• Les også: Arven etter kong Leopold

KONGOELVA ER EN HOVEDPULSÅRE gjennom det enorme landskapet som utgjør den Demokratiske Republikken Kongo.

Den 4700 kilometer lange eleva er farbar fra Kisangani til hovedstaden Kinsasha. Tidligere ble det fraktet kopper, kobolt, kaffe og gummi på elva.

Det har aldri eksistert noen velfungerende infrastruktur som binder Kongo sammen, et område som ifølge noen forskere ikke en gang kan kalles et land, men heller et tomt skall.

«Elva er Kongos eneste motorvei», er en frase som brukes for å beskrive hvor viktig elveveien er, når alt annet mangler. Jernbane er ikke utbygd i landet, og veiene er ødelagte eller aldri bygget.

Men Kongos økonomi lider av krig og kollaps og fabrikkene som tidligere eksporterte verdifulle varer er enten konkurs eller robbet tomme gjennom årtier med dårlig styring og krig. Det påvirker elvelivet.

Regjeringen i Kongo klarer knapt å betale lønn til sine ansatte, og makter ikke å holde i stand lekterne, som det tidligere var mange på elven.

Derfor er «Kotakoli» den siste av de statlige lekteren som fremdeles holder stand på Kongoelva. Turen fra Kisangasni til Kinsasha tar rundt en måned med båten.

FOR TIDEN LIGGER «Kotakoli» til kai i Kisangani, byen der de to nordmennene Joshua French og Tjostolv Moland sitter fengslet og er dømt til døden.

I påvente av at kinesiske handelsmenn skal betale for frakt av last, kan ikke kaptein Koyangana Didier laste av. Lekteren som drives av to enorme dieselmotorer på 1500 hestekrefter hver, er derfor landfast i byen.

Det var opprinnelig planlagt avreise i forrige uke, men ingen ser ut til å ha dårlig tid.

På sin vei til Kinsasha vil «Kotakoli» dra med seg sju lastelektere og en passasjerlekter. Det er den største samlede frakt av varer og mennesker på Kongofloden i dag.

Kapteinen forteller at han på denne turen vil ha med 5000 tonn tømmer samt passasjerer.

- Jeg har vært kaptein på Kongoelva siden 1983. Før hadde vi mange lektere som denne. De tok med passasjerer. Livet om bord var godt. De hadde sine lugarer og mat, men nå er det ingen passasjerlektere på elva lengre.

Fra 1995 stoppet det statlig eide selskapet Onatra opp med passasjertrafikk og lekterne med lugarer råtner og ruster i Kinsasha, sier kaptein Koyangana Didier.

«KOTAKLI» BEGYNNER OGSÅ å dra på årene. Lekteren ble produsert i 1974 og mangler nå hovedmotoren.

Kaptein Didier viser frem brua der lekteren styres ved hjelp av to spaker som kontrollerer babord og styrbord motor. Her finnes ikke noen form for sonar eller ekkolodd. Det er kun kjennskap til elva og de lumske og skiftende sandbankene som sikrer en problemfri reise.

Om lekteren går på grunn kan det ta flere dager før mannskapet får holken tilbake i drift. Det eneste moderne hjelpemiddelet er en radio som mannskapet bruker til å rapportere sin posisjon til gitte tider hver dag når de er på reise.

- Vi gjør vårt aller beste for å gi «Kotakoli» liv. Mekanikerne våre kan håndtere det meste av problemer vi møter på, sier kaptein Didier.

Om bord har kapteinen 30 frysebokser i forskjellige størrelser plassert rundt omkring på motorlekteren.

- Lønna vi får er ikke bra nok. Når vi reiser langs elva kjøper vi fisk fra lokale fiskere som vi legger i fryserne. Fisken selger vi i Kisangani eller Kinsasha, sier kapteinen.

TIDEN FLYTER SAKTE FORBI  lekteren som ligger helt stille i det brune elvevannet. Overalt har passasjerer bygd provisoriske hus. Presenninger henger over det rustne dekket og beskytter de reisende mot sola.

- Livet ombord er som en landsby på vannet, men de lever som i en flyktningeleir. Passasjerene sover under telt og livsforholdene er vanskelige, men sammenlignet med å bo en flyktningleir, ville jeg foretrukket å bo ombord på en lekter, sier Cederic Gerbehaye, en belgisk journalist som skal reise med lekteren fra Kisangani til Kinsasha.

- Grunnen til at vi reiser med denne båten er fordi det er den største båten som driver kommersielt på elva. Livet ombord blir en parallell til hvordan staten fungerer, sier Gerbehaye som skriver for magasinet Geo.

Sammen med en fotograf vil han dokumentere livet om bord i den rustne lekteren. En fraktlekter vil dyttes foran motorlekteren på turen nedover Kongofloden.

Helt fremst, der man under turen ikke kan høre bråket fra motoren eller lukte dieseleksosen, er det ifølge handelsmannen som kaller seg «The Best», det beste stedet å være under den lange turen.

- Vi bor i Kinsasha og kjøper produkter som sukker, såpe og andre gjenstander når båten kjører til Kisangani. Fra Kisangani tar vi med landbruksprodukter til hovedstaden, sier handelsmannen som også har med seg en papegøye han håper å få solgt.

Når lekteren «Kotakoli» legger fra kaia i Kisangani og begynner på den månedslange turen til hovedstaden er umulig å si. Dersom kineserne betaler ut sin frakt, begynner problemet med å skaffe nok drivstoff og andre nødvendigheter som trengs til reisen slik at de over 1500 passasjerene som kommer på undervies, skal komme seg trygt til endestasjonen.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.