva sier du til dem når du pakker kofferten for å bo med Taliban?
- Altså, jeg sier aldri mer enn nødvendig, og jeg sa ikke nå at jeg skulle bo med Taliban. Jeg sa at jeg skulle til Afghanistan og jobbe med en dokumentar. Det er ikke noe poeng å gjøre dem unødvendig urolige. Vi har ganske god kontakt når jeg er ute. Jeg sender SMS´er og e-poster nesten daglig. Og når jeg ikke har mulighet for det, ringer jeg.
- Så hva forteller du når du ringer?
- Nei, at alt er bra, at jeg er blitt bitt av lopper. Sånne ting.
- Hva synes de om det du driver med?
- Akkurat nå, vet de vel ikke hva de skal synes. Jeg tror de synes det er litt spesielt at jeg er blitt litt sånn, kall det kjendis. De blir selvfølgelig bekymret når de leser avisene, spesielt om denne halshoggingen.
- Du skaper konstant bekymring for familien din?
- Ja, det gjør jeg. Og det er et aber. Det skjønner jeg.
- Men?
- Ja, jeg vet at det er et problem, men jeg er alltid overbevist om at det vil gå greit. Men jeg lurer jo på om jeg er blitt for gammel til å fly rundt sånn nå.
- Er det i mangel av et alternativ at du fortsetter?
- Mmm. Kanskje det. Men jeg vet ikke hva. Hvis jeg kunne valgt et nytt yrke nå, ville jeg valgt husbygging. Det er min store pasjon.
- Tømrer?
- Nei, tre er for mykt materiale. Men bygge ting. Renovere baderom og kjøkken. Det synes jeg er gøy. Det er kanskje et paradoks. Jobben min er dekonstruksjoner, hobbyen min er konstruksjoner.
- Hvorfor er du ikke blitt yrkesmilitær?
- Fordi jeg ikke liker systemet. Det er for autoritært. Hvis man er en individualist som meg, er ikke militæret et bra sted å være.
- Hva skal du gjøre nå?
- Jeg vet da fanden. Jeg må se hva som er mulig. Enkelte har jo spekulert i at dette har vært et PR-stunt, men jeg ser på dette som et rent problem. Jeg kan ikke sette meg på neste fly til Afghanistan, da tror jeg ambassaden ville gått aldeles berserk. Poenget er at jeg ikke kan jobbe som jeg gjorde før. Men en ting kan jeg si: Dersom jeg hadde sluppet fri etter ei uke og UD ikke var blitt involvert og familien min ikke hadde visst noe, så hadde jeg fortsatt. Trass i trusler om halshogging og alt det der.
- Du er ikke blitt skremt?
- Nei. Nei. Det var ingen hyggelig opplevelse, men da hadde jeg laget filmen ferdig.
- Skal du skrive bok nå?
- Jeg som aldri leser bøker, kan vel ikke skrive bok. Jeg har fått noen tilbud. Vi får se.
Og hvilken dramatisk historie skulle ikke bli fortalt i Arendal denne ettermiddagen. Om Taliban, al-Qaida, om halshogging, strupekutting, løsepenger, UD og hemmelige forhandlinger, og brått var Norge igjen kommet nær de store begivenhetene. Etter pressekonferansen var det tid for individuelle intervjuer, for det er jo dette journalistikk dreier seg om. Eksklusivitet. Egne vinklinger. Det lille ekstra. Og Pål Refsdal skuffet ingen og ga alle nær-Taliban-opplevelser.
Etter som kveldsmørket la seg som en kaftan over byen, gikk det slag i slag i etermediene. Det var radioprogrammene Her og Nå, SyttenTretti, og Dagsnytt 18, «Du ble truet med halshogging, trodde du noen gang at kidnapperne ville kappe hodet av deg?», det var TV2-Nyhetene, «Har du konvertert til islam?», Tabloid, «Kor tid skjønte du at du var kidnappa?». Det var Dagsrevyen, «Når forsto du at du kom til å bli satt fri?», og RedaksjonEn, «Hvilke innrømmelser måtte du komme med?».
Tålmodig svarte Pål Refsdal på varianter av de samme spørsmålene. Han stirret i kameraet med sine mandelformede øyner og feminine øyenvipper. Tilsynelatende avslappet satt han der med svart t-skjorte, svart fotovest, svarte bukser, svarte marsjstøvler, (som han skulle si litt seinere, «black is beautiful»), og omkring halsen et brunlig, afghansk skjerf. Han svarte med stø, men tynn stemme. Trass år i utlendighet, hadde han jo skjønt såpass av norsk medievirkelighet at her var det bare en vei ut: Jatte med og legge seg paddeflat.
