Atomulykker har vært vår tids store skrekk. Men nå satser verden for fullt på kjernekraft.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Verdens største: Atomreaktoren som er under bygging i Sør-Finland gir 4300 arbeidere fra 60 land arbeid i flere år, og gode inntekter til nærkommunene. Finske Greenpeace mener innbyggerne både utsettes for stor risiko og taper på prosjektet. Foto: Espen Røst / Dagbladet
Kommer ikke utenom: - Kjernekraft er ikke framtida alene, men en helt nødvendig del, sier Käthe Sarparanta, infomasjonsjef i kraftselskapet TVO Foto: Espen Røst / Dagbladet
Norsk atomsikkerhet: Nordmenn får ikke strøm fra kjernekraftverk, men vi har likevel to atomreaktorer: En på Kjeller og en i Halden (bildet), som benyttes til forskning. På Institutt for energiteknikk (IFE) i Halden finnes også verdens mest moderne kontrollrom for atomkraftverk.
ATOMPINNE: Denne dekker energibehovet i en nrosk enebolig i ett år.
Nabo: — Det er ikke så hyggelig å tenke på at avfallstunnelen kanskje går under gulvet vårt, sier Toini Lauri (82), som har bodd innenfor den såkalte atomgrensa i 50 år.
I jordas indre: Utskyting i verdensrommet og dumping i havet har blitt foreslått som lagring for høyradioaktivt avfall. Her er Finlands løsning: Grav det ned og la det ligge i fjell i 100 000 år. Finnene begynte å grave på øya Olkiluoto i 2004. Går alt som planlagt starter lagringen av avfallet i 2020, 400 meter ned i bakken.
Får forespørsler: Informasjonssjef Viktor A. Wikstrøm jr. (t.v.) og forskningsdirektør Fridtjov Øwre ved IFE får stadig besøk av folk fra kjernekraftindustrien over hele verden som vil lære om sikkerhet.
Les også:
• Sverige senker sine klimagassutslipp - mens Norge bare øker
• - Nitid lobbyarbeid, Lars Haltbrekken om kjernekraftfokuset
Et sort hull i bakken gaper mot oss på det lille inngjerdete området på øya Olkiluoto, utenfor Finlands vestkyst. Skogen er påfallende stille. Ikke et ekorn, ikke en elg, ikke en hjort, ikke en ulv å se. Bare informasjonskonsulenten fra utbyggerfirmaet Posiva Oy. Det svarte hullet er en tunnelåpning. Arbeiderne som har laget den har jobbet i tre skift, 24 timer i døgnet, fem dager i uka i fem år. Nå befinner de seg innerst i en 3,9 kilometer lang tunnel, 362 meter under jordas overflate. Forskere har kommet fram til at radioaktivt avfall må gjemmes i grunnfjell, minst 400 meter inn i jordkloden i 100000 år for at det skal gjøre minst mulig skade på oss, miljøet og etterkommerne våre. Hvis arbeiderne fortsetter å grave i samme fart vil verdens første permanente lagringssted for høyradioaktivt avfall ligge 420 meter inn i jorda og være ferdig i mars neste år. Foreløpig har den underjordiske labyrinten status som forskningsprosjekt, men hvis den finske staten gir driftslisens vil avfallsdeponeringen starte i 2020.
Det passer bra, for i 2012, skal Finlands femte, og verdens største, kjernekraftverk stå ferdig bare en kilometer unna.
«Jeg synes det hadde vært bedre om de satset på andre ting. Men det har ikke vært mulig», svarte Jens Stoltenberg da han under FNs klimakonferanse i New York i september ble spurt om hva han syntes om atomkraftens renessanse. Sannsynligvis vil FN-konferansen som åpner mandag i København vise at Stoltenberg har rett. Det er lenge siden en energidebattant argumenterte med senket forbruk som løsning på verdens energikrise. Allerede i en rapport i 2007 slo FNs klimapanel fast at det kan bli vanskelig å løse den uten kjernekraft. Kjernekraftens største fordel er at den produserer elektrisitet uten å slippe ut miljøskadelige gasser i omgivelsene. Selv om prisen på uran har steget de siste åra, regnes også brenselprisen som fordelaktig i forhold til alternativene. Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har verden nok uran i de neste hundre åra, forutsatt at elektrisitetsforbruket vårt fortsetter som i dag. Byrået har også uttalt at kjernekraftens andel av verdens elektrisitetsproduksjon må øke fra 20 til 50 prosent, hvis vi skal stoppe den globale temperaturstigningen på to prosent. For øyeblikket har verden 436 atomreaktorer i drift. 187 nye er under bygging eller planlagt. India, Kina, USA, Frankrike, Italia, Storbritannia, Ukraina og Bulgaria er noen av landene som har erklært at de anser sivil kjernekraft som løsningen på framtidas energiutfordringer. Både Tyskland og Sverige hadde bestemt seg for å avvikle kjernekraftverkene sine. Sverige i 2010, Tyskland i 2020. Nå har begge land ombestemt seg og vil fortsette driften så lenge den er sikkerhetsmessig forsvarlig. Når tida er rent ut for svenskenes gamle anlegg, vil de bygge nye. Finnene har hatt kjernekraftverk siden 70-tallet. Nå bygger de verdens største reaktor, og myndighetene har ytterligere tre søknader om nye kraftverk til behandling. I tillegg graver de altså verdens første permanente lagringsdepot for atomavfall. Hvor ble det av frykten for Sellafield, radioaktivt nedfall, terror - og minnene om Tsjernobyl? Er det bare vi nordmenn med våre naturressurser som fortsatt har råd til å være skeptisk til atomkraft?
«Klokka er 24 minutter over ett. Det er natt til 26. april. I kontrollrommet til reaktor nummer fire på kjernekraftverket i byen Tsjernobyl ved Pripjatelva i Ukraina, har noen arbeidere akkurat oppdaget at noe er forferdelig galt. Dessverre er det for seint. Bare sekunder seinere eksploderer reaktoren i brann og sender en søyle av radioaktive gasser mot himmelen.»
