BOK: I romanen «Tårnet» skildrer den tyske forfatteren Uwe Tellkamp en borgerlig familie i et diktatur. Familien strever med å holde fasaden — i en stat som har problemer med akkurat det samme.

Vi kretser om forfatteren og den litterære konsulenten, Meno Rohde, hans svoger og lege, Richard Hoffmann, og dennes sønn, Christian. Det er snakk om «det røde aristokrati» i byen Dresden, staten er DDR, årene er 1983-1989.

Moderne mesterverk

Tårnet er allerede blitt omtalt som et moderne mesterverk, og flere kritikere har trukket paralleller til en forfatter som Thomas Mann. Begge deler er på sin plass. Verdt å nevne er også Robert Musils «Mannen uten egenskaper», ettersom bøkene deler en lignende, historisk ramme, der handlingene foregår henholdsvis i tida før første verdenskrig og det Habsburgske monarkiets undergang. «Tårnet» finner sted i tida før murens fall og DDRs undergang.

Jules Verne

Jeg vil også trekke en parallell til Jules Vernes' «En verdensomseiling under havet». Dels på grunn av Tårnets undertittel: Historie fra et sunket land (som også refererer til myten om Atlantis), men også til de åpne referansene til Nautilus (ubåten i Jules Vernes' roman) og spillet med Jules Vernes' karakter Kaptein Nemo (særlig anagrammet Nemo-Meno og Christian Hoffmanns kallenavn i militæret, Nemo). I tillegg ender begge romanene i en strøm; «En verdensomseiling under havet» ender i Moskenstraumen i Lofoten, mens «Tårnet» ender i folkestrømmen, i folkemengden, som fører til murens fall.

Presisjon

Som man skjønner er «Tårnet» en roman som er rik på referanser. Miljøet er akademisk og kunstnerisk, den intellektuelle og politiske diskusjonen foregår på et reflektert nivå, men preges også av frykten for å bli overvåket og tystet på. Familierelasjonene avdekker (selvfølgelig) hemmeligheter, svik og korrupsjon. Skildringene av forlags- og sykehusvirksomhet er tilgjengjeld gjort med utsøkt presisjon og troverdighet. Samtidig blir realismen brutt av en serie mytiske og eventyrlige scener.

Formmessig er romanen mangfoldig i sin sjangerbruk; den løpende teksten brytes opp av dagboksnotater, brev, metatekster, sitater og dokumenter, dessuten av hyppig kursivering og linjeskift. Det kan kanskje være en utfordring for enkelte lesere. Til dem får man si at Tårnet også er meget underholdende og humoristisk.

Det første kyss

Sekvensene fra selskapslivet er fornøyelige, og sjelden har jeg lest mer humoristiske skildringer av byråkratiet, juletrefelling og forelskelse. Christian Hoffmann drømmer for eksempel om å plante sitt aller første kyss i sin utkåredes armhule.

Til tross for at romanen mot slutten får det vel travelt med å foregripe begivenhetens gang, vil «Tårnet» bli stående som en av de mest minneverdige bøkene jeg har lest i år. Isak Rogde greier på mesterlig vis å overføre de ulike språklige og sjangermessige tekstnivåene, slik at de føles troverdige og riktige, noe som er litt av en jobb med en roman som er så kompleks som dette. Etter min mening er da oversettelsen også en pris verdig.