Rosemarie Köhn (70) pleide å ha mareritt hver natt. Nå har hun og samboer Susanne Sønderbo (56) skrevet bok om drømmer.

Tips oss 2400
Skjøre saker: - Drømmer kan forsvinne like fort som såpebobler, mener Susanne Sønderbø. Nå er hun og tidligere biskop Rosemarie Köhn ute med sitt tredje felles bokprosjekt.

Skjøre saker: - Drømmer kan forsvinne like fort som såpebobler, mener Susanne Sønderbø. Nå er hun og tidligere biskop Rosemarie Köhn ute med sitt tredje felles bokprosjekt.

ANDRE PERSPEKTIVER: - En forverret helse skjerpet min innstilling til hvor viktig det er å leve i nuet, sier Rosemarie Köhn, som mot slutten av sin bispegjerning fikk to mindre hjerneslag. - Livet er veldig sårbart, det ser jeg ofte i jobben min på sykehuset, sier Susanne Sønderbø.

ANDRE PERSPEKTIVER: - En forverret helse skjerpet min innstilling til hvor viktig det er å leve i nuet, sier Rosemarie Köhn, som mot slutten av sin bispegjerning fikk to mindre hjerneslag. - Livet er veldig sårbart, det ser jeg ofte i jobben min på sykehuset, sier Susanne Sønderbø.

- Drømmene er sjelens språk, sier Susanne Sønderbo og titter bort på Rosemarie Köhn i stolen ved siden av:

- Du kan lure deg selv med din forstand, men drømmene går utenpå forstanden, de går forbi det rasjonelle og inn på hva ting egentlig dreier seg om.

Det vrimler av mennesker rundt de to små kvinnene som har flyktet hutrende fra kulda i gågata og inn på kaféen til den lokale bokhandleren. Det er her de skal lansere den nye boka si om noen dager, bare en kort kjøretur fra deres felles hjem utenfor Hamar sentrum.

- Jeg husker ikke lenger hva jeg drømmer, jeg drømte så mye vondt en periode at jeg var nødt til å stenge av, forteller Rosemarie.

Den pensjonerte biskopen, som flere ganger skapte kontrovers i Den norske kirke med sine liberale holdninger, stryker hendene sakte over kordfløyelsbuksa og smiler moderlig:

- Men jeg har fått et godt og rolig liv etter hvert, og nå tror jeg drømmene har roet seg.

- Ja, nå våkner du bare og sier du har sovet godt, så det betyr vel at mye av de vonde drømmene er borte, sier Susanne og smiler:

- Men, «Rose», du har hatt drømmer på en annen måte, gjennom visjoner og tanker, bevisste drømmer, flotte drømmer.

De to har kjent hverandre siden de møttes første gang på et seminar i Danmark i 1995, en økumenisk kvinnehelg der Rosemarie skulle holde foredrag om bibelens kvinner.

Etter hvert flyttet Susanne fra Danmark der hun har vokst opp og til en etterlengtet prestestilling i Lillehammer. Noen år senere søkte hun på en jobb som sykehusprest og flyttet til Hamar. Da Rosemarie pensjonerte seg i 2006, flyttet hun fra bispegården og inn til Susanne.

- Det er ingen hemmelighet at vi bor sammen, sier Susanne.

- Jada, alle vet jo det, fortsetter Rosemarie med et smil.

- Hvordan vil dere beskrive forholdet deres?

- Vi bor sammen og er nære venner. Det er ikke noe nytt i det, og mer enn det trenger ikke folk vite, slår Susanne fast.

Da de bestemte seg for å skrive bok om drømmer, var arbeidsfordelingen allerede gitt: Susanne skulle ta for seg nattens drømmer, Rosemarie visjonene og dagdrømmene.

- Jeg har kanskje vært mer skeptisk til nattdrømmer og tolkningen av dem, jeg tror det av og til kan bli overdimensjonert, forklarer Rosemarie over bordet som er et kaos av kaffekopper, servietter og halvspiste brownies.

- Jo, men du har aldri prøvd å jobbe med det, ettersom du ikke husker hva du drømmer, svarer Susanne.

Den psykologutdannede presten har vært interessert i drømmer hele sitt profesjonelle liv og bruker det ofte som et utgangspunkt for terapi. At de etter hvert begynte å skrive sammen, skjedde ved en tilfeldighet på ferie i Danmark for flere år siden. Det var sommer og de satt på hver sin ende av et stort spisebord og jobbet intenst med egne bokprosjekter.