(kilde: NRKs nyhetsarkiv 1986)
- Jeg er ikke redd, sier Päivi Alanko-Rehelma (48), som er nærmeste nabo til kjernekraftverkene og deponiet på Olkiluoto.
Hun og ektemannen har drevet fiskeforedlingsbedrift mindre enn fire kilometer unna reaktorene siden det første kraftverket sto ferdig på syttitallet. De siste åra har de drevet kafé i tillegg. Hun har hørt at det nye avfallsdeponiet for høyradioaktivt avfall ligger mindre enn to kilometer unna huset, men tenker ikke så mye på det.
- For meg er kjernekraft et positivt ord. Det er en metode å produsere elektrisitet på som sparer naturen og miljøet.
Etter hennes oppfatning finnes det ingen bedre alternativer. Til og med vindmøller har sine ulemper, har hun hørt. Folk hun kjenner som bor ved en vindmøllepark noen mil unna, forteller at støyen er nesten uutholdelig.
- Det har selvfølgelig hendt at jeg har tenkt på eksplosjonsfaren i atomkraftverket, men jeg velger heller å la katastrofetankene fare forbi enn å gå i dybden på dem. Hvis det skjer, kan vi uansett ikke gjøre noe. Her ute sier vi at jo nærmere reaktoren du bor, jo bedre. Hvis noe skjer vil kanskje de farligste stoffene passere over oss som bor så tett på, smiler hun.
Päivi Alanko-Rehelma er mer bekymret for ikke å få bo i nærheten av kjernekraftverkene i framtida. Huset ligger innenfor den såkalte atomgrensa på fem kilometer, og familien har fått signaler fra utbyggerne om at de kanskje må flytte.
- Da vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Kantinene der borte kjøper fisk av oss og arbeiderne stikker innom og drikker kaffe eller tar en «dagens fisketallerken». Vi finner aldri et sted med en beliggenhet som dette igjen, sier hun.
En enslig svane seiler lydløst inn i solnedgangen over Bottenhavet. Den ser ikke ut til å ense en eneste av de 4300 arbeiderne i gule, røde, blå, oransje, hvite ja, til og med rosa anleggshjelmer som bærer bjelker, klatrer på smale stiger eller manøvrerer stålkraner, traktorer og trucker noen meter unna. Det siloformede byggverket «OL3» som de samarbeider om, er stort nok til å romme ti finske parlamentsbygninger. Dette er begynnelsen på en ny bølge som kan gjøre finnene selvforsynte med elektrisitet. I tillegg til at finske myndigheter som nevnt har tre søknader om bygging av nye kjernekraftverk til behandling, vil to gamle kraftverk de neste par åra gjennomgå den største moderniseringen og oppgraderingen noensinne. Nå dekker den nasjonale kjernekraftindustrien 25 prosent av landets energibehov. «OL3» vil øke andelen til 35 prosent.
- Kjernekraft er ikke framtida alene, men en helt nødvendig del, sier kommunikasjonssjef Käthe Sarparanta i kraftselskapet TVO som eier to av Finlands eldste kjernekraftverk og står for byggingen av «OL3».
- Kyoto-avtalen har varslet nye krav til drift av kullkraftverk fra 2017. «OL3» bygges blant annet fordi vi har en rekke gamle kullkraftverk som må byttes ut. Engangsinvesteringen i et atomkraftverk er stor, men drift og brensel er billig. Industrien trenger energi til forutsigbar og stabil pris, og selv om prisen på uran har steget de siste åra, er den mer stabil enn olje og kull, sier Sarparanta.
- Vi har regnet ut at selv om uranprisen tredobles, så vil kjernekraft være den mest lønnsomme energikilden. Så dere vindmølla på vei hit? Spør hun, og legger til at den slett ikke er til pynt, selv om den står stille denne dagen.
- Det blåser enten for lite eller for mye for den i dag. Det må blåse mellom tre og 21 meter pr. sekund for at den skal virke. Dessuten trengs det 7000 vindmøller (1 MW) for å produsere like mye strøm som «OL3».
Blant de 60 ulike nasjonalitetene som jobber med «OL3» skal det være 29 nordmenn. De har selvfølgelig rent rulleblad, er testet for narkotika og vet at når adgangskortet stikkes i porten om morgenen, så kan de få beskjed om å avgi en alkotest. Andre som vil i nærheten av kolossen som reises ytterst på øya Olkiluoto, må også gjennom strenge sikkerhetskontroller. Som journalister blir vi fotfulgt under hele besøket. For å sikre at verken roterende porter eller overvåkingskameraer er kommet med på bildene, blir fotografens bilder gått igjennom før vi får forlate anlegget. Det finnes flere sikkerhetsregler, men de får ikke vi informasjon om.
- Sikkerhetsreglene er industrihemmeligheter. Ikke engang vi som jobber her kjenner til alle, forklarer Sarparanta.
Hun kjenner selvfølgelig godt til at deler av byggeprosjektet er stoppet av finske atomtilsynsmyndigheter (STUK) flere ganger på grunn av kontraktørenes brudd på sikkerhetsregler. Blant annet ble arbeidene stoppet etter at STUK oppdaget avvik i fuktbalansen i betongen på reaktorfundamentet. Avviket viste seg ifølge Sarparanta ikke å ha innvirkning på strukturen, og arbeidene kunne fortsette. Egentlig skulle «OL3» stått ferdig i år, men problemene har utsatt ferdigstillelsen til 2012.
Käthe Sarparanta hevder likevel at få metoder for produksjon av kraft er så ufarlige som et atomkraftverk.
- Vi utsettes alle for mer stråling fra omgivelsene i dagliglivet, enn et kjernekraftverk utsetter naboene sine for. Det vet vi, for vi foretar regelmessige målinger, sier hun, og ramser opp eksempler på såkalt naturlig stråling fra berggrunn og jordsmonn, hus, røntgen og til og med våre egne kropper.
- Det er bare inni reaktoren på et kjernekraftverk det er strålingsfare.
Sarparanta sier at «OL3» vil være sikrere enn noe annet anlegg verden hittil har sett.
