Barack Obama mottok Nobels fredspris i Oslo rådhus.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Video: De første 30 sekundene av Barack Obamas fredspristale NRK.no
Tror du Obama vil bidra til en fredeligere verden?
Se større kart Rådhuset
(Dagbladet): Barack Obama har offisielt mottatt fredsprisen og har holdt sin fredpristale i Oslo rådhus.
Her er talen på engelsk.
HER ER TALEN PÅ NORSK:
- Majesteter, ærede medlemmer av den norske Nobelkomiteen, innbyggere i Amerika og innbyggere i verden.
- Jeg mottar denne æren med den største takknemlighet og stor ydmykhet. Det er en pris som taler for at vi etterstreber noe. Tross all ondskap og motgang i vår verden; vi er ikke bare fanger av skjebnen. Våre handlinger har betydning og kan bevege historien i en rettferdig retning.
- JEG VILLE VÆRT LIKEGYDLIG hvis jeg ikke anerkjente den betydelige kontroversen som deres generøse tildeling har skapt. Det er fordi jeg er i begynnelsen, og ikke i slutten av mitt arbeid på verdensscenen. Sammenlignet med noen av de kjempene i historien som har mottatt prisen tidligere har oppnådd; Schweitzer og King, Marshall og Mandela, så er mine bidrag ganske små.
- Men kanskje det vanskeligste tema rundt det at jeg mottar denne prisen er det faktum at jeg er statsoverhode i en nasjon involvert i to kriger. En av disse krigene er på hell. Det andre er en konflikt som Amerika ikke søker, en som vi deler med 43 andre land - inkludert Norge - i en anstrengelse for å forsvare oss selv og alle nasjoner mot flere angrep.
- Noen vil bli drept
- VI ER FREMDELES I KRIG og jeg er ansvarlig for å sende tusener av unge amerikanere til kamper i en fremmed land. noen vil drepe. noen vil bli dept. Så jeg kommer hit med en skarp følelse av væpnet konflikt, fylt med vanskelige spørsmål om forholdet mellom krig og fred, og vår anstrengelse med å erstatte det ene med det andre.
- Noen vil drepe, noen vil bli drept.
- DET ER IKKE FÅ SPØRSMÅL. Krig, i en form eller en annen, oppstod med den første mannen. I begynnelsen av historien ble ikke det moralske satt spørsmål ved, det var bare et faktum, slik som tørke og sykdom - det var slik stammer og deretter sivilsasjoner fikk makt og ble enige om sine ulikheter.
- Over tid forsøkte både kirken og staten å regulere krigens destruktive krefter. Konseptet «rettferdig krig» ble utformet. Tanken er at en krig kan forsvares bare hvis det oppfyller gitte vilkår — hvis det er siste utvei eller i selvforsvar og når sivile liv blir spart.
Trenger krigsforebygging
- VÅR HISTORIE VISER at dette synet på krig sjelden blir brukt. Menneskets kapasitet til å komme opp med nye måter å drepe hverandre på har vist seg å være uuttømmelig. Det samme gjelder vår kapasitet til å ikke vise nåde for dem som ser annerledes ut enn oss eller ber til en annen gud.
- Krigene mellom hærstyrker ble til kriger mellom nasjoner — kriger der forskjellene mellom soldater og sivile ble hvisket ut. I løpet av 30 år har slike massakrer skylt over kontinentet to ganger. Og selv om det var vanskelig å finne en bedre grunn enn å nedkjempe Det tredje riket og aksemaktene, var den andre verdenskrig en konflikt der antallet sivile som døde overgikk antall soldater som omkom.
- I ETTERKANT AV DISSE ødeleggelsene og starten på atomalderen, er det blitt klart for både seierherrene og taperne at verden trenger institusjoner som kan forebygge en ny verdenskrig.
- På mange måter har dette virket. Ja, fryktelige kriger er blitt utkjempet. Men det har ikke blitt en tredje verdenskrig. Den kalde krigen endte med jublende folkemengder som rev en mur. Handel har sveiset store deler av verden sammen. Milliarder er blitt løftet ut av fattigdom.
- Frihetsidealene, likhet og lovmessige forhold har sprunget frem. Vi bærer arven fra foregående generasjoner, og det er en arv mitt land er stolt av.
- TERRORISME HAR LENGE vært en taktikk, men moderne teknologi tillater noen få små menn med stort sinne å myrde uskyldige i stor skala.
- Videre har kriger mellom nasjoner gitt grobunn for borgerkriger. Sivile er blitt fanget i evig kaos. I dagens kriger blir langt flere sivile enn soldater drept. Frøene til framtidige konflikter er sådd, økonomier er ødelagt, siviliserte samfunn revet i stykker og barn lider.
- Men jeg vet at å møte disse utfordringene vil kreve den samme visjonen, samme harde arbeidet og den samme utholdenheten som modige kvinner og menn utviste for flere tiår siden. Og det vil tvinge oss til å tenke på nye måter om hva som betraktes som rettferdig krig og rettferdig fred.
