FORRIGE UKE BLE skatespillet «Tony Hawk: RIDE» sluppet i USA. Serien har de siste åra rullet nedover en stadig brattere bakke, spesielt etter at konkurrenten «Skate» overtok tronen.

I et forsøk på å fornye interessen for Tony Hawk-serien har Activision tatt et grep som på papiret - og golvet - kanskje kan se ut som en god idé: Med spillet følger nemlig noe som ved første øyekast kan likne på et skateboard, bare uten hjul. Spillet styres enkelt og greit ved at du beveger deg på brettet, noe som visstnok skal gi en illusjon av at du faktisk skater.

Jeg fortalte om dette spillet til en bekjent fra Trondheim, som synes NTNU først og fremst er et flott sted fordi det er så mange bra steder å skate der. Hans første reaksjon? «Det spillet må jeg kjøpe.»

AKKURAT DENNE SALGSEFFEKTEN er nok mye av grunnen til at Activision har valgt å investere penger i et plastbrett stappfullt av teknologi. Og tilsynelatende samtidig glemt å putte en tilsvarende mengde penger inn i selve spillet.

I USA har nemlig «Tony Hawk: RIDE» mottatt en sjelden mengde kjeft fra kritikerne - selv har jeg ikke fått testet spillet ordentlig, siden det først kommer til Norge neste år. Gjennomgangstemaet i anmeldelsene er at skateboardtilbehøret ikke på langt nær er så brukandes som det burde være, og at spillet som er tilpasset dette, ikke er all verden, det heller.

Igjen sitter mange tusen spillere med enda en spilldings som sannsynligvis samler støv bare uker etter at det ble innkjøpt.

GJENNOM TI ÅR som spillanmelder har jeg vært borti mye rart av spillutstyr, og jeg kan med hånda på hjertet si at det bare er noen svært få gjenstander som trekkes fram på fast basis. I kjelleren ligger alt fra bongotrommer til katanasverd, alt i plast med knapper og ledninger.

Rundt om i leiligheten vil du også finne plastvarianter av gitarer, trommer, pistoler, platespillere, mikrofoner, buzzere, ratt, joysticks, kameraer, balansebrett og mer - i tillegg til en lang rekke vanlig kontrollere og spillmaskiner.

Det begynner etter hvert å ta plass, og samboeren min trekker ikke akkurat på smilebåndet hver gang jeg kommer drassende hjem med «nok en ting?!».

JEG ER NEPPE den eneste som ikke bidrar til et stilrent og ryddig hjem med min spillinteresse. Og folk får tydeligvis ikke nok av alt det fordyrende plastdillet, ettersom det stadig pumpes ut nye spillkonsepter der man må ty til noe annet enn den vanlige kontrolleren for å styre spillet.

Heldigvis er noe av tilleggsutstyret godt nok fundert til at de nå kan brukes på flere spillserier, som instrumentene som kan brukes både til «Rock Band» og «Guitar Hero» (men ennå ikke på kryss og tvers mellom Xbox 360 og PS3).

DETTE ER NOE pc-spillere tar for gitt - de ville aldri investert mye penger i ei god mus og et fancy tastatur dersom de bare kunne brukes i én spillserie. Akkurat som med de klassiske bilrattene og diverse joypads er dette også utstyr som man får kjøpt i enda bedre kvalitet enn originalen fra tredjepartsutviklere som Logitech. Dette er jo tross alt utstyr folk vil ha i lengden.

Men så har du alle disse tingene som aldri igjen blir brukt, ettersom de mest av alt framsto som en billig (eller altfor dyr) gimmick. De som kjøpte den svinedyre monsterjoysticken til «Steel Batallion» på Xbox, vet hvor surt det kan være. Hvem vet om «Tony Hawk»-brettet noen gang vil bli brukt i en oppfølger om spillet flopper fullstendig?

MAN SKULLE NESTEN TRO at neste års nyvinninger der vi skal få styre spillene med kroppen via avanserte kameraer, kan stagge litt av utstyrsmanien. Men da må du tro om igjen.

Kameraene er nemlig laget slik at de kan registrere ting du holder i hendene. Og du vil nok kjøpe disse tingene også, skal du se - uansett hvor stor plass de tar.