- Altså, jeg sier ikke at de gamle reaktorene er utrygge, men det blir som med biler - de nyeste modellene er alltid sikrere enn de foregående. Når denne reaktoren er ferdig vil ikke engang et målrettet angrep fra verdens største fly fullastet med drivstoff kunne ødelegge den, sier hun.
- Den største risikoen ved et atomkraftverk er menneskelig svikt, derfor har vi et firedobbelt sikkerhetssystem. Og kanskje brann, som forhindres ved å dele inn bygningene i brannceller, legger hun til.
- Det går faktisk med flere liv i vannkraft enn i kjernekraftindustrien, sier informasjonssjef Viktor A. Wikstrøm jr. ved Institutt for energiteknikk (IFE) og viser til en rapport utarbeidet ved et institutt i Sveits.
På begynnelsen av 70-tallet kom det såkalte «kjernekraftutvalget» fram til at Norge burde ha kjernekraftverk. På slutten av 70-tallet ble planene skrinlagt. Vi har aldri fått levert strøm produsert fra kjernekraft i Norge, og få eksperter tror vi vil få det. Vi har nok av andre energikilder. Likevel er Norge sentral i internasjonal kjernekraftindustri. Norges største, internasjonale forskningsprosjekt - uavhengig av fagfelt - er rettet mot sikkerhet og kjernekraft og befinner seg i et boligstrøk i Halden. I IFEs hovedkvarter og i den femti år gamle Halden-reaktoren noen kilometer unna, testes teknologi og mennesker av ingeniører og fysikere, psykologer og folk med lang erfaring fra industrien. Organisasjoner og tilsynsmyndigheter fra 18 land er medlemmer av det internasjonale forskningsprosjektet og har tilgang til IFEs database med resultater. 30 prosent av aktivitetene finansieres med norske penger, resten av medlemmene.
- Vår rolle er å være en uavhengig leverandør av sikkerhet. At vi ikke har norske leverandører av kjernekraft oppleves av mange medlemmer som tillitskapende, som at vi er en nøytral bortebane, mener forskningsdirektør og daglig leder, Fridtjov Øwre.
Han står midt på gulvet i et stort, dunkelt belyst rom, sammen med sine kolleger ved instituttets «Avdeling for Sikkerhet, menneske, teknologi og organisasjon». 16 dataskjermer lyser fra ei pultrekke midt på gulvet. Frontveggen består av et elektronisk kontrollpanel. Bakveggen er byttet ut med et digert vindu. Når dette rommet simulerer drift av et datamaskinbasert kontrollrom i et moderne kjernekraftverk, sitter industripsykologene og skiftledere fra det virkelige arbeidslivet på galleriet bak glassveggen og følger alle bevegelser i rommet.
- Vi tester ut alarmsystemer, menneskelig pålitelighet og kommunikasjon mellom mennesker og maskiner, forteller forskningsleder Andreas Bye.
- Den største utfordringen er kompleksiteten i det som skjer og samspillet mellom automatisering og menneske. Det kan være vanskelig for hjernen å oppfatte all informasjon som teknologien tillater å videreformidle, sier Bye.
Ifølge IFE er risikoen for ulykker i kjernekraftverk bare én på en million. Samtidig finnes eksempler på at teknologien har gitt beskjed om feil, men at mennesket ikke har oppfattet beskjeden. Årsaken til en av de mest alvorlige ulykkene verden har opplevd, den såkalte Three Mile-ulykken i USA i 1979, var at driftsoperatøren først etter et kvarter forsto hva de blinkende lampene på kontrollpanelet betydde: En ventil var ved en feiltakelse stengt, dampgeneratoren fikk ikke tilført nok kjølevann og brenselet smeltet. Konsekvensen var store skader på reaktorkjernen og radioaktive utslipp. Det er blitt hevdet at utslippene var så ubetydelige at de ikke gjorde skader på omgivelsene, men det er også blitt hevdet at forekomsten av kreft og misdannelser i lokalbefolkningen økte betydelig. 2000 mennesker gikk til erstatningssak mot kraftverket i ettertid, men saken ble avvist på grunn av manglende bevis.
Frankrike er det eneste landet i verden som har tatt i bruk fullautomatiserte kontrollrom som det vi finner i Halden. Forskerne ved IFE mener at det er helt nødvendig at mennesker er med og styrer kjernekraftverk.
- T-baner og fly kan fullautomatiseres, men kjernekraftverk vil sannsynligvis fortsette å bruke mennesker til å overvåke og diagnostisere også i framtida. Denne industrien tåler ikke flere ulykker, og vi vet at mennesket først og fremst er en styrke i sikkerhetssammenheng, ikke en svakhet. De må bare holdes i ånde. Jo mer som automatiseres, jo slappere blir vi i hodet, sier forskningsleder Bye.
IFE har til enhver tid 25-35 eksperimenter gående i Halden-reaktoren. Halvparten av arbeidsmengden er oppdragsforskning, resten utføres for forskningsprogrammets medlemsland, blant andre Japan, USA, Frankrike og Russland. Medlemmene har naturlig nok ulike ønsker for hva senteret skal fokusere på.
- Menneske og teknologi er viktig. For tida er det også stor interesse for hva som skjer med brenselet i ulykkessammenheng, forteller Øwre.
Brenselet består av det radioaktive grunnstoffet uran og har form som ca. en centimeter lange pellets. Seks slike pellets dekker det totale energiforbruket for en vanlig, norsk enebolig i et år.
- Materialet rundt pelletsene må ikke sprekke så det farlige stoffet kommer ut i omgivelsene, forklarer han.
Etter annen verdenskrig kom vitenskapsfolk fram til at teknologien som ble brukt til å lage Nagasaki- og Hiroshimabombene også kunne brukes til fredelige formål. Og siden amerikanerne første gang klarte å lage elektrisitet av kjernekraft i 1951, har det vært lansert mange ideer om hvor det farligste radioaktive avfallet skal lagres, fra dumping i havet til utskyting i verdensrommet. I begynnelsen av den finske diskusjonen om hvor avfallet skulle gjøres av var gjenbruk et alternativ - som ble forkastet.
