(Dagbladet): Det skal ikke være mulig å prestere det som gjør Aksel Lund Svindal til kandidat til Folkets Idrettspris. Men han gjorde det.

Etter en 2008-vinter og vår uten annen form for fysisk aktivitet enn rolige spaserturer brukte verdens beste alpinist den påfølgende sommeren til å bygge seg opp fra en skade som nær kostet ham karrieren.

Uten å være i nærheten av det grunnlaget man trenger for å være konkurransedyktig på det øverste nivået dro han tilbake til ulykkesstedet Beaver Creek og vant to seirer og en tredjeplass — et comeback som sjokkerte verden.

Og før vinteren var over hadde han vunnet både VM-gull i Val d'Isere og verdenscupen sammenlagt for andre gang på tre sesonger.

Sånt skal egentlig ikke være mulig.

Du har sikkert hørt og lest om Aksels vei tilbake fra den stygge skaden for to år siden. Sånn sett har du kanskje en liten anelse om hva gutten har vært igjennom. Jeg kan jo minne om at kuttet som var nær ved å tømme gutten for blod, og som fikk kirurgene på sykehuset i Vail til å justere hele tarmsystemet hans, var rundt åtte centimeter dypt og ca. 16 centimeter langt.

Dette i tillegg til fem brudd i ansiktet og ett i ryggen. Men bare skiløperen selv vet hva det har kostet av treningstimer, smerte og krefter.

Alt sammen symbolet på en vinner.

Aksel Lund Svindal skulle egentlig ikke vinne VM-gull i februar. Men han gjorde det.

Han skulle heller ikke vinne verdenscupen i mars. Men han gjorde det også.

Og derfor bør han runde av comeback-året 2009 med Folkets Idrettspris. Fordi han fortjener det.