Men «Five Minutes of Heaven» ofrer flyten og rytmen.
«Five Minutes of Heaven»
- Orginaltittel: «Five Minutes of Heaven»
- Regi: Oliver Hirschbiegel
- Kategori: Drama
- Premieredato: 27.11.09
- Skuespillere: Liam Neeson, Anamaria Marinca, Richard Dormer, m.fl.
FILM: På 70-tallet, i en liten by utenfor Belfast, skjøt og drepte den 17-årige protestanten Alistair Little broren til katolske Joe Griffin, foran øynene på 11-åringen. I voksen alder har de begge latt seg dybdeintervjue av manusforfatter Guy Hibbert, og latt ham bruke de virkelige navnene deres i en film om et tenkt møte mellom de to. I virkeligheten har de ikke sett hverandre siden drapsdagen.
Ofrer flyten
Når en film presenteres med merkelappen «basert på en sann historie» er det grunn til å være på vakt. Man må nærme seg forsiktig og holde fluktrutene åpne. Ofte må det kompromisses heftig, for heftig, når virkeligheten skal tilpasses filmdramaturgien. Av disse har «Five Minutes of Heaven» et mer eggende premiss enn de fleste, og regissør Oliver Hirschbegel («Der Untergang») viser seg villig til å ofre den dramaturgiske flyten i filmen for å være tro mot de to menneskeskjebnene i sentrum.
Den første halvtimen er den beste, et elektrisk stykke filmarbeid som skildrer den febrilske fomlingen til fire naive kompiser som gjør sitt livs verste valg for å vinne anseelse på puben.
Brå harmoni
Resten av filmen, som følger voksne Alistair (Liam Neeson) og Joe (James Nesbitt), er en samvittighetsfull og sober fortelling som særlig skjemmes av to trekk: Det snakkes for mye og for lenge, det forklares i altfor stor grad hva som foregår i hodet på de to, gjennom de ubeskrivelig irriterende indre monologene som filmen burde vært foruten. Og sluttens brå harmoni virker påklistret.
Hirschbegel setter Neesons litt forutsigbare melankoli opp mot Nesbitts eksplosive uro, og klarer, trass i den ulidelige snakkesaligheten og den tidvis umusikalske rytmen, å gi et ettertenksomt og troverdig bilde av en konflikt som var nærmere og blodigere enn vi liker å tenke på.
Ofrer flyten
Når en film presenteres med merkelappen «basert på en sann historie» er det grunn til å være på vakt. Man må nærme seg forsiktig og holde fluktrutene åpne. Ofte må det kompromisses heftig, for heftig, når virkeligheten skal tilpasses filmdramaturgien. Av disse har «Five Minutes of Heaven» et mer eggende premiss enn de fleste, og regissør Oliver Hirschbegel («Der Untergang») viser seg villig til å ofre den dramaturgiske flyten i filmen for å være tro mot de to menneskeskjebnene i sentrum.
Den første halvtimen er den beste, et elektrisk stykke filmarbeid som skildrer den febrilske fomlingen til fire naive kompiser som gjør sitt livs verste valg for å vinne anseelse på puben.
Brå harmoni
Resten av filmen, som følger voksne Alistair (Liam Neeson) og Joe (James Nesbitt), er en samvittighetsfull og sober fortelling som særlig skjemmes av to trekk: Det snakkes for mye og for lenge, det forklares i altfor stor grad hva som foregår i hodet på de to, gjennom de ubeskrivelig irriterende indre monologene som filmen burde vært foruten. Og sluttens brå harmoni virker påklistret.
Hirschbegel setter Neesons litt forutsigbare melankoli opp mot Nesbitts eksplosive uro, og klarer, trass i den ulidelige snakkesaligheten og den tidvis umusikalske rytmen, å gi et ettertenksomt og troverdig bilde av en konflikt som var nærmere og blodigere enn vi liker å tenke på.
