JULEALBUM: Det er alltids noe å gruble over i det man er i ferd med å bli begravd i og kvalt av raset med juleplater: Hva leter man egentlig etter?

Julestemning og nostalgi?

Ettertanke og skjønnhet?

Tradisjonsbrudd og sjangerfornyelse?

Eller rett og slett bare noen som kan utvise litt god smak, for en gangs skyld?

Lek med følelser

Juleplater er og blir en lek med virkemidler og følelser.

Hvilket er det som gjør det så populært og opplevelsen av julemusikk så personlig.

Garness, tvillingsøstrene Ingelin og Hildegunn, er slik sett et takknemlig innslag på vei inn i tjukkeste adventstida.

De behager, de appellerer til ens indre julemelankoliker, og de pirker forsiktig borti konvensjonene.

Og ikke minst er dette julemusikk som er stylet for å framstå som maksimalt naturlig og intim.

Ekstrakvaliteter

I de flestes ører vil dette først og fremst være en vakker, sober og klangfull juleplate; stillferdig og ettertenksom i grunnstillingen, nydelig sunget, full frontal christianity, og ellers en ganske tradisjonell juleplateanatomi med noe velkjent, noe obskurt og noe helt nytt materiale.

Alt dette ville vært nok til å plassere seg trygt i hovedfeltet av norske juleplater i år, der den etter hvert karakteristiske «Kirkelig Kulturverksted-skikkeligheten» akkurat i år dominerer mer enn noen gang.

Men Garness har tilleggskvaliteter som også vil gi dem innpass blant de kravstore julemusikkentusiastene.

Instrumentering og utførelse plasserer seg pent i 2000-talls americana/folk/indie-tradisjon (eller «Sufjan Stevens», som han gjerne kalles), autoharpa får ringe ut gjennom hele plata, og det pirkes forsiktig på mandoliner og banjoer innimellom.

Kompet er mykt, men ikke uten friksjon.

Nikolaisen-julebesøk

På «No koma Guds englar» får de for eksempel en folketone fra Vest-Agder med Elias Blix-tekst til å låte som en blanding av «Lay Lady Lay» og noe hentet rett fra Jim O'Rourkes «Eureka»-album.

«The Shepherd Song» er en egenskreven julelåt på engelsk, Marit Larsen goes Disney via engelsk folkrock.

På «Stille natt» dukker Elvira og Emil Nikolaisen opp, etter et par minutter som bestemorsvennlig skjønnsang skrur Emil julemusikkknappen til den lite brukte shoegazeinnstillingen i et kort minutt, før de vender tilbake til det trygge utgangspunktet.

Balanseøvelse

Det siste er slikt rocksnobbene elsker å jakte på i adventstida, men ikke noe for eksempel Sissel & Odd eller Rita Eriksen kunne tillatt seg sånn uten videre, samme hvor lyst de måtte ha hatt.

At Garness har lyst — og tillater seg dette og flere andre mildt fascinerende venstremanøvre — parallelt med at de for øvrig oppfører seg som de aller flinkeste pikene på årets juleball, er det som gjør «Barnet i krybben» til en av årets musikalske triumfer i norsk julemusikk.

Dette er juleplata som balanserer alle hensyn og oppfyller bortimot ethvert krav, uten å falle på glattisen.

Sterkt.