- Det var både tryggest og billigst å legge avfallet i kobbertanker, plassere dem nederst i en dyp tunnel og fylle igjen med leire, slik at det vil ta både eventuelle tyver og alle andre minst fire år å grave det opp igjen, sier Posiva Oy's informasjonsmedarbeider Sari Ojala.
Radioaktivt avfall fra kjernekraftverk sorteres i tre kategorier: avfall med lav stråling, avfall med mellomaktiv stråling og høyradioaktivt avfall. Den første kategorien inkluderer bl.a. brukte arbeidsklær og -redskaper. Til mellomfarlig avfall regnes såkalte «resins» som brukes til å rense reaktorvannet. Dette legges i tønner, som forsegles og plasseres i sementbokser, som igjen plasseres i spesielle avfallssiloer.
Det farligste og mest radioaktive avfallet er brukt brensel. Brenselsstavene må først ligge noen år i vannbasseng til kjøling. Deretter flyttes de til nye kjølebassenger, hvor de oppbevares i flere tiår. I Olkiluoto har bassengene i en diger bygning kledd med rød bølgeblikk, rommet høyradioaktivt avfall fra to kjernekraftverk siden slutten av 70-tallet. Den underjordiske tunnelen vil bli den første permanente lagringsløsningen som prøves ut i praksis. Hvis alt går etter planen kommer neste tunnel hos svenskene, i det lille tettstedet Forsmark, nord for Stockholm. Kjernefysiker og seksjonsleder i reaktorfysikk, Lise Moen ved IFE, tror ikke naboene våre har valgt den beste løsningen på utfordringen:
- Vi bruker bare 0,7 prosent av uranet i kraftproduksjonen, og vi vet at det går an å bruke avfallet om igjen. Vi vet bare ikke hvordan vi skal gjøre det ennå, men om femti år har vi kanskje funnet en måte? Jeg mener at det hadde vært mye bedre om avfallet ble lagret i tønner, slik at etterkommerne våre kan nyttiggjøre seg av det. Noen vil argumentere med faren for tyveri og misbruk, men den risikoen tror jeg er veldig liten.
Opprinnelig ble 100 steder i Finland miljøutredet for lagring. Utredningen viste at fire av stedene hadde de rette geologiske forholdene. Øya Olkiluoto ble valgt fordi «folk var så positive til prosjektet.»
- Folk her har levd med atomkraft siden 70-tallet, de er vant til det. De er ikke redde. De vet at det er trygt, sier informasjonskonsulent Sari. Hun viser til at Posiva Oy har gjort flere undersøkelser, som viser at lokalbefolkningen er overveiende positive til både kjernekraft og lagringsprosjektet. En undersøkelse som ble foretatt blant innbyggere og bedrifter i 2007 viser likevel at bare halvparten av lokalbefolkningen var klar over at de i framtida vil bo på toppen av et radioaktivt lager. De mest positive er næringsdrivende, som ser et stort potensial for bedriften sin.
- Vi tenker mest på pengene, sier Hanna Konmo (26) som bor i det lille tettstedet Lapijoki og jobber på hotell i nærmeste by, Rauma.
- Hvert år får vi flere tusen besøkende fra hele verden. Uten atomkraftverket hadde vi mistet mange arbeidsplasser, området ville vært dødt. Terrorister? De drar vel heller til Helsinki hvor det bor mange flere mennesker enn her på dette bitte lille stedet?
Det underjordiske lageret for avfall fra fem reaktorer skal tåle istid, kriger, jordskjelv og andre påkjenninger som kan komme i løpet av 100000 år.
- Vi har forsket i tjue år på klimaet inne i jorda, men forskningen blir stadig mer detaljert jo lenger vi kommer i prosessen. Akkurat nå prøver vi ut hvordan kobberet i beholderne reagerer med bergarten bentonitt. Bentonitt er en type leire som sveller og som har vært naturlig i jorda i 100000 år, så naturen har i og for seg vist at det virker, sier informasjonskonsulent Sari i Posiva Oy.
Kritikerne er ikke like avslappede som utbyggeren. Det er pekt på at Posiva Oys beregninger av hvor dypt permafrosten vil gå ikke er nøyaktige nok og kan bli et problem i framtida. Direktør for Miljøorganisationarnas kärnavfallsgranskning, Johan Swahn har påpekt at forskning har vist at kobberbeholderne kan ruste. Han mener at det finnes lite forskning på hvordan rustent kobber og bentonitt vil reagere og har uttalt at «hvis beholderne begynner å ruste med en gang, kan det radioaktive avfallet nå overflaten i løpet av 50-100 år.»
Det er ennå ikke bestemt hvorvidt nedgangen til tunnelen skal merkes når den er tettet igjen, eller om kunnskapen om hvor tunnelen befinner seg skal overleveres til våre etterkommere.
- Tunnelen er så sikker at det skal være mulig å bygge hus og bore etter vann her, så kanskje er det ikke nødvendig at folk i framtida vet hvor den befinner seg? Spør informasjonskonsulent Sari Ojala i Posiva Oy.
- Det er ikke så hyggelig å tenke på at den tunnelen kanskje går rett under huset her, sier Matti Lauri (82).
Hun sitter på en skammel ved siden av vedstabelen i et stort gårdskjøkken fra 1928. Fra vinduene kan hun mellom pelargoniaer og blondegardiner kikke ned på havet og saunaen som hun og ektemannen fortsatt bruker minst en gang i uka.
Nest etter kraftselskapet TVO er Matti og mannen den største landeieren her ute. De har bodd i det gule huset på øya Olkiluoto i 58 år og husker godt da det første atomkraftverket ble bygd mindre enn fem kilometer unna for mer enn tretti år siden. Først sier hun at hun aldri har vært redd for å bo i nærheten av et slikt anlegg.
- Tiden vil vise hva som skjer. Det bekymrer meg mer at TVO har sagt at vi kanskje må flytte. De trenger marka vår hvis de får innvilget søknaden om å bygge en fjerde reaktor. Vi har vært i fem møter med dem, men sagt nei til å selge hver gang. De begynner å bli ganske aggressive. Problemet er at hvis de bygger likevel, så kommer vår eiendom til å havne innenfor deres porter og bomstasjoner. Det blir neppe særlig praktisk.
