TV: Passelig rik mann med elskerinne dreper kona, men blir tilfeldigvis filmet og presses for penger. Mange gode filmer og bøker er bygget på dette skjelettet, men «God natt, elskede», bygget på Fredrik Skagens roman fra 2007, er ikke blant dem.

Den blakke jazzpianisten Terje Lyngmo (Gard Eidsvold) har alltid vært en hederlig kar, men stjeler så et videokamera han ser gjennom ruta på en elegant, ung dames Aston Martin på bensern.

Han tar med seg kameraet på jobben som pianostemmer i Drammens rikmannsstrøk, begynner å filme ut vinduet og jaggu er ikke naboen i gang med å drukne kona i badekaret.

Låter surt
Humoren skal bestå i at både Lyngmo og morderen Raglo (Stig Henrik Hoff) er klønete som kriminelle. I stedet er det særlig manuset som famler seg fram.

Lyngmo har absolutt gehør, noe man dessverre ikke kan si om dem som har snekret sammen replikkvekslingene i «God natt, elskede». Svært få av relasjonene virker troverdige. Altfor ofte hører vi dialoger som kan oversettes slik:

«Hva skjer, egentlig? Hvorfor er jeg så mistenksom?»

«Øh, vet ikke. Kanskje fordi jeg stotrer og famler og gjemmer bort ting når du kommer inn.»


Snubler i starten
Det samme gjelder de mange tilfeldige møtene. Den rike dama i Aston Martin dukker opp overalt og er veldig opptatt av å få tilbake det vesle kameraet sitt. Politiet svipper stadig innom hos de involverte for å stille et lite spørsmål. Intet påskudd er for lite for å føre folk sammen og dytte historien framover.

Nå er jeg streng, men slik går det når fortellingen skurrer allerede i starten: Det meste virker feil. Humoren er fraværende. Spenningen forsvinner. Muligheten til empati likeså.

Man blir sittende og le på feil sted, som når Raglo uttrykker sin økende misnøye med utpressingen. Tre millioner? Nei, vet du hva. Fire? Ærlig talt. Fem?! Til slutt utbryter konemorderen overfor sin elskerinne: Helvete, jeg klarer ikke mer!