Klokka er nærmere ni når han setter ved et bord på Restaurant Egon. En seks timer lang kanossagang er over.
- Hvordan føles det?
- Nei, det går jo på æresfølelsen løs, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å legge meg flat. Jeg har gjort en feil. Den saken her var pinlig. At det ble så mye styr og at UD satte hele apparatet for å få meg fri, passer ikke inn i min selvoppfatning om at jeg skal klare meg selv. Nei, pinlig er ordet.
For dem som har vært bortreist eller av annen grunn ikke har fått med seg de dagers hendelser, et lynkjapt resymé: Frilansjournalisten Pål Refsdal tok seg inn i et område i Afghanistan der Utenriksdepartementet rådde ham til ikke å dra. Han hadde vært i området før, og stolte på en lokal talibankommandant. Det skulle han ikke gjort. Refsdal og tolken hans ble tatt som gissel.
- Tabben lå i at jeg lot meg fascinere av en person som jeg ikke burde stolt på. Dessuten undervurderte jeg grådigheten. Det var et crackcourse i kulturell forståelse.
- Et hva?
- Et lynkurs i hvordan æresbegreper blir satt til side når det er muligheter for jordisk rikdom. Det var interessant, og det er bare å konstatere at i Afghanistan er det stor forskjell mellom liv og lære. Kjenner du området der?
- Eh… nei.
- Nei, jeg kan tegne et kart, sier han. Refsdal drar fram en notatblokk fra en av vestlommene, blar opp på et blankt ark og begynner å tegne med kulepenn. Han tegner inn veier, elver og daler, han tegner grensa mot Pakistan. Han tegner amerikanske baser, og åsrygger hvor al-Qaida holder til, han tegner inn hvor Taliban holder til, han tegner inn ulike fraksjoner og undergrupper av Taliban og al-Qaida, og det blir etter hvert svært detaljert. Til slutt tegner han en prikk som skal forestille landsbyen hvor han ble holdt som gissel.
Der i landsbyen, i et rom hos en hyggelig familie ble han og tolken sperret inne i sju dager. Dag to kom en hissig mann inn i rommet. Han utga seg for å være offiser i al-Qaida.
- Det er klart det var ubehagelig å sitte der med en mann som ga inntrykk av å være fanatiker, og som fortalte at han skulle skjære over halsen på meg. Jeg kjente det litt i magen. Men det var, hva er ordet? Noe teatralsk over ham. Og straks han begynte å snakke om penger, skjønte jeg at OK, det er dette det dreier seg om. Men hadde ikke han truet med å skjære over halsen min, hadde jeg neppe tatt den telefonen til den norske ambassaden.
- Ringte du til sentralbordet, eller?
- Nei, jeg hadde telefonnummeret til sikkerhetsoffiseren. Jeg ringte, sa hvem jeg var og at jeg dessverre hadde litt dårlige nyheter. Jeg var blitt kidnappet av Taliban og de ville drepe meg innen tre dager hvis ikke de fikk 500000 dollar. Jeg sa også at jeg trodde at dette var et spørsmål om penger, og at prisen nok kunne forhandles.
- Tenkte du aldri: «Nå får jeg aldri se mine nærmeste igjen»?
- Nei, det var ingen sånne øyeblikk. Min store fordel er at jeg er blitt ganske god på å lese situasjoner og forstå stemninger. Jeg skjønte noenlunde hvor landet lå. Det ble også stadig mer tydelig at de to hovedpersonene i dette spillet, var rene amatører. De drev med frilanskidnapping og forsøkte til og med å lure hverandre. Det var virkelig to pirajaer i ei vannbøtte.
- Kom spørsmålet om konvertering opp?
- Ja, sier han kort.- Veldig tidlig.
Det er blitt sagt at Pål Refsdal måtte konvertere til islam for å slippe fri. På det spørsmålet har han svart at tro er et personlig anliggende, som han ikke vil kommentere.
- Har du konvertert til islam?
- La meg svare helt hypotetisk på det spørsmålet. Jeg har sett videoer med amerikanske soldater som framsier islamske trosbekjennelser. For et gissel, er konvertering en nøkkel ut. Men hva hvis gisselet, reiser hjem og sier: «Æda-bæda, jeg lurte dere.»?
