Forfatter og mobilstrålingsrådgiver Walter Kraus betegner oss i sitt innlegg i Dagbladet.no 8.desember som kyniske og kunnskapsløse. Vi blir ikke overrasket. Vi har jo nettopp pekt på at han trekker slutninger på meget tynt grunnlag.

Selv mener han at han står på trygg grunn og viser til Bioinitiativrapporten. Den betegner han som en meget grundig samling av meta-analyser. Meta-anlyser er det nok ikke i streng forstand, men hovedproblemet med rapporten er et annet.

Initiativtakerne til Bioinitiativrapporten er forskerne som mener at man ikke legger nok vekt på den forskningen som «viser» at mobilstråling og annen lignende stråling kan være farlig. Bare forskere som kunne brukes i deres kampanje for å vise at mobilstråling er farlig, ble invitert til å skrive et kapittel.

Kapitlene gjennomgikk ikke vanlig form for kritisk vurdering av andre forskere, og konklusjonene ble trukket av et fåtall av de som har deltatt i rapporten.

Kjell Hansson Mild fra Umeå var en av dem som skrev et kapittel i rapporten, men han sier rett ut at han bare går god for sitt eget kapittel, og ikke går god for alle andre konklusjoner som er trukket.

Så når Kraus bruker dette materialet som hovedkilde og mener at den er representativ for all forskning, må han tåle kritikk. Kraus er ingen forsker, og vi forventer ikke at han er fortrolig med alle begrep som brukes i forskningssammenheng. Men begrepsforståelse, forskningserfaring og kunnskap om forskningsmetoder er helt nødvendig for å forstå og kunne vurdere kritisk en forskningsartikkel.

Hva er det så som skjer når Kraus, tilsvarende som de som står bak Bioinitiativrapporten trekker sine konklusjoner?

Det er som å legge et puslespill. De plukker i stor grad ut de brikkene de synes mest om og legger dem. Så tar de fatt med fargestifter og tegner resten av bildet selv, - slik du tror det skal være.

Bioinitiativrapporten viser ikke et fullstendig bilde. En stor mengde forskningsresultater er ikke med.

Kraus viser gjerne til Olle Johansson ved Karolinska institutet i Stockholm, en av bioinitiativforfatterne. Johnsson har også skrevet forordet i boka til Kraus.

I 2004 ble svensk forskning på elektromagnetiske felt og helse vurdert av et internasjonalt forskerteam¹. De konkluderte med at Johansson trakk slutninger på et meget tynt grunnlag.

Et eksempel: I en artikkel² hvor han ville forklare el-overfølsomhet, viste han til flere forsøk hvor dyr var blitt utsatt for mye sterkere eksponering eller til en type eksponering som ikke var relevant. Lånte han noen brikker fra et annet puslespill mon tro?

Kraus forteller i sitt innlegg i Dagbladet om Lennart Hardells forskning og mener at den viser meget klare resultater. Meta-analysen (det vil si en samleanalyse for flere studier) som Hardell og kollegaer publiserte i 2008³ inneholder feil. Dermed oppnådde de verdier som tydet på økt risiko for svulster i hodet ved langtidsbruk av mobiltelefon. Han hadde tatt med noen studier to ganger i samme analyse. Det er omtrent som om du regner gjennomsnittsalderen på Pål (20 år) og Per (50 år) og så tar du med Per sin alder to ganger. Da får du 40 år i snitt, mens det rette er 35. Hardell var oppmerksom på feilen.

Helt sist i diskusjonen (som få leser) kommenterer han det og oppgir korrigerte tall, og disse tallene viser ikke økt risiko for svulst! Men i sammendraget (som de aller fleste leser) og ellers i artikkelen oppgir han bare de uriktige tallene og trekker konklusjoner på grunnlag av dem.  Har han brukt fargeblyant på puslespillbrikken mon tro?

I det siste er det publisert flere metaanalyser av kreft og andre svulster og bruk av mobiltelefon. Noen får resultater som tyder på økt risiko, andre ikke. Det er likevel udiskutabelt, på tvers av disse publikasjonene, at det er Hardells egen forskning som ligger til grunn for en mistanke om en effekt. Dersom man baserer seg på alle studier utenom Hardells, ville konklusjonen generelt blitt at det ikke var noen effekt.

Hva gjør man da? Det er en generell kjensgjerning at det kan være feil i forskningsdesign, analysemetoder eller eksperimentelle oppsett eller hva som helst i enkelte forskningsgrupper. Derfor er det en generell regel at man ikke må legge alt for stor vekt på enkeltforsøk eller enkeltforskere eller enkelt forskningsmiljøer.

Hardells resultater er interessante, men så lenge hans gruppe er så alene med de funnene de gjør, må man være varsom med å tillegge dem stor vekt. Det at Hardell i tillegg synes å være lite kritisk til egne studier, hjelper ikke på tilliten til hans arbeider.

Ser vi så bort ifra Hardells forskning? Nei, men vi vurderer den kritisk, og vi ser den i sammenheng med annen lignende forskning på mobiltelefonbruk og hjernesvulster. Denne vurderer vi også kritisk.

Kraus viser også til de såkalte Interphonestudiene. Disse studiene viser ikke økt risiko. Forskerne bak disse studiene har gjort mye for å undersøke mulige feilkilder. Det skaper tillit.

Befolkningsstudier av kreft og mobilstråling har innebygde svakheter som kan gi feil, og slik «selvransakelse» er derfor svært viktig.

Kraus forsøker å bagatellisere vår kritikk av ham ved å angripe våre synspunkter og kalle oss kyniske og denslags. Hvis han hadde studert vår forskning, ville han vite at vi begge faktisk har vært svært interessert i å finne en sikker biologisk eller helsemessig effekt av elektromagnetiske felt i vår forskning.

Vi har overhodet ikke hatt som mål å vise at det ikke er noen effekt. Men vi har gjennom studie etter studie ikke klart å påvise noe sikker effekt.

Sett i sammenheng med annen forskning på området mener vi derfor begge nå at dersom det finnes en effekt, så må den være ganske svak.

Men selv om vi mener at det ikke er grunnlag for å heise et rødt flagg ut fra de samlede resultatene, kan den endelige konklusjonen ikke trekkes enda.

Utviklingen av hjernesvulster tar så lang tid at forskning over enda flere år kreves for å gi sikkert svar, - om vi noensinne får det.

Det er en kortslutning å tro at vi kritiserer Kraus fordi han mener at mobilstråling er farlig. Kanskje fremtiden vil vise noe slik? Kanskje ikke.

Poenget vårt er først og fremst å påpeke at argumentasjonen som Kraus og en del andre bruker for å hevde at mobilstråling er farlig, er svært mangelfull og misvisende.

De legger ikke alle brikkene i puslespillet og de har ikke den forskningsbakgrunnen som trengs for å vurdere kvaliteten på dem. Alle har rett til å hevde sin mening, men hvem bør vi så høre på?

Når vi skal ha stemt et piano, leier vi ikke inn en som så vidt har lært noter på musikkskolen og aldri har tatt tak i en stemmenøkkel. Vi søker ekspertise når det er nødvendig, og leier inn en ekte pianostemmer, - ja, vi spør oss til og med fram til en pianostemmer som er virkelig god.

Å vurdere forskning krever også spesiell kompetanse. Kraus viser at han ikke har denne kompetansen, og hans viktige sannhetsvitner er ikke blant dem som er kjent for solid og god forskning. Det svekker hans troverdighet.

Vi regner med at vi aldri blir enige med Kraus på dette området. Vi anser med dette denne debatten i Dagbladet for avsluttet, uansett hvor mange nye innspill Kraus måtte komme med.

Henvisninger:
1.Forskning om hälsoeffekter av elektromagnetiska fält, En analys av kvalitet, inriktning och problem, Vetenskapsrådet, Stockholm, 2004.

2. Gangi S, Johnsson O. A theoretical model based opon mast cells and histamine to explain the recently proclaimed sensitivity reactions associated with exposure to electromagnetic fields in humans. Medical Hypothesis 2000, vol. 54, s. 663-671.

3.Hardell L, Carlberg M, Söderqvist F, Hansson Mild K. Meta-analysis of long-term mobile phone use and the association with brain tumours. International Journal of Oncology 2008, vol. 32, s. 1097-1103.