- VI MÅ BEGYNNE MED Å ANERKJENNE at vi ikke kan utradere voldelige konflikter i vår levetid. Det kommer tider da nasjoner, alene eller sammen med andre, ikke bare vil finne maktbruk nødvendig, men også moralsk forsvarlig.
- Jeg sier dette med tanke på hva Martin Luther King sa i sin fredspristale for mange år siden. «Vold skaper ikke permanent fred. Det løser ingen sosiale problemer: det skaper bare nye og mer kompliserte problemer». Fra en som står her som en direkte konsekvens av Dr. Kings livsverk, er jeg et levende vitnesbyrd for den moralske kraften av ikke-vold.
- Jeg vet at det ikke er noe svakt, noe passivt eller naivt ved livene til Ghandi og King.
- Kan ikke stå handlingslammet
- MEN SOM STATSOVERHODE, svoren til å beskytte og forsvare mitt land, kan jeg ikke ledes av deres eksempel alene. Jeg møter verden som den er, og kan ikke stå handlingslammet overfor truslene mot det amerikanske folk. La det ikke være tvil: Ondskap finnes i verden. En ikke-voldelig bevegelse kunne ikke hindret Hitlers arméer. Forhandlinger kan ikke overbevise al-Qaedas ledere å legge ned våpnene. Å si at styrke noen ganger er nødvendig er ikke kynisme — det er å anerkjenne historien; Menneskehetens feilbarighet og fornuftens begrensninger.
- Jeg sier dette fordi det i mange land er en dyp ambivalens til bruken av militære styrker i dag, uansett formål. Noen ganger fulgt av en reflekslignende skepsis til Amerika, verdens eneste supermakt.
- LIKEVEL MÅ VERDEN HUSKE at det ikke bare var internasjonale institusjoner — ikke bare avtaler og deklarasjoner — som brakte stabilitet til verden etter Den andre verdenskrig. Uansett hvilke feil vi har begått, er sannheten denne: USA har bidratt til global sikkerhet i mer enn 60 år med blodet til våre borgere og styrken til våre arméer. Tjenesten og ofrene våre menn og kvinner i uniform har gjort har frembrakt fred og fremgang fra Tyskland til Korea, og gjort det mulig for demokratiet å befeste seg på steder som Balkan. Vi har båret denne byrden, ikke fordi vi søker å påtvinge vår vilje.
- VI HAR GJORT DET UT FRA opplyst selvinteresse — fordi vi søker en bedre fremtid for våre barn og barnebarn, og vi tror at deres liv vil bli bedre hvis andre folks barn og barnebarn kan leve i frihet og fremgang. Så ja, krigens instrumenter spiller en rolle I det å bevare freden.
- Og ja, disse sannhetene må leve side om side — at uansett hvor rettferdiggjort, fører krig til humanitær lidelse. Soldatens mot og offer er full av ære, og uttrykker hengivenhet til vårt land, vår sak og til sine medsoldater. Ben krig i seg selv er aldri gloriøs, og vi må aldri fremstille den slik.
- Deler av utfordringen er å forsone disse to åpenbart uforenlige sannhetene — at krig noen ganger er nødvendig, at krig på et nivå er et uttrykk for menneskelige følelser.
- Helt konkret må vi fokusere våre anstrengelser mot oppgaven president Kennedy startet på for lenge siden. «La oss fokusere», sa han, på en mer praktisk, mer oppnåelig fred. Ikke basert på en plutselig revolusjon i menneskelig natur, men på en gradvis utvikling i menneskelige institusjoner.
- HVA KAN EN SLIK UTVIKLING se ut som? Hva kan disse praktiske stegene være? Som en start mener jeg alle nasjoner — sterke og svake — må binde seg til standarder som styrer bruken av makt. Jeg — som alle andre statsoverhoder — reserverer meg retten å opptre unilateralt for å forsvarere min nasjon. Jeg er overbevist om at de som binder seg til standarder blir styrket, og de som lar være blir isolert og svake. Verden samlet seg rundt Amerika etter angrepene 9/11, og fortsetter å støtte våre anstrengelser i Afghanistan, på grunn av skrekken ved disse uhyrlige angrepene og det anerkjente prinsippet om selvforsvar.
- På samme måte anerkjente verden nødvendigheten av å konfrontere Saddam Hussein da han invaderte Irak — en konsensus som ga klar beskjed om hva aggresjon koster. Videre kan ikke Amerika insistere at andre følger kjørereglene dersom vi nekter å følge dem selv. Når vi ikke gjør det virker vi arbitrære og underslår legitimiteten av framtidig intervensjon — uansett hvor rettferdiggjort den er.