- Ja?
- Hvordan tror du det da ville gå i neste gang, la oss si når en norsk soldat sitter der? Hva tror du ville skjedd? Uansett hva man svarer på et slikt spørsmål, kan det føre til komplikasjoner for andre i neste gisselsituasjon.
- Det er kanskje ikke noe mer å si om det?
- Bare spør om hva du vil, du.
- Har du konvertert til islam?
- Det anser jeg for å være et personlig anliggende, og det vil jeg ikke kommentere.
For å gjøre en sju dager lang gisselhistorie kort. Refsdal og tolken ble sluppet fri. De ble begge fratatt det de hadde av eiendeler.
- Teknisk utstyr for omtrent hundre tusen. Kamera. Radiomikrofoner. De kommer jo aldri til å få bruk for det. Men det er én ting jeg er glad for at de tok fra meg der nede.
- Hva da?
- Mobilen. Det har vært et vanvittig trøkk disse dagene. Jeg er glad jeg slipper å snakke med alle som har forsøkt å få fatt i meg.
Han humrer.
- I min familie er det slik at jeg overtar mobilene etter barna mine. Og den siste jeg fikk, var en sånn rosa jentemobil etter datteren min. En sånn fliptelefon. Og den konfiskerte de. Så hvis du ser en skjeggete Al-Qaida-offiser med rosa telefon, da vet det at det er min kidnapper. At selveste strupekutteren går rundt der nede med en rosa mobiltelefon, er jo litt komisk.
Pål Refsdal er født i Kongsvinger. Etter fem år i Sverige flyttet han til Ulsrud i Oslo, hvor han vokste opp. Hans mor er fra Tyskland, hans far fra Hedmark. Hun er fysioterapeut, han lege. Pål Refsdal har ellers tre søstre. Ingenting av dette skulle tyde på at han skulle bli et menneske som viet livet til å oppsøke all verdens konflikter. Hva er det som driver ham?
- Gudene vet. Spenning? Både ja og nei. Eventyrlyst? Mer før enn nå. Men jeg har alltid vært fascinert av geriljabevegelser. Det er ikke et statsapparat som plutselig finner ut at de vil ha en geriljabevegelse, og begynner å ansette og trene folk. Det er vanlige mennesker, som finner ut at de må gjøre noe, og griper til våpen. Å ta det skrittet krever en del. Det er mange interessante mekanismer. Noen er interesserte i folklore, andre av fagforeninger. Jeg er opptatt av geriljabevegelser. Hvordan de oppstår, hvem de består av og hva de vil oppnå.
- Sympatiserer du med dem?
- Jeg har nok lett for å gjøre det. Jeg har alltid vært en outsider. Jeg likte å leke indianer, og det sier ganske mye. Det var indianerne som var bra, ikke cowboyene. Det er de som lever i skogen og fjellene og som kjemper mot overmakten, som er heltene. Er det ikke noe norsk over det? Å sympatisere med the underdogs.
- Er du journalist eller idealist?
- Ja. Begge deler. Jeg forsøker å velge prosjekter som interesserer meg. Og det er lettere å sympatisere med en gerilja enn en regjeringshær.
- Det kommer vel an på hva geriljabevegelsen vil oppnå?
- Ja, det er klart. Etter hvert har jeg nok fokusert mer på det profesjonelle.
- Som nå sist. Du ville gjøre et skup?
- Ja, det kan du si. Delvis. I den situasjonen verden er i, ser jeg på det som en slags oppgave å vise andre sider av vårt fiendebilde. Når Taliban slipper til på vestlig fjernsyn, har de surret turbanen foran ansiktet og lirer av seg et intervju, de viser våpen og roper Allah Akbahr. Det jeg ville, var å dra inn og vise at fienden ikke nødvendigvis er som vi tror eller blir fortalt. Jeg ville komme inn under huden på dem. Ikke lage en propagandafilm, men vise at også dette er folk som har tanker, følelser, refleksjoner og drømmer. Det å få fram den siden, er en oppgave som jeg kan gjøre. Kunne gjort. Det kunne blitt min nisje.
- Nisje?
- Tanken var at dersom jeg fikk til Taliban, kunne jeg videreføre det til Somalia, kanskje Tsjetsjenia. Alle journalister vil ha sin nisje, og det kunne vært min. Være den vestlige journalisten som får innpass i muslimske bevegelser.