- Det gav en god energi å sitte slik og jobbe, og da kom tankene om å gjøre noe sammen. Så ble våre forskjeller dynamikken i det hele, forklarer Susanne.

Siden har det blitt tre felles bøker.

- Susanne er nok mer spontan enn meg. Jeg er mer treg, mener Rosemarie.

Susanne rister på hodet:

- Nei, jeg vil heller si at du er meget reflekterende, du tenker før du sier noe. Det er bare en fordel.

Frostrøyken stiger og blir borte. De to damene stabber av gårde over den frosne asfalten, finner veien bort til bilen og lukker dørene raskt.

- Det vi ønsker med boka er å gi folk inspirasjon til å tørre å se på sine drømmer og spørre om de kan veilede dem i deres liv. Står du ved en korsvei i livet, tror jeg drømmene kan være en hjelp til å peile inn hvilken retning du skal gå, sier Susanne rolig.

Bilen har lukket byens lyder ute, det er varmt og stille.

- Tolkningen av drømmer handler om symboler, og å bruke sine egne assosiasjoner til å forstå dem. Har du drømt om Obama, så handler det ikke nødvendigvis om den virkelige Obama, men om Obama'en i deg, om din indre president. Kanskje signaliserer det et høyere bevissthetsnivå enn om du for eksempel drømmer om en søppelmann, sier Susanne.

Ganske snart stanser bilen foran en sti. Ikke en lyd er å høre.

Flyene kom hver eneste natt. Det var derfor Rosemarie sluttet å drømme. Det store svarte teppet på himmelen, den ustanselige duringen og de hvinende bombene. Da krigen gikk mot slutten, passerte bombeflyene kontinuerlig den lille byen Rathenow åtte mil utenfor Berlin, hvor Köhn ble født i 1939 og bodde med tysk far og norsk mor.

Pappa Karl ble kommandert ut i krigen, havnet i amerikansk fangeleir og skulle ikke se datteren sin igjen før 20 år senere. Selv da Rosemarie og mora Eva flyttet til Norge etter krigen, og etablerte seg her, fortsatte bombene å falle - i drømme.

- Jeg drømte hvordan huset vårt ristet, hvordan det hele tiden holdt på å falle sammen over oss. Jeg drømte om krigen hver eneste natt, ekle drømmer, forteller Rosemarie. Hun har aldri klart å vende seg til lyden av fly.

- Hver gang jeg hørte et fly, var jeg engstelig for at noe fryktelig skulle skje. På et tidspunkt i ungdommen sluttet jeg også å huske hva jeg drømte. Jeg kan ikke forklare hvordan det skjedde, men jeg stengte av, skrudde bare av kranen, forteller Rosemarie.

- Det at du ikke husker drømmene dine er en psykisk overlevelsesmekanisme, noe som har hjulpet deg når ting er blitt for sterkt, sier Susanne og fortsetter:

- Det gjør ikke så mye om du ikke husker drømmene eller ikke forstår dem, du drømmer allikevel. De har en mental utjevningsfunksjon, de balanserer livet. Man får tømt det ubevisste søppelspannet og kommer videre.

Hun tenker seg om:

- Rose er veldig rasjonell, men hun har selv sagt at drøm skaper virkelighet. Det har hun også vist i sitt liv gjennom visjonene for en mer åpen kirke. Grunnen til at hun har banet vei der, er at hun har trodd det var mulig, sier Susanne.

Som biskop gjennom 13 år, var Köhn var godt likt blant folk flest, men omstridt i mer konservative kirkelige kretser. «Jeg drømmer fortsatt om en kirke der det virkelig er sant at det ikke gjøres forskjell på folk på grunn av posisjon i samfunnet, moral, mestring, kjønn, seksuell legning eller nasjonalitet», skriver hun i sin nye bok.

- Det å bryte barrierer henger sammen med drømmene du har, de må ha livets rett, mener Rosemarie som begynte å studere teologi før kvinner kunne bli prester og etter hvert skulle bli Norges første kvinnelige biskop. Hennes vigsling av praktiserende homofile prester har vært kontroversiell, og hun har tilhørt den liberale fløyen av kirken. Hun skapte også opphetet debatt da hun mot Kirkerådets flertall innsatte den lesbiske presten Siri Sunde i 1997.

