HVORDAN få barn og unge i bevegelse, spurte Jostein Steene-Johannessen da han i går foreleste på Norges Idrettshøyskole i forbindelse med doktoravhandlingen sin om barn og fysisk aktivitet. Og om du synes du har hørt dette spørsmålet før, kan du være sikker på at det vil komme stadig oftere igjen.

Stillesittende barn er i ferd med å bli en av hovedutfordringene for det norske helsevesenet. Den landsomfattende undersøkelsen bak denne doktoravhandlingen testet utholdenhet og muskelstyrke blant over 2 200 unger. I tillegg ble risikoen for hjerte og karsykdom målt gjennom blodprøve, mens forskerne registrerte ulike mål på ungenes kroppssammensetning.

Dette ga til sammen et tydelig omfang av problemet med stadig mindre fysisk aktivitet:

•• Bare halvparten av 15-åringene er aktive nok til å at de har et bra utgangspunkt for å unngå framtidige livsstilssykdommer.

Dette er et farlig lavt tall med tanke på treningsvanene som tenåring gjerne holder seg livet ut.

DET er nettopp i tenårene at aktiviteten faller dramatisk. Undersøkelsen viste at 9-åringene hadde 46% høyere bevegelsesnivå enn 15-åringene, noe som er en av årsakene til at tenåringsjentene også har en synkende kondisjon.

Dette er en svært uheldig utvikling i og med at unge med lav muskelstyrke og kondisjon generelt har flere risikofaktorer som seinere kan utvikle hjerte -og karsykdommer i forhold til godt trente barn.

Denne undersøkelsen påviser ingen direkte sammenheng mellom dårlig fysisk form hos unge og livsstilssykdommer hos voksne, men danner grunnlaget for å gå videre med slike studier. Ikke minst er det viktig å få lignende testing fast inn i denne aldersgruppen for å ta tak i en eventuell ytterligere negativ utvikling.

I MELLOMTIDA er bildet av inaktive tenåringer blitt så tydelig gjennom dette pionerarbeidet at tiltakene må komme fort. Først og fremst gjelder det forandring i skolehverdagen. Bare der er det mulig å nå de unge effektivt uansett sosial tilhørighet.

Jostein Steene-Johnessen foreslår selv endringer knyttet til skolehverdagen. Det gjelder både skolevei og timeplan.

Innsamlingen av internasjonale studier viser at barn som går eller sykler til skolen generelt både har et høyere aktivitetsnivå og trener hardere enn andre. Dermed blir utbygging av gang -og sykkelveier også et helsepolitisk tiltak, som lokalt kan følges opp med foreldrestyrte gågrupper for de minste eller forbud mot biltransport til skolen.

LIKE viktig er det å få fysisk aktivitet inn på timeplanen. Her har flere lokale forsøk oppnådd en klar forbedring både i fysisk form og på selve læringsmiljøet. Men denne framgangen er gjerne knyttet til kvalifiserte lærere som evner å gjøre aktiviteten variert og morsom. Slik henger bedring av folkehelsa også sammen med utdanning av flere gymlærere.

Det siste punktet er viktig fordi den store helsegevinsten finnes i den obligatoriske undervisningen. De stadig mer populære skolefritidsordningen med idrett når gjerne de ungene som fra før er engasjert i klubber og som gjennomgående er i best fysisk form. I tillegg er prisen en barriere for å nå de sosiale gruppene som allerede rekrutterer flest unger til risikogruppene.

Trenings -og aktivitetsvaner går gjerne i arv, men helseproblemene til de ungene som forblir stillesittende, arver vi alle sammen. Det gjør barnas fysiske form til et felles anliggende.