- Men hvorfor trodde du at akkurat du ville få et innpass hos Taliban?
- Delvis fordi jeg hadde kontakt med en høytstående talibankommandant, og delvis fordi jeg har en ganske grei CV når det gjelder sånne bevegelser.
Det siste kan ingen ta fra ham. Etter at Pål Refsdal gikk ut av befalsskolen i 1982 med grad av fenrik, har han oppsøkt den ene bevegelsen etter den andre. Han begynte med selveste Mujaheddin i Afghanistan, han var med UCK-geriljaen i Kosovo, med URNG-geriljaen i Guatemala, med De Tamilske Tigrer i Sri Lanka og Den lysende sti i Peru. Det er slike bevegelser man enten karakteriserer som frihetskjempere eller terrorister, som motstandsgrupper, separatistbevegelser eller sabotører, alt etter hvor man står.
- Jeg har vært i også vært Tsjetsjenia, Burma og Irak. Jeg tar alltid med meg noen DVD-er med ting jeg har vært med på tidligere.
Krigsreporter. Smak litt på det ordet. Det smaker av Hemingway og whisky on the rocks, av eventyr og romantikk, av frigjøring, rifler og seire, av skyttergraver, piggtråd og gjørme, av gass, brent kjøtt og voldtekter, av henrettelser, massegraver, konsentrasjonsleire, av traumer, amputasjoner og død.
De siste dagene er det et par historier som er blitt gjenskrevet om krigsreporteren Pål Refsdal, og det pussige er at også de får et ferniss av heroisme. Den ene er om den gangen han skulle smugles til Sri Lanka for å treffe De tamilske tigrene. Båten han var om bord i ble senket, og han la på svøm.
- Det var ikke hyggelig å svømme midt i havet uten å se land noe sted. Jo, det var sikkert hai der, men jeg hadde ingen sår. Til slutt kom det en fiskebåt og dro meg inn. Det var en nær-døden-opplevelse.
Den andre er historien handler om et granatangrep og tre måneder på feltsjukehuset til UCK-geriljaen
- Noen ganger blir jeg rimelig imponert over meg selv. Når noe står på blir jeg ganske rasjonell og rolig. Jeg gjorde alle de rette tingene. Jeg slepte med meg ryggsekk og kamera. Greit, jeg utsetter meg selv for risiko, men jeg er flink til å komme meg ut av ting. Ikke alltid, sier han og smiler.
- Har du noen ettervirkninger av den skaden?
- Nei, men hvis jeg gjør sånn, sier han og strekker ut hånda. To av fingrene begynner å skjelve.
- Det ble kuttet noen nervetråder, så den hånda er litt problematisk, men jeg kan leve med det. Beinet er jævlig stygt for det har så mange arr. Hvis du ser her, sier han og trykker på overarmen. En liten grå flekk på størrelse med et riskorn kommer til syne.
- Det er en granatsplint. Jeg har 15 av dem i armen og kanskje femti i beinet. Jeg merker ikke noe til dem. Og det går helt greit gjennom sikkerhetskontroller.
- Har du mareritt?
- Nei. Jeg vet ikke hvorfor, men nei. Jeg har ikke sånne problemer.
- Du sover godt?
- Ja. Stort sett.
Man kan jo undre seg over hvor en omreisende geriljajournalist står politisk.
- Partipolitisk? Det finnes ikke noe parti som passer for meg. Jeg prøvde en sånn valgomat to ganger, og den ene endte med FrP, den andre med Rødt. Utenrikspolitisk, kunne jeg godt tenke meg SV. Når det gjelder finans og justis, kanskje Høyre. Innvandrerpolitisk, kunne det godt bli Fremskrittspartiet.
- Er du skeptisk til innvandrere?!
- Ikke som sådan, men det norske systemet er lagt opp slik at det er de største luringene som får oppholdstillatelse. De som ikke klarer å skrape sammen disse seks eller ti tusen dollarene for å kjøpe en falsk flybillett, de må bli igjen. Ta disse krigsforbryterne som har slaktet ned ett mennesker og får oppholdstillatelse i Norge. All form for urettferdig innvandring er jeg motstander av. Vi må luke ut alle juksemakerne og heller hente inn dem som virkelig trenger hjelp. Er det sjokkerende?