- Mange er så hysterisk redd for strid og diskusjoner, men jeg tror det er både nødvendig og forløsende, at det er godt for noe også, sier hun med et lurt smil.

- Jeg tror det er viktig å drømme de gode drømmene. Det kan føre til iverksettelse hvis de er ekte. Det kan føre til kamp også, men det gode vinnes ikke uten at det er kamp, det tror jeg ikke noe på.

Nedenfor ruinene krenger gresset under den stive frostlufta. Lyset er i ferd med å dras fra jordene rundt Mjøsa. Rosemarie blåser luft mot bakken og hutrer, mens Susanne rister på hodet og sier med et smil at hun må slutte å klage.

- Come on baby, sier Susanne, tar henne i armen og drar henne med.

Rosemarie ler så øynene blir smale, og tar små, raske steg etter henne.

De leker, dytter på hverandre, marsjerer over grusen og ut på asfalten som små skolejenter.

- Vi burde gått flere turer, sier Susanne.

Et par frontlykter kommer til syne på en bakketopp i det fjerne og forsvinner.

- I alle fall Rose som har blitt pensjonist. Jeg jobber, så jeg har en unnskyldning, men Rose, hun sitter bare hjemme og leser.

- He-he. Jeg er glad i å lese, svarer Rosemarie.

- Så er det jo også Rose som kommer med de dype tankene, fortsetter Susanne.

- Når du blir eldre, skjønner du at året går som et blunk. Plutselig er det nyttårsaften igjen, sier Rosemarie.

Vi har vært inne og varmet oss, mens Hamar har forsvunnet i mørket. Hun står under tak ved et av byens hoteller. Ensomme snøflak skyter forbi i lyset fra lyktestolpene.

- Og drømmene dine skifter innhold og ansikt. Før drømte jeg om hva jeg skulle bli og slikt, men nå handler det om å bruke den tiden jeg har på en god måte. Jeg kan ikke legge planer langt inn i fremtiden, da er det ikke sikkert jeg rekker det. Å bli eldre handler om å leve i nuet.

Når noen spør henne nå hva hun driver med, svarer Rosemarie «ingenting». Et innholdsrikt og hektisk yrkesliv har kostet, for fire år siden fikk hun påvist høyt blodtrykk og to mindre hjerneslag.

- Nå føler jeg at jeg har ferie hele tiden, og det er godt. Jeg tror det nå handler om å parkere et sted der du deltar i ditt eget liv. Hvis du ikke murer deg inne, kan du ha det veldig spennende som eldre.

Hun drar jakka oppunder haka, stirrer ut i mørket som har senket seg over den forlatte gravemaskinen ute på torget.

- Jeg føler meg privilegert, jeg har hatt et arbeid jeg har likt og som har vært utfordrende, og jeg har hatt mange gode opplevelser med andre mennesker.

- Drømte du ikke noen gang om å få en familie?

- He, he. Jo, jeg drømte om en familie også, jeg har vært igjennom de fleste drømmene, kan du vel si, svarer Rosemarie:

- Men jeg var så heldig at jeg etter hvert fikk en halvbror som med tiden fikk barn og vi bodde ved siden av hverandre. Jeg har hatt utrolig mye glede av barna hans.

Hun ler igjen:

- De er selvfølgelig voksne nå, men da kan jeg jo kose meg litt med deres barn igjen, vet du. Jeg har det fint.

- Hva med den store kjærligheten?

- Man får aldri oppfylt alle drømmer, og du får ta det gode du blir gitt. Livet har lært meg at den store kjærligheten ligger i de mange små.

Det snør tettere. Dette er den kaldeste dagen hittil i år, og gatene har vært mørke siden tidlig på ettermiddagen. De går sammen oppover bakken, bilen står bare noen gater unna, snart er de hjemme igjen.

- Det gjelder å ha de gode drømmene i seg og forsøke å gi dem til andre. Noen mennesker synker hen i fortvilelse og klarer ikke stable seg på beina, men vi må hjelpe hverandre til å drømme det gode og innrette livet slik at det blir mulig å virkeliggjøre det, sier Rosemarie på spørsmål om hun har alt hun ønsker seg i livet.

- Og så drømmer jeg om en hund. Jeg hadde en før og ønsker meg det igjen, fortsetter Rosemarie ivrig.

Susanne ler:

- Det er viktig med de nære drømmer også.

Rosemarie nikker:

- Og jeg drømmer om flere ferier i Danmark. •

esa@dagbladet.no
I denne artikkelen