Hva vil det si å være fransk? Kan det ligge i et daglig inntak av Gauloises-sigaretter, bagetter og omeletter? Handler det om frihet, likhet og brorskap? Eller er det først og fremst et spørsmål om å være mot at kvinner kler seg i burka?

Frankrike kan regnes blant de få landene som matcher Norge i å være opptatt av seg selv, og denne høsten har det toppet seg, med Sarkozy-regjeringens initiativ kalt «Den store debatten om nasjonal identitet». Møter skal holdes i byer og tettsteder i hele landet, og myndighetene har laget et nettsted der tusenvis av mennesker allerede har gitt sine innspill. I februar skal den store debatten rundes av med konkrete politiske forslag.

Gjennomføringsansvarlig for det hele heter Eric Besson, han er minister for nasjonal identitet og immigrasjon. Og her, i navnet på ministeriet, som dukket opp for et par år siden, ligger noe av problemet, ifølge kritikerne: Tanken om at noe rent og fransk står i fare for å forsvinne på grunn av utlendinger. En av landets mest profilerte intellektuelle, Bernard-Henri Levy, mener koplingen av identitet og immigrasjoner uredelig, «... som om fedrelandet skulle være i fare, som om det brenner i Identitets-huset». En erfaren politiker som Jacques Delors er «virkelig sjokkert» over initiativet. Andre, som den kjente historikeren Max Gallo mener derimot det er helt nødvendig å diskutere nasjonal identitet, «slik at de nasjonale symbolene ikke overlates til høyreekstremistene i Front National.»

Enkelte av Sarkozys partimedlemmer har gått ekstra langt i å ta over Front Nationals tradisjonelle retorikk: En borgermester nord i landet beskrev utlendingsfaren slik i forrige uke: «Det er på tide vi reagerer, for vi kommer til å bli spist levende». Det var dumt sagt, syntes minister Besson. Men moderatorene på nettsidene hans har et svare strev med å sjalte ut alle som vil skrive at det å være fransk i bunn og grunn handler om å være hvit. Opposisjonslederen Martine Aubry mener dette var lett å spå — i hennes øyne er hele debatten et forsøk på å piske opp en frykt mot fremmede, som skal gi politiske poeng i en tid der Sarkozys popularitet faller.

Men Nicolas Sarkozy mener han gjør det eneste riktige. I dagens utgave av Le Monde skriver Sarkozy om avstemningen om minareter i Sveits, og advarer mot fordømming av resultatet. «Vi må snakke om denne trusselen som mange i våre gamle europeiske nasjoner, med rette eller ikke, kjenner presse mot sin identitet, vi må snakke om denne følelsen så den ikke ender med å gi næring til et fryktelig hat.»

Motstanderne hevder det er Sarkozys egen debatt som skaper hat, ved å bidra til å øke en frykt det ikke finnes grunnlag for. Flere opprop har fylt avisene de siste dagene. Et av dem ligger på nettstedet Mediapart, og var opprinnelig signert av 200 kjente akademikere, forskere, forfattere, politikere, (deriblant Eva Joly), etter hvert 30.000 andre. «Vi nekter å være med på ?den store debatten om nasjonal identitet?, igangsatt av makta», skriver de, og kaller debatten ?en nasjonal skam?».

Og nettopp her er vi inne på noe som er uomtvistelig fransk. Ja, kanskje selve definisjonen av hva Frankrike er: Det er et land der folk nekter å være med på en debatt initiert av presidenten ved å signere en artikkel med overskriften Vi kommer ikke til å debattere. Den identiteten holder i massevis.