For så vidt. Pål Refsdal har tre barn med to kvinner. Den ene kvinnen er fra Angola, den andre fra Costa Rica. Barna er 14, 20 og 21 og bor hos mødrene. Refsdal griper dypt ned i en av brystlommene, og legger innholdet ut over bordet. Det er pass, en bunke amerikanske dollar, det er reiseforsikring, flybilletter, bankkort, kvitteringer, pressekort, passbilder, to pakker Nescafe og Visakortet.
- Tok de ikke Visa-kortet?!
- Som jeg sa: De var amatører. De kunne sendt det til noen luringer i Pakistan og tømt kontoen min, men nei da.
Han sender over et bilde av ham og dattera, av eldste sønn, og et bilde til.
- Yngste sønn, mor fra Angola.
- Har vært en god far?
- Egentlig ikke, nei, og i hvert fall ikke i de periodene jeg har reist. Men vi har et godt forhold, og de har min sans for humor.
- Hvordan er din sans for humor?
- Da jeg snakket med sønnen min på telefon, stusset han over at Taliban kunne tro at de ville klare å presse penger ut av Norges gjerrigste mann. Nå har han forsøkt å få penger ut av meg i tjue år, og så skulle Taliban klare det i løpet av ei uke. Og da jeg fortalte datteren min at Taliban hadde tatt alt, spurte hun: Tok de laptopen? Og da jeg sa at den fikk de ikke fatt i. Da var det sånn...
Han puster liksom-lettet ut.
- Men hva sier du til dem når du pakker kofferten for å bo med Taliban?
- Altså, jeg sier aldri mer enn nødvendig, og jeg sa ikke nå at jeg skulle bo med Taliban. Jeg sa at jeg skulle til Afghanistan og jobbe med en dokumentar. Det er ikke noe poeng å gjøre dem unødvendig urolige. Vi har ganske god kontakt når jeg er ute. Jeg sender SMS´er og e-poster nesten daglig. Og når jeg ikke har mulighet for det, ringer jeg.
- Så hva forteller du når du ringer?
- Nei, at alt er bra, at jeg er blitt bitt av lopper. Sånne ting.
- Hva synes de om det du driver med?
- Akkurat nå, vet de vel ikke hva de skal synes. Jeg tror de synes det er litt spesielt at jeg er blitt litt sånn, kall det kjendis. De blir selvfølgelig bekymret når de leser avisene, spesielt om denne halshoggingen.
- Du skaper konstant bekymring for familien din?
- Ja, det gjør jeg. Og det er et aber. Det skjønner jeg.
- Men?
- Ja, jeg vet at det er et problem, men jeg er alltid overbevist om at det vil gå greit. Men jeg lurer jo på om jeg er blitt for gammel til å fly rundt sånn nå.
- Er det i mangel av et alternativ at du fortsetter?
- Mmm. Kanskje det. Men jeg vet ikke hva. Hvis jeg kunne valgt et nytt yrke nå, ville jeg valgt husbygging. Det er min store pasjon.
- Tømrer?
- Nei, tre er for mykt materiale. Men bygge ting. Renovere baderom og kjøkken. Det synes jeg er gøy. Det er kanskje et paradoks. Jobben min er dekonstruksjoner, hobbyen min er konstruksjoner.
- Hvorfor er du ikke blitt yrkesmilitær?
- Fordi jeg ikke liker systemet. Det er for autoritært. Hvis man er en individualist som meg, er ikke militæret et bra sted å være.
- Hva skal du gjøre nå?
- Jeg vet da fanden. Jeg må se hva som er mulig. Enkelte har jo spekulert i at dette har vært et PR-stunt, men jeg ser på dette som et rent problem. Jeg kan ikke sette meg på neste fly til Afghanistan, da tror jeg ambassaden ville gått aldeles berserk. Poenget er at jeg ikke kan jobbe som jeg gjorde før. Men en ting kan jeg si: Dersom jeg hadde sluppet fri etter ei uke og UD ikke var blitt involvert og familien min ikke hadde visst noe, så hadde jeg fortsatt. Trass i trusler om halshogging og alt det der.
- Du er ikke blitt skremt?
- Nei. Nei. Det var ingen hyggelig opplevelse, men da hadde jeg laget filmen ferdig.
- Skal du skrive bok nå?
- Jeg som aldri leser bøker, kan vel ikke skrive bok. Jeg har fått noen tilbud. Vi får se.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen