— Vi er ikke noen hjelpeorganisasjon, utbryter Gene Simmons på telefon fra Houston i Texas.

Kiss-bassisten med den lange tunga er kjent for å være ekstremt forretningsorientert. Og han vil gjerne styre intervjuet inn mot verdensturneen som kommer til Lerkendal i Trondheim 8. juni, og Valhall i Oslo 14. juni neste år.

— Kiss handler ikke om veldedighet. Vi vegrer oss for å gi bort musikk gratis. Den eneste grunnen til at vi ga ut et album til var at vi fikk en god avtale med butikkjeden Wal-Mart, forklarer han.

Ikke like sikker

«Sonic Boom» er gruppas første studioalbum på elleve år. I høst beskrev Gene Simmons den som den beste plata til Kiss siden «Destroyer» fra 1976, men nå høres han ikke like sikker ut.

— Da jeg sa det sto jeg midt oppi det og var veldig oppstemt. Vi har en lang historie med 47-48 plater alt i alt. Det er vanskelig å si hvilken som er best.

— Men vi har aldri tilbrakt så mye tid i studio som vi burde. På scenen derimot, der er alle enige om at hver konsert skal være bedre enn den siste.

Sminke, kostymer og platåsko er fortsatt en del av bandets image. Gene Simmons, som fylte 60 år i sommer, fnyser når han blir spurt om han aldri føler seg litt latterlig når han er sminket.

— Det burde vel snarere dere kvinner svare på, repliserer han raskt.

— Kiss er antifashion, vi følger ingen trender. Vi har skapt vår egen definisjon av hva som er moteriktig.

Som natt og dag

Han har aldri hatt forbilder, bortsett fra seg selv. Selvsikkerheten har fulgt Gene Simmons siden han var ung, kan han fortelle.

— Jeg var enebarn uten storesøsken å henvende meg til, skylde på eller spørre. Alt jeg har ønsket har jeg vært tvunget til å skaffe meg selv, jeg er min egen suksesshistorie.

Men det er også motgang i Kiss-historien. Originalgitaristen Ace Frehley, som også er aktuell med et nytt album, har for eksempel vært ut og inn av gruppa, for til slutt å få sparken for godt.

— Vi ønsker det beste for ham, men han er en ulykkelig sjel. Han har en mørk sky svevende over hodet sitt, akkurat som Peter Criss, sier Gene Simmons.

— Jeg elsker dem for at de var med, men de får aldri komme tilbake. Det går ikke an å forholde seg til sånne «Jekyll & Hyde»-typer.

Sitt vennskap med sangeren og gitaristen Paul Stanley holder han imidlertid høyt.

— Vi er som natt og dag, men på et døgn er det plass til begge. Paul er litt mer sofistikert enn meg. Han liker bedre tepper enn monsterfilmer.


(NTB)