- Krig kan rettferdiggjøres
- DETTE BLIR SPESIELT VIKTIG når formålet for militære handlinger blir noe mer enn bare selvforsvar eller forsvar for en nasjon mot en angriper. Stadig mer og mer vil vi alle bli konfrontert med vanskelige spørsmål om hvordan vi kan forhindre slakt av sivile gjort av deres egne regjeringer, eller hvordan vi kan stoppe en sivil krig som kan ødelegge en hel region.
- Jeg tror at krig kan rettferdiggjøres på humanitært grunnlag, som det ble på Balkan eller andre steder som har blitt oppskremt med krig. Å ikke aksjonere rører ved vår samvittighet og kan lede til langt større kostbare intervensjoner senere. Det er derfor alle ansvarlige nasjoner må omfavne rollen militære med et klart mandat kan spille for å bevare freden. Amerikas forpliktelse til global sikkerhet vil aldri forsvinne.
- Men i en verden med mer diffuse trusler og mer komplekse målsetninger, kan ikke Amerika handle alene. Det er sant i Afghanistan. Det er sant i mislykkede stater som Somalia, hvor terrorisme og sjørøveri har gått sammen med sult og menneskelige lidelser. Det er også trist at det i årene som kommer vil fortsette å være sant. Ledere og soldater i Nato-land- og andre venner og allierte- demonstrerer denne sannheten gjennom kapasiteten og motet de har vist i Afghanistan.
- MEN I MANGE LAND er det et misforhold mellom anstrengelsene til de som er i tjeneste og ambivalensen til opinionen. Jeg forstår hvorfor krig er upopulært. Men jeg vet også dette: Troen på at fred er ønskelig, er sjelden nok til å oppnå det. Fred krever ansvarlighet. Fred krever offer. Det er derfor Nato fortsetter å være uunværlig. Det er derfor vi må styrke FN og regional fredsskaping, og ikke si fra seg plikten overfor noen land. Dette er hvorfor vi hedrer de som kommer hjem fra fredsarbeid og som er trent utenfor Oslo og Roma, til Ottowa og Sydney, til Dhaka og Kigali.
- USA må lede i krig
- La meg gjøre et siste poeng om vår bruk av makt. Selv om vi må ta vanseklige avgjørelser om å gå til krig, så må vi også tenke klart om hvordan vi skal kjempe. Nobelkomiteen ser denne sannheten ved å gi den første prisen for fred til henry dunant - grunnleggeren av røde kors, og en pådriver til Genvee-konvensjonen.
- HVOR KRIG ER NØDVENDIG har vi en moralsk og en strategisk interesse i å binde oss selv til visse regler for oppførsel. Og selv når vi konfronterer en ond motstander som ikke følger disse reglene, så tror jeg at de forente stater må fortsette å være en bærebjelke i gjennomførelse av krig, sier fredsprisvinneren.
Det er det som skiller dem fra motstanderne, mener presidenten.
- DET ER ROTEN TIL VÅR STYRKE. Det er derfor jeg har forbudt tortur. Det er derfor jeg har beordret at fengslene i Guantanamo Bay skal stenge. Og det er derfor jeg har styrket amerikas forpliktelse til å forholde oss til Geneve-konvensjonen. Vi mister oss selv når vi gjør kompromisser med de idealene vi kjemper for å forsvare. Og vi hedrer disse idealene ved å opprettholde dem, ikke bare når det er lett, men også når det er vanskelig, fortsetter han.
- Stå sammen
- JEG HAR BESVART DE SPØRSMÅLENE som må veie våre sinn og våre hjerter når vi velger å gå til krig. Men la meg nå gå til våre anstrengelser for å unngå slike tragiske valg, og snakke om de tre måtene som vi kan bygge rettferdighet og varende fred, sa Obama og argumenterte:
- For det første: når vi arbeider med nasjoner som bryter regler og lover, så tror jeg at vi må utvikle alternativer til vold som er tøffe nok til å endre en adferd - for hvis vi vil ha varende fred, da må orden til det internasjonale samfunnet faktisk bety noe. Disse regimene som bryter reglene må holdes ansvarlige. Sanksjoner må ha en reel pris. Uforsonlighet må bli møtt med et økende press - og et slikt press finnes bare når verden står sammen som en.
- DET SISTE EKSEMPLET er vår anstrengelse for å forhindre en spredning av kjernevåpen, og for å se en verden uten dem,. I midten av forrige århundre, ble nasjoner enige om å la seg binde av en traktat hvor disse forhandlingene var klare: alle vil ha adgang til fredelige atomvåpen, de som uten kjernevåpen vil forsake dem, og de med kjernevåpen vil jobbe mot en nedrustning. Jeg er forpliktet til å opprettholde denne traktaten. Det er en veldig viktig for min utenrikspolitikk. Og jeg jobber med president Medvedev for å redusere amerikanske og russiske atomvåpen, sier han.
- Men det er også obligatorisk for oss alle og insistere at nasjoner slik som Iran og Nord Korea ikke lurer systemet. De som respekterer internasjonal lov kan ikke ta deres øyne vekk når disse lovene blir brutt. De som bryr seg om sin egen sikkerhet kan ikke ignoere faren av et opprustningskappløp i midtøsten eller i Øst-Asia. De som vil søke fred kan ikke stå passivt å se at nasjoner ruster seg for en atomkrig, sier han.
- DET SAMME PRINSIPPET gjelder for alle de som bryter internasjonal lov ved å ødelegge sitt eget folk. Når det er folkemord i Darfur, systematisk voldtekt i Kongo, eller undertrykkelse i Burma - det må gi konsekevenser. Og jo tettere vi står sammen, desto mindre sannsynlig er det at vi vil møte valget mellom væpna inngrep og kompleksitet i undertrykkelse, sier han.
Menneskerettigheter
- Dette bringer meg over på mitt andre poeng, naturen i den freden vi ønsker. For fred er ikke bare frafall av synlige konflikter. Bare en fred som er basert på opparbeide rettigheter og verdighet for alle individer kan virkelig vare.
- DET VAR INNSIKT SOM ledet forfedrene til den internasjonale proklamasjonen av menneskerettigheter etter WW2. I kjølvannet av ødeleggelse, så anerkjente de at hvis menneskerettigheter ikke er beskyttet, så vil fred bare være et hult løfte.
- I noen land, som ikke opprettholder menneskerettighetene, unnskyldes det av falske forslag som at dette bare er vestlige prinsipper, fremmed for lokale kulturer eller trinn i en nasjons utvikling. Og innen Amerika har det lenge vært spenning mellom de som beskriver dem selv som realister eller idealister - en spenning som vitner om et hardt valg mellom interessejakten eller en endeløs kampanje for å ilegge våre verdier, sier han.
- JEG AVVISER DETTE VALGET. Jeg tror at fred er ustabil der hvor innbyggerne er nektet retten til å snakke fritt eller tilbe det de ønsker, velge sine egne ledere eller samle seg uten frykt. Undertrykkelsen av tilhørighet eller religiøs identitet kan lede til vold. Vi kjenner også til det at det motsatte er sant. Bare da Europa ble fritt fant man den endelige freden. Amerika har aldri kjempet en krig mot demokratiet og våre nærmeste venner er regjeringer som beskytter rettighetene til sine innbyggere. Samme hvor følelseløst det er definert, verken amerikanske interesser - eller verdens - er tjent med en fornektelse av menneskelig aspirasjon, sier han.
- På mange måter har dette virket. Ja, fryktelige kriger er blitt utkjempet. Men det har ikke blitt en tredje verdenskrig. Den kalde krigen endte med jublende folkemengder som rev en mur. Handel har sveiset store deler av verden sammen. Milliarder er blitt løftet ut av fattigdom.
- Frihetsidealene, likhet og lovmessige forhold har sprunget frem. Vi bærer arven fra foregående generasjoner, og det er en arv mitt land er stolt av.
- Sivile i evig kaos
- TERRORISME HAR LENGE vært en taktikk, men moderne teknologi tillater noen få små menn med stort sinne å myrde uskyldige i stor skala.
- Videre har kriger mellom nasjoner gitt grobunn for borgerkriger. Sivile er blitt fanget i evig kaos. I dagens kriger blir langt flere sivile enn soldater drept. Frøene til framtidige konflikter er sådd, økonomier er ødelagt, siviliserte samfunn revet i stykker og barn lider.
- Men jeg vet at å møte disse utfordringene vil kreve den samme visjonen, samme harde arbeidet og den samme utholdenheten som modige kvinner og menn utviste for flere tiår siden. Og det vil tvinge oss til å tenke på nye måter om hva som betraktes som rettferdig krig og rettferdig fred.
- VI MÅ BEGYNNE MED Å ANERKJENNE at vi ikke kan utradere voldelige konflikter i vår levetid. Det kommer tider da nasjoner, alene eller sammen med andre, ikke bare vil finne maktbruk nødvendig, men også moralsk forsvarlig.
- Jeg sier dette med tanke på hva Martin Luther King sa i sin fredspristale for mange år siden. «Vold skaper ikke permanent fred. Det løser ingen sosiale problemer: det skaper bare nye og mer kompliserte problemer». Fra en som står her som en direkte konsekvens av Dr. Kings livsverk, er jeg et levende vitnesbyrd for den moralske kraften av ikke-vold.
- Jeg vet at det ikke er noe svakt, noe passivt eller naivt ved livene til Ghandi og King.
- Kan ikke stå handlingslammet
- MEN SOM STATSOVERHODE, svoren til å beskytte og forsvare mitt land, kan jeg ikke ledes av deres eksempel alene. Jeg møter verden som den er, og kan ikke stå handlingslammet overfor truslene mot det amerikanske folk. La det ikke være tvil: Ondskap finnes i verden. En ikke-voldelig bevegelse kunne ikke hindret Hitlers arméer. Forhandlinger kan ikke overbevise al-Qaedas ledere å legge ned våpnene. Å si at styrke noen ganger er nødvendig er ikke kynisme — det er å anerkjenne historien; Menneskehetens feilbarighet og fornuftens begrensninger.
- Jeg sier dette fordi det i mange land er en dyp ambivalens til bruken av militære styrker i dag, uansett formål. Noen ganger fulgt av en reflekslignende skepsis til Amerika, verdens eneste supermakt.
- LIKEVEL MÅ VERDEN HUSKE at det ikke bare var internasjonale institusjoner — ikke bare avtaler og deklarasjoner — som brakte stabilitet til verden etter Den andre verdenskrig. Uansett hvilke feil vi har begått, er sannheten denne: USA har bidratt til global sikkerhet i mer enn 60 år med blodet til våre borgere og styrken til våre arméer. Tjenesten og ofrene våre menn og kvinner i uniform har gjort har frembrakt fred og fremgang fra Tyskland til Korea, og gjort det mulig for demokratiet å befeste seg på steder som Balkan. Vi har båret denne byrden, ikke fordi vi søker å påtvinge vår vilje.
- VI HAR GJORT DET UT FRA opplyst selvinteresse — fordi vi søker en bedre fremtid for våre barn og barnebarn, og vi tror at deres liv vil bli bedre hvis andre folks barn og barnebarn kan leve i frihet og fremgang. Så ja, krigens instrumenter spiller en rolle I det å bevare freden.
- Og ja, disse sannhetene må leve side om side — at uansett hvor rettferdiggjort, fører krig til humanitær lidelse. Soldatens mot og offer er full av ære, og uttrykker hengivenhet til vårt land, vår sak og til sine medsoldater. Ben krig i seg selv er aldri gloriøs, og vi må aldri fremstille den slik.
- Deler av utfordringen er å forsone disse to åpenbart uforenlige sannhetene — at krig noen ganger er nødvendig, at krig på et nivå er et uttrykk for menneskelige følelser.
- Helt konkret må vi fokusere våre anstrengelser mot oppgaven president Kennedy startet på for lenge siden. «La oss fokusere», sa han, på en mer praktisk, mer oppnåelig fred. Ikke basert på en plutselig revolusjon i menneskelig natur, men på en gradvis utvikling i menneskelige institusjoner.
- HVA KAN EN SLIK UTVIKLING se ut som? Hva kan disse praktiske stegene være? Som en start mener jeg alle nasjoner — sterke og svake — må binde seg til standarder som styrer bruken av makt. Jeg — som alle andre statsoverhoder — reserverer meg retten å opptre unilateralt for å forsvarere min nasjon. Jeg er overbevist om at de som binder seg til standarder blir styrket, og de som lar være blir isolert og svake. Verden samlet seg rundt Amerika etter angrepene 9/11, og fortsetter å støtte våre anstrengelser i Afghanistan, på grunn av skrekken ved disse uhyrlige angrepene og det anerkjente prinsippet om selvforsvar.
- På samme måte anerkjente verden nødvendigheten av å konfrontere Saddam Hussein da han invaderte Irak — en konsensus som ga klar beskjed om hva aggresjon koster. Videre kan ikke Amerika insistere at andre følger kjørereglene dersom vi nekter å følge dem selv. Når vi ikke gjør det virker vi arbitrære og underslår legitimiteten av framtidig intervensjon — uansett hvor rettferdiggjort den er.
- Krig kan rettferdiggjøres
- DETTE BLIR SPESIELT VIKTIG når formålet for militære handlinger blir noe mer enn bare selvforsvar eller forsvar for en nasjon mot en angriper. Stadig mer og mer vil vi alle bli konfrontert med vanskelige spørsmål om hvordan vi kan forhindre slakt av sivile gjort av deres egne regjeringer, eller hvordan vi kan stoppe en sivil krig som kan ødelegge en hel region.
- Jeg tror at krig kan rettferdiggjøres på humanitært grunnlag, som det ble på Balkan eller andre steder som har blitt oppskremt med krig. Å ikke aksjonere rører ved vår samvittighet og kan lede til langt større kostbare intervensjoner senere. Det er derfor alle ansvarlige nasjoner må omfavne rollen militære med et klart mandat kan spille for å bevare freden. Amerikas forpliktelse til global sikkerhet vil aldri forsvinne.
- Men i en verden med mer diffuse trusler og mer komplekse målsetninger, kan ikke Amerika handle alene. Det er sant i Afghanistan. Det er sant i mislykkede stater som Somalia, hvor terrorisme og sjørøveri har gått sammen med sult og menneskelige lidelser. Det er også trist at det i årene som kommer vil fortsette å være sant. Ledere og soldater i Nato-land- og andre venner og allierte- demonstrerer denne sannheten gjennom kapasiteten og motet de har vist i Afghanistan.
- MEN I MANGE LAND er det et misforhold mellom anstrengelsene til de som er i tjeneste og ambivalensen til opinionen. Jeg forstår hvorfor krig er upopulært. Men jeg vet også dette: Troen på at fred er ønskelig, er sjelden nok til å oppnå det. Fred krever ansvarlighet. Fred krever offer. Det er derfor Nato fortsetter å være uunværlig. Det er derfor vi må styrke FN og regional fredsskaping, og ikke si fra seg plikten overfor noen land. Dette er hvorfor vi hedrer de som kommer hjem fra fredsarbeid og som er trent utenfor Oslo og Roma, til Ottowa og Sydney, til Dhaka og Kigali.
- USA må lede i krig
- La meg gjøre et siste poeng om vår bruk av makt. Selv om vi må ta vanseklige avgjørelser om å gå til krig, så må vi også tenke klart om hvordan vi skal kjempe. Nobelkomiteen ser denne sannheten ved å gi den første prisen for fred til henry dunant - grunnleggeren av røde kors, og en pådriver til Genvee-konvensjonen.
- HVOR KRIG ER NØDVENDIG har vi en moralsk og en strategisk interesse i å binde oss selv til visse regler for oppførsel. Og selv når vi konfronterer en ond motstander som ikke følger disse reglene, så tror jeg at de forente stater må fortsette å være en bærebjelke i gjennomførelse av krig, sier fredsprisvinneren.
Det er det som skiller dem fra motstanderne, mener presidenten.
- DET ER ROTEN TIL VÅR STYRKE. Det er derfor jeg har forbudt tortur. Det er derfor jeg har beordret at fengslene i Guantanamo Bay skal stenge. Og det er derfor jeg har styrket amerikas forpliktelse til å forholde oss til Geneve-konvensjonen. Vi mister oss selv når vi gjør kompromisser med de idealene vi kjemper for å forsvare. Og vi hedrer disse idealene ved å opprettholde dem, ikke bare når det er lett, men også når det er vanskelig, fortsetter han.
- Stå sammen
- JEG HAR BESVART DE SPØRSMÅLENE som må veie våre sinn og våre hjerter når vi velger å gå til krig. Men la meg nå gå til våre anstrengelser for å unngå slike tragiske valg, og snakke om de tre måtene som vi kan bygge rettferdighet og varende fred, sa Obama og argumenterte:
- For det første: når vi arbeider med nasjoner som bryter regler og lover, så tror jeg at vi må utvikle alternativer til vold som er tøffe nok til å endre en adferd - for hvis vi vil ha varende fred, da må orden til det internasjonale samfunnet faktisk bety noe. Disse regimene som bryter reglene må holdes ansvarlige. Sanksjoner må ha en reel pris. Uforsonlighet må bli møtt med et økende press - og et slikt press finnes bare når verden står sammen som en.
- DET SISTE EKSEMPLET er vår anstrengelse for å forhindre en spredning av kjernevåpen, og for å se en verden uten dem,. I midten av forrige århundre, ble nasjoner enige om å la seg binde av en traktat hvor disse forhandlingene var klare: alle vil ha adgang til fredelige atomvåpen, de som uten kjernevåpen vil forsake dem, og de med kjernevåpen vil jobbe mot en nedrustning. Jeg er forpliktet til å opprettholde denne traktaten. Det er en veldig viktig for min utenrikspolitikk. Og jeg jobber med president Medvedev for å redusere amerikanske og russiske atomvåpen, sier han.
- Men det er også obligatorisk for oss alle og insistere at nasjoner slik som Iran og Nord Korea ikke lurer systemet. De som respekterer internasjonal lov kan ikke ta deres øyne vekk når disse lovene blir brutt. De som bryr seg om sin egen sikkerhet kan ikke ignoere faren av et opprustningskappløp i midtøsten eller i Øst-Asia. De som vil søke fred kan ikke stå passivt å se at nasjoner ruster seg for en atomkrig, sier han.
- DET SAMME PRINSIPPET gjelder for alle de som bryter internasjonal lov ved å ødelegge sitt eget folk. Når det er folkemord i Darfur, systematisk voldtekt i Kongo, eller undertrykkelse i Burma - det må gi konsekevenser. Og jo tettere vi står sammen, desto mindre sannsynlig er det at vi vil møte valget mellom væpna inngrep og kompleksitet i undertrykkelse, sier han.
Menneskerettigheter
- Dette bringer meg over på mitt andre poeng, naturen i den freden vi ønsker. For fred er ikke bare frafall av synlige konflikter. Bare en fred som er basert på opparbeide rettigheter og verdighet for alle individer kan virkelig vare.
- DET VAR INNSIKT SOM ledet forfedrene til den internasjonale proklamasjonen av menneskerettigheter etter WW2. I kjølvannet av ødeleggelse, så anerkjente de at hvis menneskerettigheter ikke er beskyttet, så vil fred bare være et hult løfte.
- I noen land, som ikke opprettholder menneskerettighetene, unnskyldes det av falske forslag som at dette bare er vestlige prinsipper, fremmed for lokale kulturer eller trinn i en nasjons utvikling. Og innen Amerika har det lenge vært spenning mellom de som beskriver dem selv som realister eller idealister - en spenning som vitner om et hardt valg mellom interessejakten eller en endeløs kampanje for å ilegge våre verdier, sier han.
Ustabil fred
- JEG AVVISER DETTE VALGET. Jeg tror at fred er ustabil der hvor innbyggerne er nektet retten til å snakke fritt eller tilbe det de ønsker, velge sine egne ledere eller samle seg uten frykt. Undertrykkelsen av tilhørighet eller religiøs identitet kan lede til vold. Vi kjenner også til det at det motsatte er sant. Bare da Europa ble fritt fant man den endelige freden. Amerika har aldri kjempet en krig mot demokratiet og våre nærmeste venner er regjeringer som beskytter rettighetene til sine innbyggere. Samme hvor følelseløst det er definert, verken amerikanske interesser - eller verdens - er tjent med en fornektelse av menneskelig aspirasjon, sier han.
- Selv om vi respekterer de unike kulturene og tradisjonene til forskjellige land, vil Amerika alltid være en stemme for de etterstrebingene som er universelle. Vi vil fortsette å være vitne til den stille verdigheten til Aung Sang Suu Kyi, til tapperheten til Zimbabvianerne som kaster stemmesedler i ansiktet til dem som gir dem juling, til de hundre tusen som har marsjert stille igjennom gatene i Iran.
Frykten for eget folk
- DET ER BESKRIVENDE at lederne av disse regjeringene frykter kraften fra sitt eget folk mer enn makten til noen andre nasjoner. Og det er ansvaret til alle frie mennesker og frie nasjoner å gjøre det klart ovenfor disse bevegelsene at håp og historien er på deres side.
- La meg også si dette: Promoteringen av menneskerettighetene kan ikke handle om formaning alene. Til tider må det koples på smertefullt diplomati. Jeg vet at kontakt med undertrykkende regimer ikke tilfredstiller behov for ren fordømmelse. Men jeg vet også at sanksjoner uten en hjelpende hånd - og fordømmelse uten diskusjon - kan føre til en forverring av situasjon. Ingen undertrykkende regimer kan bevege seg nedover en ny sti dersom det ikke har valget om en åpen dør.
- I LYS AV DEN KULTURELLE revolusjonenes grusomhet, virker Nixons møte med Mao utilgivelig, men likevel hjalp det virkelig Kina på veien der millioner av innbyggerne har blitt løftet vekk fra fattigdom og forbundet med åpne samfunn. Pave John Pauls engasjement med Polen skapte rom, ikke bare for den katolske kirke, men også for arbeidende ledere som Lech Walsea. Ronald Regans innsats for våpenkontroll og omfavnelsen av perestrokia forbedret ikke bare relasjonene med Sovjetunionen, men også systemkritikere i hele Øst-Europa. Det er ingen enkel formulering her.
- Men vi må prøve så godt vi kan å balansere isolasjonen og engasjementet, presset og oppmuntringene, slik at menneskerettighetene og verdigheten avanseres over tid.
Rettferdig fred
- RETTFERDIG FRED INKLUDERER ikke bare sivile og politiske rettigheter, det må omfatte økonomisk sikkerhet og muligheter. For sann fred er ikke bare frihet fra frykten, men frihet fra ønsket. Det er utvilsomt sant at utvikling sjelden blir til uten sikkerhet; det er
også sant at sikkerhet ikke eksisterer der mennesker ikke har tilgang til nok mat eller rent vann, eller medisiner som de trenger for å overleve. Det eksisterer ikke der barn ikke kan skaffe en skikkelig utdanning eller en jobb som kan forsørge en familie. Mangelen på håp kan få et samfunn til å råtne fra innsiden.
- OG DET ER DERFOR det å hjelpe bønder med å forsørge sitt eget folk, eller nasjoner utdanne barn og ta vare på de syke, ikke er bare veldedighet. Det er også grunnen til hvorfor verden må gå sammen og konfrontere klimaforandringene. Det er lite vitenskapelig uenighet om at dersom vi gjør ingenting vil vi stå overfor mer tørke, nød og masseforskyvning som vil virke som brennstoff på flere konflikter i årtier. Av denne grunn er det ikke utelukkende forskere og aktivister som roper om en snarlig og kraftfull handling — det er militærledere i mitt land og andre som forstår at vår felles sikkerhet avhenger av en balanse.
Vitale ingredienser
- ENIGHET BLANT NASJONER. Strenge institusjoner. Støtte for menneskerettigheter. Investeringer i utvikling. Dette er vitale ingredienser for å frambringe den utviklingen som President Kennedy snakket
om. Og fremdeles tror ikke jeg at vi vil ha viljen eller makt nok til å fortsette til å fullføre dette arbeidet uten noe mer — og det er den
vedvarende utvidelsen av våre moralske fantasier: en forståelse om at det er noe konstant som vi alle deler.
- Samtidig som verden blir mindre, vil man kanskje tro at det vil bli enklere for mennesker å anerkjenne hvor like vi er; og forstå at vi alle når alt kommer til alt ønsker det samme; at vi alle håper på muligheten til å leve livet med en viss mengde lykke og velbehag for oss selv og familien.
- OG FREMDELES, MED TANKE på globaliseringens svimlende framstøt, og moderniseringens kulturelle utjevninger, burde det ikke komme som noen overraskelse at mange frykter tapet ved det de anser som nært ved sine særskilte identiteter, rase, slekt, og kanskje mest av alt, sin religion. Noen steder har denne frykten ført til konflikter. Til tider føles det til og med som vi beveger oss bakover. Vi ser det i Midtøsten, mens konflikten mellom jøder og arabere ser ut til styrkes. Vi ser det hos nasjoner som er revet fra hverandre av skillelinjer basert på stammer.
Ekstremister
- PÅ DET MEST ALVORLIGE ser vi det i måten religion blir brukt til å rettferdiggjøre drap på uskyldige av dem som har forvrengt og forurenset den storslagne religionen Islam, og som angrep landet mitt fra Afghanistan. Disse ekstremistene er ikke de første som dreper i Guds navn; korstogenes grusomheter er veldokumenterte. Men de minner oss om at ingen Hellig Krig noen gang kan være en rettferdig krig.
- For om du virkelig tror at du utfører guddommelig vilje, da er det ingen behov for å holde igjen — ingen behov for å skåne den gravide moren, eller legen, eller en person av samme tro som ens egen. Et slikt forvrengt syn på religion som dette er, er ikke bare uforenlig med begrepet fred, men også med meningen med å tro — for den ene regelen som er kjernen i alle de største religionene er at du skal gjøre med andre som du vil at de skal gjøre med deg.
Menneskets natur
- Å VÆRE TRO MOT denne kjærlighetsregelen har alltid vært hovedkampen i menneskets natur. Vi er feilbare. Vi gjør feil, vi er offer for stolthetens, maktens og av og til ondskapens, fristelser. Selv de av oss med de aller beste intensjoner vil av og til svikte når det kommer til å bekjempe urettferdighetene framfor oss.
- Men det er ikke nødvendig å tro at menneskets natur er perfekt for at vi skal kunne tro at menneskets levekår skal kunne perfeksjoneres. Vi trenger ikke bo i en ideell verden for å kunne søke de idealene som kan gjøre verden til et bedre sted. Ikkevolden praktisert av menn som Gandhi og King er kanskje ikke alltid praktisk eller mulig, men kjærligheten de formidlet — troen de hadde på menneskets utvikling til det bedre — må alltid være Polarstjernen som leder oss på vår vei.
- FOR OM VI MISTER DEN TROEN — om vi forkaster den som tåpelig eller naiv; hvis vi skiller den fra beslutningene vi tar når det gjelder spørsmål om krig og fred — så mister vi det beste med menneskeligheten. Vi mister håpet om mulighetene. Vi mister vårt moralske kompass.
Som King sa
- SOM GENERASJONENE FØR OSS må vi snu ryggen til den framtiden. Som King sa ved denne anledningen så mange år siden, " Jeg nekter å godta fortvilelse som den siste reaksjon til historiens tvetydighet. Jeg nekter å godta ideen om at menneskets nåværende natur gjør oss moralsk uskikket for å strekke oss etter den evige "burdetheten" som vi alltid er møtt med."
- Så la oss strekke oss etter en verden som den burde være — etter den gnisten av guddommelighet som fortsatt befinner seg i sjelen til enhver av oss.
Etterleve eksempler
- Ett eller annet sted i dag, akkurat nå, er det en soldat som forstår at han er overmannet, men likevel holder stand for å trygge freden. Ett eller annet sted i dag, i denne verden, er det en ung demonstrant som venter brutalitet fra styresmaktene, men likevel har mot nok til å fortsette å kjempe.
- Ett eller annet sted i dag, en det en mor som blir møtt med fattigdommens straff men likevel bruker tid på å lære opp barnet sitt, som tror at en grusom verden likevel kan romme barnets drømmer.
- LA OSS LEVE ETTER DERES eksempler. Vi kan anerkjenne at undertrykkelse alltid vil finne sted, men likevel jobbe for rettferdighet. Vi kan vedkjenne oss korrupsjonens hardførhet, og likevel strebe etter verdighet. Vi kan forstå at kriger vil komme, men likevel jobbe for fred. Det kan vi — fordi det er dette som er historien om menneskehetens progresjon; det er dette som er verdens håp; og i denne utfordringens tid må dette være jobben vår her på jorda.
(Dagbladets oversettelse er noe forkortet)
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen