BOK: Den nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie er aktuell med novellesamlingen «Kvelningsfornemmelser», fint oversatt av Mona Lange. Boka består av elleve noveller, og som tittelen indikerer har personene i samlingen det til felles at de står overfor en situasjon som får det til å snøre seg i halsen på dem.

Klasseskille
Dette stiller hovedpersonene i konflikt med seg selv, sin identitet, sin forhistorie og sine valg. Samtidig tegnes det opp distinksjoner som setter hovedersonene ikke bare i konflikt med sin egen identitet, men også i konfrontasjon med «de andre». Den utemerkede åpningsnovellen, «Celle én», skildrer på en troverdig og suggerende måte Nigerias nære historie, preget av opptøyer og korrupsjon. Det er samtidig en novelle hvor et tydelig klasseskille får komme til overflaten: «(...) når han hylte, kalte cellekameratene ham for Milk and Banana Boy, University Boy, Yeye Fine Boy.»

Treffende
Som oftest er konfrontasjonene av etnisk-kulturell art, som for eksempel tittelnovellen og «Ekteskapsarrangørene» viser prov på. I sistnevnte ankommer den nigerianske kvinnen i et arrangert ekteskap for første gang i USA, og i møte med en annen kultur, kreves også et annet språk og en annen identitet; ektemannen krevet at hun bytter navn for å gli mest mulig inn og at hun spiser og kler seg amerikansk. Novellen er treffende i sine observasjoner, humoristisk i sine overdrivelser, men ikke uten dystre undertoner.

Ubehagelig
«Kvelningsfornemmelser» framstår som en stringent samling tekster, hvor vi beveger oss mellom unntakstilstanden og normaltilstanden. På det beste skildrer forfatteren nettopp normalisering av unntakstilstanden, der det ekstreme blir alminnelig og en del av hverdagen; det kan være ubehagelig, men viktig.

I en novell som «Et privat anliggende» syns jeg riktignok Adichie blir overtydelig i sitt motiv om å gi den andre et ansikt og i sitt budskap om at vi alle er likeverdige. Avlustningsnovellen, «Den egenrådige historikeren», har også en hang til å forskjønne etnisk herkomst som jeg finner overraskende. I alle fall syns jeg ikke det er mindre problematisk enn en romantisering av, for eksempel, germansk herkomst; det hjelper ikke å spille på det kuriøse. Heldigvis hr «Kvelningsfornemmelser» mye annet leseren kan glede seg over.