Etter en stund kommer det fram at Matti Lauri også er bekymret for andre ting:
- Planen var at de fem barna våre skulle få hver sin strandeiendom, slik at de kunne bygge seg sommerhus her, men nå er alle så redde at de ikke vil lenger.
- Hva mener du?
- Den ene sønnen min har jobbet der borte i tjue år. Nå har han sluttet. Han syntes han merket at han ble utsatt for stråling. Dessuten synes jeg det er skummelt at de har utsatt ferdigstillelsen av OL3 i tre år. Er det sikkerheten det står på? Jeg mener: Vi har fått mye informasjon om sikkerhet, men Tsjernobyl skulle også være sikkert - skulle det ikke?
Kilder: IFE, TVA, Retriever, IAEA, Bellona, retrieverinfo, m.fl.
rja@dagbladet.no
• Sverige senker sine klimagassutslipp - mens Norge bare øker
• - Nitid lobbyarbeid, Lars Haltbrekken om kjernekraftfokuset
Et sort hull i bakken gaper mot oss på det lille inngjerdete området på øya Olkiluoto, utenfor Finlands vestkyst. Skogen er påfallende stille. Ikke et ekorn, ikke en elg, ikke en hjort, ikke en ulv å se. Bare informasjonskonsulenten fra utbyggerfirmaet Posiva Oy. Det svarte hullet er en tunnelåpning. Arbeiderne som har laget den har jobbet i tre skift, 24 timer i døgnet, fem dager i uka i fem år. Nå befinner de seg innerst i en 3,9 kilometer lang tunnel, 362 meter under jordas overflate. Forskere har kommet fram til at radioaktivt avfall må gjemmes i grunnfjell, minst 400 meter inn i jordkloden i 100000 år for at det skal gjøre minst mulig skade på oss, miljøet og etterkommerne våre. Hvis arbeiderne fortsetter å grave i samme fart vil verdens første permanente lagringssted for høyradioaktivt avfall ligge 420 meter inn i jorda og være ferdig i mars neste år. Foreløpig har den underjordiske labyrinten status som forskningsprosjekt, men hvis den finske staten gir driftslisens vil avfallsdeponeringen starte i 2020.
Det passer bra, for i 2012, skal Finlands femte, og verdens største, kjernekraftverk stå ferdig bare en kilometer unna.
«Jeg synes det hadde vært bedre om de satset på andre ting. Men det har ikke vært mulig», svarte Jens Stoltenberg da han under FNs klimakonferanse i New York i september ble spurt om hva han syntes om atomkraftens renessanse. Sannsynligvis vil FN-konferansen som åpner mandag i København vise at Stoltenberg har rett. Det er lenge siden en energidebattant argumenterte med senket forbruk som løsning på verdens energikrise. Allerede i en rapport i 2007 slo FNs klimapanel fast at det kan bli vanskelig å løse den uten kjernekraft. Kjernekraftens største fordel er at den produserer elektrisitet uten å slippe ut miljøskadelige gasser i omgivelsene. Selv om prisen på uran har steget de siste åra, regnes også brenselprisen som fordelaktig i forhold til alternativene. Ifølge Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har verden nok uran i de neste hundre åra, forutsatt at elektrisitetsforbruket vårt fortsetter som i dag. Byrået har også uttalt at kjernekraftens andel av verdens elektrisitetsproduksjon må øke fra 20 til 50 prosent, hvis vi skal stoppe den globale temperaturstigningen på to prosent. For øyeblikket har verden 436 atomreaktorer i drift. 187 nye er under bygging eller planlagt. India, Kina, USA, Frankrike, Italia, Storbritannia, Ukraina og Bulgaria er noen av landene som har erklært at de anser sivil kjernekraft som løsningen på framtidas energiutfordringer. Både Tyskland og Sverige hadde bestemt seg for å avvikle kjernekraftverkene sine. Sverige i 2010, Tyskland i 2020. Nå har begge land ombestemt seg og vil fortsette driften så lenge den er sikkerhetsmessig forsvarlig. Når tida er rent ut for svenskenes gamle anlegg, vil de bygge nye. Finnene har hatt kjernekraftverk siden 70-tallet. Nå bygger de verdens største reaktor, og myndighetene har ytterligere tre søknader om nye kraftverk til behandling. I tillegg graver de altså verdens første permanente lagringsdepot for atomavfall. Hvor ble det av frykten for Sellafield, radioaktivt nedfall, terror - og minnene om Tsjernobyl? Er det bare vi nordmenn med våre naturressurser som fortsatt har råd til å være skeptisk til atomkraft?
«Klokka er 24 minutter over ett. Det er natt til 26. april. I kontrollrommet til reaktor nummer fire på kjernekraftverket i byen Tsjernobyl ved Pripjatelva i Ukraina, har noen arbeidere akkurat oppdaget at noe er forferdelig galt. Dessverre er det for seint. Bare sekunder seinere eksploderer reaktoren i brann og sender en søyle av radioaktive gasser mot himmelen.»
(kilde: NRKs nyhetsarkiv 1986)
- Jeg er ikke redd, sier Päivi Alanko-Rehelma (48), som er nærmeste nabo til kjernekraftverkene og deponiet på Olkiluoto.
Hun og ektemannen har drevet fiskeforedlingsbedrift mindre enn fire kilometer unna reaktorene siden det første kraftverket sto ferdig på syttitallet. De siste åra har de drevet kafé i tillegg. Hun har hørt at det nye avfallsdeponiet for høyradioaktivt avfall ligger mindre enn to kilometer unna huset, men tenker ikke så mye på det.
- For meg er kjernekraft et positivt ord. Det er en metode å produsere elektrisitet på som sparer naturen og miljøet.
Etter hennes oppfatning finnes det ingen bedre alternativer. Til og med vindmøller har sine ulemper, har hun hørt. Folk hun kjenner som bor ved en vindmøllepark noen mil unna, forteller at støyen er nesten uutholdelig.
- Det har selvfølgelig hendt at jeg har tenkt på eksplosjonsfaren i atomkraftverket, men jeg velger heller å la katastrofetankene fare forbi enn å gå i dybden på dem. Hvis det skjer, kan vi uansett ikke gjøre noe. Her ute sier vi at jo nærmere reaktoren du bor, jo bedre. Hvis noe skjer vil kanskje de farligste stoffene passere over oss som bor så tett på, smiler hun.
Päivi Alanko-Rehelma er mer bekymret for ikke å få bo i nærheten av kjernekraftverkene i framtida. Huset ligger innenfor den såkalte atomgrensa på fem kilometer, og familien har fått signaler fra utbyggerne om at de kanskje må flytte.
- Da vet jeg ikke hva vi skal gjøre. Kantinene der borte kjøper fisk av oss og arbeiderne stikker innom og drikker kaffe eller tar en «dagens fisketallerken». Vi finner aldri et sted med en beliggenhet som dette igjen, sier hun.
En enslig svane seiler lydløst inn i solnedgangen over Bottenhavet. Den ser ikke ut til å ense en eneste av de 4300 arbeiderne i gule, røde, blå, oransje, hvite ja, til og med rosa anleggshjelmer som bærer bjelker, klatrer på smale stiger eller manøvrerer stålkraner, traktorer og trucker noen meter unna. Det siloformede byggverket «OL3» som de samarbeider om, er stort nok til å romme ti finske parlamentsbygninger. Dette er begynnelsen på en ny bølge som kan gjøre finnene selvforsynte med elektrisitet. I tillegg til at finske myndigheter som nevnt har tre søknader om bygging av nye kjernekraftverk til behandling, vil to gamle kraftverk de neste par åra gjennomgå den største moderniseringen og oppgraderingen noensinne. Nå dekker den nasjonale kjernekraftindustrien 25 prosent av landets energibehov. «OL3» vil øke andelen til 35 prosent.
- Kjernekraft er ikke framtida alene, men en helt nødvendig del, sier kommunikasjonssjef Käthe Sarparanta i kraftselskapet TVO som eier to av Finlands eldste kjernekraftverk og står for byggingen av «OL3».
- Kyoto-avtalen har varslet nye krav til drift av kullkraftverk fra 2017. «OL3» bygges blant annet fordi vi har en rekke gamle kullkraftverk som må byttes ut. Engangsinvesteringen i et atomkraftverk er stor, men drift og brensel er billig. Industrien trenger energi til forutsigbar og stabil pris, og selv om prisen på uran har steget de siste åra, er den mer stabil enn olje og kull, sier Sarparanta.
- Vi har regnet ut at selv om uranprisen tredobles, så vil kjernekraft være den mest lønnsomme energikilden. Så dere vindmølla på vei hit? Spør hun, og legger til at den slett ikke er til pynt, selv om den står stille denne dagen.
- Det blåser enten for lite eller for mye for den i dag. Det må blåse mellom tre og 21 meter pr. sekund for at den skal virke. Dessuten trengs det 7000 vindmøller (1 MW) for å produsere like mye strøm som «OL3».
Blant de 60 ulike nasjonalitetene som jobber med «OL3» skal det være 29 nordmenn. De har selvfølgelig rent rulleblad, er testet for narkotika og vet at når adgangskortet stikkes i porten om morgenen, så kan de få beskjed om å avgi en alkotest. Andre som vil i nærheten av kolossen som reises ytterst på øya Olkiluoto, må også gjennom strenge sikkerhetskontroller. Som journalister blir vi fotfulgt under hele besøket. For å sikre at verken roterende porter eller overvåkingskameraer er kommet med på bildene, blir fotografens bilder gått igjennom før vi får forlate anlegget. Det finnes flere sikkerhetsregler, men de får ikke vi informasjon om.
- Sikkerhetsreglene er industrihemmeligheter. Ikke engang vi som jobber her kjenner til alle, forklarer Sarparanta.
Hun kjenner selvfølgelig godt til at deler av byggeprosjektet er stoppet av finske atomtilsynsmyndigheter (STUK) flere ganger på grunn av kontraktørenes brudd på sikkerhetsregler. Blant annet ble arbeidene stoppet etter at STUK oppdaget avvik i fuktbalansen i betongen på reaktorfundamentet. Avviket viste seg ifølge Sarparanta ikke å ha innvirkning på strukturen, og arbeidene kunne fortsette. Egentlig skulle «OL3» stått ferdig i år, men problemene har utsatt ferdigstillelsen til 2012.
Käthe Sarparanta hevder likevel at få metoder for produksjon av kraft er så ufarlige som et atomkraftverk.
- Vi utsettes alle for mer stråling fra omgivelsene i dagliglivet, enn et kjernekraftverk utsetter naboene sine for. Det vet vi, for vi foretar regelmessige målinger, sier hun, og ramser opp eksempler på såkalt naturlig stråling fra berggrunn og jordsmonn, hus, røntgen og til og med våre egne kropper.
- Det er bare inni reaktoren på et kjernekraftverk det er strålingsfare.
Sarparanta sier at «OL3» vil være sikrere enn noe annet anlegg verden hittil har sett.
- Altså, jeg sier ikke at de gamle reaktorene er utrygge, men det blir som med biler - de nyeste modellene er alltid sikrere enn de foregående. Når denne reaktoren er ferdig vil ikke engang et målrettet angrep fra verdens største fly fullastet med drivstoff kunne ødelegge den, sier hun.
- Den største risikoen ved et atomkraftverk er menneskelig svikt, derfor har vi et firedobbelt sikkerhetssystem. Og kanskje brann, som forhindres ved å dele inn bygningene i brannceller, legger hun til.
- Det går faktisk med flere liv i vannkraft enn i kjernekraftindustrien, sier informasjonssjef Viktor A. Wikstrøm jr. ved Institutt for energiteknikk (IFE) og viser til en rapport utarbeidet ved et institutt i Sveits.
På begynnelsen av 70-tallet kom det såkalte «kjernekraftutvalget» fram til at Norge burde ha kjernekraftverk. På slutten av 70-tallet ble planene skrinlagt. Vi har aldri fått levert strøm produsert fra kjernekraft i Norge, og få eksperter tror vi vil få det. Vi har nok av andre energikilder. Likevel er Norge sentral i internasjonal kjernekraftindustri. Norges største, internasjonale forskningsprosjekt - uavhengig av fagfelt - er rettet mot sikkerhet og kjernekraft og befinner seg i et boligstrøk i Halden. I IFEs hovedkvarter og i den femti år gamle Halden-reaktoren noen kilometer unna, testes teknologi og mennesker av ingeniører og fysikere, psykologer og folk med lang erfaring fra industrien. Organisasjoner og tilsynsmyndigheter fra 18 land er medlemmer av det internasjonale forskningsprosjektet og har tilgang til IFEs database med resultater. 30 prosent av aktivitetene finansieres med norske penger, resten av medlemmene.
- Vår rolle er å være en uavhengig leverandør av sikkerhet. At vi ikke har norske leverandører av kjernekraft oppleves av mange medlemmer som tillitskapende, som at vi er en nøytral bortebane, mener forskningsdirektør og daglig leder, Fridtjov Øwre.
Han står midt på gulvet i et stort, dunkelt belyst rom, sammen med sine kolleger ved instituttets «Avdeling for Sikkerhet, menneske, teknologi og organisasjon». 16 dataskjermer lyser fra ei pultrekke midt på gulvet. Frontveggen består av et elektronisk kontrollpanel. Bakveggen er byttet ut med et digert vindu. Når dette rommet simulerer drift av et datamaskinbasert kontrollrom i et moderne kjernekraftverk, sitter industripsykologene og skiftledere fra det virkelige arbeidslivet på galleriet bak glassveggen og følger alle bevegelser i rommet.
- Vi tester ut alarmsystemer, menneskelig pålitelighet og kommunikasjon mellom mennesker og maskiner, forteller forskningsleder Andreas Bye.
- Den største utfordringen er kompleksiteten i det som skjer og samspillet mellom automatisering og menneske. Det kan være vanskelig for hjernen å oppfatte all informasjon som teknologien tillater å videreformidle, sier Bye.
Ifølge IFE er risikoen for ulykker i kjernekraftverk bare én på en million. Samtidig finnes eksempler på at teknologien har gitt beskjed om feil, men at mennesket ikke har oppfattet beskjeden. Årsaken til en av de mest alvorlige ulykkene verden har opplevd, den såkalte Three Mile-ulykken i USA i 1979, var at driftsoperatøren først etter et kvarter forsto hva de blinkende lampene på kontrollpanelet betydde: En ventil var ved en feiltakelse stengt, dampgeneratoren fikk ikke tilført nok kjølevann og brenselet smeltet. Konsekvensen var store skader på reaktorkjernen og radioaktive utslipp. Det er blitt hevdet at utslippene var så ubetydelige at de ikke gjorde skader på omgivelsene, men det er også blitt hevdet at forekomsten av kreft og misdannelser i lokalbefolkningen økte betydelig. 2000 mennesker gikk til erstatningssak mot kraftverket i ettertid, men saken ble avvist på grunn av manglende bevis.
Frankrike er det eneste landet i verden som har tatt i bruk fullautomatiserte kontrollrom som det vi finner i Halden. Forskerne ved IFE mener at det er helt nødvendig at mennesker er med og styrer kjernekraftverk.
- T-baner og fly kan fullautomatiseres, men kjernekraftverk vil sannsynligvis fortsette å bruke mennesker til å overvåke og diagnostisere også i framtida. Denne industrien tåler ikke flere ulykker, og vi vet at mennesket først og fremst er en styrke i sikkerhetssammenheng, ikke en svakhet. De må bare holdes i ånde. Jo mer som automatiseres, jo slappere blir vi i hodet, sier forskningsleder Bye.
IFE har til enhver tid 25-35 eksperimenter gående i Halden-reaktoren. Halvparten av arbeidsmengden er oppdragsforskning, resten utføres for forskningsprogrammets medlemsland, blant andre Japan, USA, Frankrike og Russland. Medlemmene har naturlig nok ulike ønsker for hva senteret skal fokusere på.
- Menneske og teknologi er viktig. For tida er det også stor interesse for hva som skjer med brenselet i ulykkessammenheng, forteller Øwre.
Brenselet består av det radioaktive grunnstoffet uran og har form som ca. en centimeter lange pellets. Seks slike pellets dekker det totale energiforbruket for en vanlig, norsk enebolig i et år.
- Materialet rundt pelletsene må ikke sprekke så det farlige stoffet kommer ut i omgivelsene, forklarer han.
Etter annen verdenskrig kom vitenskapsfolk fram til at teknologien som ble brukt til å lage Nagasaki- og Hiroshimabombene også kunne brukes til fredelige formål. Og siden amerikanerne første gang klarte å lage elektrisitet av kjernekraft i 1951, har det vært lansert mange ideer om hvor det farligste radioaktive avfallet skal lagres, fra dumping i havet til utskyting i verdensrommet. I begynnelsen av den finske diskusjonen om hvor avfallet skulle gjøres av var gjenbruk et alternativ - som ble forkastet.
- Det var både tryggest og billigst å legge avfallet i kobbertanker, plassere dem nederst i en dyp tunnel og fylle igjen med leire, slik at det vil ta både eventuelle tyver og alle andre minst fire år å grave det opp igjen, sier Posiva Oy's informasjonsmedarbeider Sari Ojala.
Radioaktivt avfall fra kjernekraftverk sorteres i tre kategorier: avfall med lav stråling, avfall med mellomaktiv stråling og høyradioaktivt avfall. Den første kategorien inkluderer bl.a. brukte arbeidsklær og -redskaper. Til mellomfarlig avfall regnes såkalte «resins» som brukes til å rense reaktorvannet. Dette legges i tønner, som forsegles og plasseres i sementbokser, som igjen plasseres i spesielle avfallssiloer.
Det farligste og mest radioaktive avfallet er brukt brensel. Brenselsstavene må først ligge noen år i vannbasseng til kjøling. Deretter flyttes de til nye kjølebassenger, hvor de oppbevares i flere tiår. I Olkiluoto har bassengene i en diger bygning kledd med rød bølgeblikk, rommet høyradioaktivt avfall fra to kjernekraftverk siden slutten av 70-tallet. Den underjordiske tunnelen vil bli den første permanente lagringsløsningen som prøves ut i praksis. Hvis alt går etter planen kommer neste tunnel hos svenskene, i det lille tettstedet Forsmark, nord for Stockholm. Kjernefysiker og seksjonsleder i reaktorfysikk, Lise Moen ved IFE, tror ikke naboene våre har valgt den beste løsningen på utfordringen:
- Vi bruker bare 0,7 prosent av uranet i kraftproduksjonen, og vi vet at det går an å bruke avfallet om igjen. Vi vet bare ikke hvordan vi skal gjøre det ennå, men om femti år har vi kanskje funnet en måte? Jeg mener at det hadde vært mye bedre om avfallet ble lagret i tønner, slik at etterkommerne våre kan nyttiggjøre seg av det. Noen vil argumentere med faren for tyveri og misbruk, men den risikoen tror jeg er veldig liten.
Opprinnelig ble 100 steder i Finland miljøutredet for lagring. Utredningen viste at fire av stedene hadde de rette geologiske forholdene. Øya Olkiluoto ble valgt fordi «folk var så positive til prosjektet.»
- Folk her har levd med atomkraft siden 70-tallet, de er vant til det. De er ikke redde. De vet at det er trygt, sier informasjonskonsulent Sari. Hun viser til at Posiva Oy har gjort flere undersøkelser, som viser at lokalbefolkningen er overveiende positive til både kjernekraft og lagringsprosjektet. En undersøkelse som ble foretatt blant innbyggere og bedrifter i 2007 viser likevel at bare halvparten av lokalbefolkningen var klar over at de i framtida vil bo på toppen av et radioaktivt lager. De mest positive er næringsdrivende, som ser et stort potensial for bedriften sin.
- Vi tenker mest på pengene, sier Hanna Konmo (26) som bor i det lille tettstedet Lapijoki og jobber på hotell i nærmeste by, Rauma.
- Hvert år får vi flere tusen besøkende fra hele verden. Uten atomkraftverket hadde vi mistet mange arbeidsplasser, området ville vært dødt. Terrorister? De drar vel heller til Helsinki hvor det bor mange flere mennesker enn her på dette bitte lille stedet?
Det underjordiske lageret for avfall fra fem reaktorer skal tåle istid, kriger, jordskjelv og andre påkjenninger som kan komme i løpet av 100000 år.
- Vi har forsket i tjue år på klimaet inne i jorda, men forskningen blir stadig mer detaljert jo lenger vi kommer i prosessen. Akkurat nå prøver vi ut hvordan kobberet i beholderne reagerer med bergarten bentonitt. Bentonitt er en type leire som sveller og som har vært naturlig i jorda i 100000 år, så naturen har i og for seg vist at det virker, sier informasjonskonsulent Sari i Posiva Oy.
Kritikerne er ikke like avslappede som utbyggeren. Det er pekt på at Posiva Oys beregninger av hvor dypt permafrosten vil gå ikke er nøyaktige nok og kan bli et problem i framtida. Direktør for Miljøorganisationarnas kärnavfallsgranskning, Johan Swahn har påpekt at forskning har vist at kobberbeholderne kan ruste. Han mener at det finnes lite forskning på hvordan rustent kobber og bentonitt vil reagere og har uttalt at «hvis beholderne begynner å ruste med en gang, kan det radioaktive avfallet nå overflaten i løpet av 50-100 år.»
Det er ennå ikke bestemt hvorvidt nedgangen til tunnelen skal merkes når den er tettet igjen, eller om kunnskapen om hvor tunnelen befinner seg skal overleveres til våre etterkommere.
- Tunnelen er så sikker at det skal være mulig å bygge hus og bore etter vann her, så kanskje er det ikke nødvendig at folk i framtida vet hvor den befinner seg? Spør informasjonskonsulent Sari Ojala i Posiva Oy.
- Det er ikke så hyggelig å tenke på at den tunnelen kanskje går rett under huset her, sier Matti Lauri (82).
Hun sitter på en skammel ved siden av vedstabelen i et stort gårdskjøkken fra 1928. Fra vinduene kan hun mellom pelargoniaer og blondegardiner kikke ned på havet og saunaen som hun og ektemannen fortsatt bruker minst en gang i uka.
Nest etter kraftselskapet TVO er Matti og mannen den største landeieren her ute. De har bodd i det gule huset på øya Olkiluoto i 58 år og husker godt da det første atomkraftverket ble bygd mindre enn fem kilometer unna for mer enn tretti år siden. Først sier hun at hun aldri har vært redd for å bo i nærheten av et slikt anlegg.
- Tiden vil vise hva som skjer. Det bekymrer meg mer at TVO har sagt at vi kanskje må flytte. De trenger marka vår hvis de får innvilget søknaden om å bygge en fjerde reaktor. Vi har vært i fem møter med dem, men sagt nei til å selge hver gang. De begynner å bli ganske aggressive. Problemet er at hvis de bygger likevel, så kommer vår eiendom til å havne innenfor deres porter og bomstasjoner. Det blir neppe særlig praktisk.
Etter en stund kommer det fram at Matti Lauri også er bekymret for andre ting:
- Planen var at de fem barna våre skulle få hver sin strandeiendom, slik at de kunne bygge seg sommerhus her, men nå er alle så redde at de ikke vil lenger.
- Hva mener du?
- Den ene sønnen min har jobbet der borte i tjue år. Nå har han sluttet. Han syntes han merket at han ble utsatt for stråling. Dessuten synes jeg det er skummelt at de har utsatt ferdigstillelsen av OL3 i tre år. Er det sikkerheten det står på? Jeg mener: Vi har fått mye informasjon om sikkerhet, men Tsjernobyl skulle også være sikkert - skulle det ikke?
Kilder: IFE, TVA, Retriever, IAEA, Bellona, retrieverinfo, m.fl.
rja@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen