- De sier at den første dagen som minister er den beste, sier Lisbeth Berg-Hansen på nordlandsk trønderdialekt.

Hun skuer rakrygget utover det ferdigmøblerte kontoret fra skinnstolen i hjørnet. Maleriet over skrivebordet viser en liten båt som kastes rundt i bølgene.

- Vel, den første dagen min var fin, helt til jeg kom hit.

Den mørke luggen er kort og rett, hendene er foldet og beina ligger selvsikkert i kors med store, svarte støvletter over parketten.

- Det var en overraskelse, klart det, hvor massivt alt ble. Jeg har jo sett hva de skriver, alt dette maset. Folk har til og med spurt meg om jeg kan fortsette som fiskeriminister.

Berg-Hansen retter på tykke, firkantede designerbriller. Hun ser ut som en hund du vet du ikke burde klappe.

- Selvfølgelig kan jeg fortsette som fiskeriminister.

Det startet med en storm. Og lyden av kjetting som ryker. Den første høststormen gikk hardt ut over oppdrettsanlegget til familiefirmaet Sinkaberg-Hansen, tusenvis av lykkelige laks flyktet ut i friheten. Som medeier i bedriften mottok Lisbeth politianmeldelsen. For lakserømming. Og mens ettersøkt oppdrettsfisk svømte sine egne veier nede i dypet, kom anklagene fra opposisjonen og miljøvernsorganisasjoner om at hun var inhabil i sin nye jobb. Siden har Lisbeth tittet inn i utallige tv-kameraer og forsvart seg, saklig, rolig, rutinert. Inntil Justisdepartementet konkluderte med at fiskeriministeren bare er «unntaksvis inhabil».

- Loven sier klart at det er jeg som har ansvar for å ta stilling til habiliteten. Er jeg i tvil, vil jeg selvsagt søke råd. Uansett vil saksbehandlerne i departementet ta opp eventuelle habilitetsspørsmål allerede i forberedelsene av ulike saker der dette kan være et tema, sier Berg-Hansen uten å fortrekke en mine.

Nå har Miljøvernforbundet levert inn politianmeldelse nummer to, for «lakseluskrim». Antallet lus per laks er for høyt ved to av bedriftens lokaliteter, uten at det ser ut til å ryste ministeren der hun sitter i skinnstolen sin. Hun trekker pusten som om hun har tenkt å dykke.

- Nei... eh… Hvor skal jeg begynne? Det er jo Kurt Oddekalv som står bak begge disse anmeldelsene. Det hele blir litt spesielt. Jeg vet ikke hvem det er verst for.

Ministeren sukker:

- For å si det sånn: Jeg sover veldig godt om natta selv om jeg blir anmeldt av Oddekalv.

Det sies at moren ikke laget en lyd da hun fødte henne. Lisbeth Berg-Hansen kom til verden på sofaen til besteforeldrene i en husmannsstue mellom fjellene i Bindalen, lengst sør i Nordland. Nummer to i det som skulle bli en søskenflokk på fire, datter av fiskere og født inn i enkle kår. Da foreldrene bygget seg et hus, hadde de ikke råd til maling eller tapet på veggene. Et av Lisbeths første barndomsminner er av familiens katt som elsket å klore i de uferdige veggplatene. Og smaken av jordbæris. Hun husker den første iskremen, en eller annen 17. mai, fra et melkespann.

- Vi var fattige, men sånn var det for alle den gangen. Vi fikk nye penklær en gang i året og vi visste alltid at det ikke var penger til noe annet enn det mest nødvendige. Jeg tror vi lærte å sette pris på ting på en helt annen måte enn det ungene mine har gjort, sier Berg-Hansen.

Mor og far kjøpte seg sjark og dro på lofotfiske, mens ungene ble igjen hjemme hos farmor. Hvert år. Lisbeth begynte på skolen ett år før de andre barna, hun hadde lett for å lære, var pliktoppfyllende og systematisk. Familien Berg-Hansen hadde en av bygdas fire telefoner. Ledningene hadde løpt over fjellene, strukket i stolper ned langs fjorden, i slakke buer helt fram til huset deres. Om høsten og vinteren hendte det at det ble slyng på linja. Da knitret det i telefonen, og barna gikk ut med lange stokker for å ordne opp i kablene langt der oppe. Men våren og mildværet kom alltid igjen, og snart gikk det telefonledninger til alle husene i bygda. Hjemme kom det tapet på veggene og med årene kom også Televerket opp med en løsning for de slakke kablene.

Fiskeri- og kystdepartementet lukter maling. Det er et utslitt og ensomt lite bygg i skyggen av regjeringskvartalet, og sett fra innsiden ser det ut til å ha forvillet seg inn i feil tiår. Vakta i resepsjonen har fortsatt et bilde av den nye ministeren på pulten foran seg. «Lisbeth Berg-Hansen» står det med store bokstaver.

- Jeg får ikke noe forhold til denne byen, jeg er bare på jobb og så er jeg i Stortinget, ofte sitter jeg her på kontoret til klokka er ni om kvelden og så er det rett hjem, sier ministeren.

Egentlig skulle hun jobbet som tannlegeassistent, ingen skulle vite hvem hun var, ingen journalister ville ringt henne, ingen sene kvelder. I stedet ble hun oppdrettsmillionær og politisk rådgiver, før Kjell Inge Røkke og Jens Stoltenberg fikk øynene opp for henne. Og nå sitter hun her. Alene.

- Når jeg kommer hjem, har jeg en ambisjon om å se Kveldsnytt, men jeg sovner som regel på sofaen i 22-tida.

Regjeringen har gitt henne en leilighet på Frogner. Ferdig Ikea-møblert. I kjøleskapet har hun God Morgen-yoghurt med blåbærsmak og en kartong Biola.

- All jobbinga stresser meg ikke. Jeg gir meg selv litt pes hvis jeg ser bunkene vokse, hvis jeg ikke føler jeg henger med, men jobben er ikke noe problem, jeg må bare huske å spise, forteller hun og titter bort på skrivebordet som flyter av aviser og papirer. I det siste har hun begynt å drømme om kystpolitikk om nettene, fram til vekkerklokka ringer klokka 6.

- Den første uka gikk jeg ned to kilo, men nå ringer mannen min og passer på at jeg spiser, sier hun og vifter med hånden for å bytte samtaletema:

- Men dette er bare tull, egentlig, vi har regjeringslunsj og det er kantine her og i stad kjøpte jeg meg et rundstykke der nede, fortsetter Berg-Hansen.

Hun retter på det rutete skjørtet.

- Dette vil normalisere seg. Jeg puster med magen, jeg altså, selv om det er trøkk.

Hver helg reiser hun hjem til Bindalen, til mannen Gunnar som hun traff på dans i forsamlingshuset tidlig på 80-tallet. Siden den kvelden har det blitt tre barn og ett barnebarn. Hun er vant til å pendle, til å stå opp klokka 4 på mandagsmorgenen og kjøre gjennom mørket ut til flyplassen på Rørvik. Så Værnes, og videre til Oslo. På 90-tallet reiste hun fram og tilbake som politisk rådgiver for Jan Henry T. Olsen og i 2000 arbeidet hun ved statsministerens kontor, før hun ble valgt som visepresident i NHO. Hun vet akkurat hva hun har gått til.

- Da jeg jobbet på statsministerens kontor, var det helt forferdelig å dra til Oslo. Jeg var akkurat ferdig med å amme de to yngste barna mine, følte meg så nær dem og jeg gråt meg i søvn i en måned. Jeg tviholdt på dem, det var sikkert ikke sunt. Men det var såvidt jeg ikke slutta i jobben. Jeg kjenner jo at jeg savner ungene mine nå også, men ikke på den måten. Jeg snakker med dem hver dag og de har det bra hjemme, sier hun.

Skygger strekker seg fra potteplantene i vinduskarmen. Kontoret føles tomt, som om et møbel mangler.

- Barnebarnet mitt har blitt to år, og hun kan jeg allerede prate med i telefonen. Det er fantastisk å ha blitt bestemor, selv om det kom litt brått på oss. Svigerdattera mi var 18 og sønnen min 22, de var litt tidlig på`n, men det er sånn vi blir flere, sier hun og ler høyt.

- Jeg husker mine besteforeldre som gamle, slitne mennesker som aldri var i arbeid. Dagens besteforeldre jobber, de får seg nye kjærester, reiser verden rundt, fortsetter hun og stopper midt i en tankerekke.

- Det at jeg har vært så mye borte, har ikke vært noe stort offer. I stedet har de fått en innmari nærhet til faren sin. De har besteforeldre, tanter og onkler rundt seg, en stor familie som er veldig nære. Og jeg treffer dem jo i helgene.

Hun tenker seg om. Den svake støyen fra gata sju etasjer under oss blir tydelig.

- Når et kvinnfolk fra Bindalen får sånne muligheter som jeg har fått, så tar man dem. Selv med to bleieunger og selv om mange sa det var galskap. Det går faktisk an.

Det var dagen Jens ringte. Hun var ute ved bedriftens hovedkvarter og han spurte om hun ville bli fiskeriminister. Hun hadde ventet på telefonen, familierådet var allerede avholdt og hvis telefonen kom, hadde de blitt enige om at hun skulle si ja. Og det gjorde hun. Med en gang. Så kjørte Lisbeth hjem og feiret med familien. Stekt sild, raspa gulrøtter og nypoteter.

- Ungene elsker det.

- Og lutfæsk! Lutefisk er det beste jeg får, jeg elsker det, senest i går spiste jeg lutefisk. Yngstegutten min hadde bursdag nylig og skulle få bestemme hva vi skulle ha til middag. Hva tror du det ble?

- Lutefisk?

- Ja! Ha-ha! Det er det beste jeg vet om, sier hun og lener seg fram over bordet.

Hun senker stemmen:

- Du har sikkert aldri sett et urshau?

- En ur-sau?

- ET URSHAU, roper hun så det skvulper i kaffekoppen på bordet foran henne.

- Hodet på en uer, fortsetter hun høyt og sakte, med tilgjort oslo-dialekt.

Ministeren løfter fingrene opp foran munnen som om hun skal til å smatte på et usynlig fiskehode:

- Det saltet og alt det fettet, det ligger så mye rundt beina i huet på den og det er bare så sykt godt. Oi, oi, oi! I familien vår er det kamp om det huet.

Det måtte bli fisk.Far og mor var fiskere, farfar også, og hadde det ikke vært for at Lisbeth blir alvorlig sjøsyk av tanken på hav, så hadde hun kanskje vært det selv.

- Jeg kan ikke være på sjøen et sekund, jeg blir kjempesjuk. Den første gangen jeg var med i sjarken til mor og far lå jeg bare på dørken og spydde, jeg kan bli sjøsjuk av å se på tv, forteller Lisbeth og holder seg i armlenet.

15 år gammel satt hun alene med en brun koffert på hurtigrutekaia i Bodø og felte sine tapre tårer i møtet med den store verden. Planen om å tjene til livets opphold som tannlegeassistent ble gjennomført helt til fisken en dag innhentet henne. Året var 1985 og far ringte for å si at den siste settefisk-konsesjonen var blitt deres. Familiebedriften vokste sakte fram i et kaos av maling, fiskelukt, sene kvelder og babygråt. I en alder av 22 var Lisbeth plutselig blitt småbarnsmor og bedriftsleder.

Fisk er penger. Fiskeriministeren eier 10 prosent av familiebedriften. Ifølge Finansavisen representerer det en formue på rundt 50 millioner kroner.

- Det stemmer at jeg ikke liker å bli kalt rik og det er kanskje naivt, men vi har ikke så mye penger som folk tror. De som kjenner oss godt, vet at vi er helt normale. Lønna mi har jo vært som lønna til helt vanlige folk.

- Du hadde en formue på 14 millioner og tjente over 800000 i fjor. Folk flest vil nok mene at du er rik.

- Jada, jeg skjønner jo det. Men dette er ikke penger i banken, vi er rike på maskiner, laks, bygninger og arbeidsplasser. Det er lite der du kan omsette i cash for å kjøpe pels og diamanter. Jeg tjener mye bedre som statsråd enn jeg noen gang har gjort før, for å si det sånn.

- Hva tjener du?

- Er det ikke en million i året? Det synes jeg er en bra lønn. Som sagt: Jeg har aldri hatt så høy lønn før, sier Berg-Hansen.

Rynkene i panna blir skarpere.

- Jeg liker ikke å skylde penger. Det jeg tjener, det skal være mine penger, jeg har alltid vært veldig var på det. Bankfolka rista på hodet over oss, de mente det var dårlig skatteplanlegging, at vi kunne vært smartere med fradrag og slikt, men det driter jeg i. Vi jobba helt ekstremt noen år for å betale ned huslånet vårt, vi unna oss ingenting og den dagen vi hadde betalt det ned, da feira vi med mer enn sild, altså.

- Har dere vært bevisste i forhold til at barna deres vokser opp i en rik familie?

- Vi har prøvd. Men da eldstegutten vår var liten, var jeg så mye borte. Mange vil nok si at han fikk mer enn det som er vanlig. Men han har jo også måttet lære seg at du må tjene pengene først, før du kan bruke dem.

Hun trekker på skuldrene.

- De to minste ungene våre skjønner ingenting av alt dette rikmannspratet i avisene. De var de to siste i klassen som fikk mobiltelefon, og de har en Nintendo som visstnok er ekstremt gammeldags. Vi er visst helt forhistoriske på det området, sier hun og ler.

- Det er mange som drar oftere til Syden enn det familien vår gjør, for å si det sånn.

- Hva unner du deg å bruke penger på?

- Jeg er ingen pyntedukke, og smykkeskrinet mitt er langt under gjennomsnittet for damer på min alder. Det er ikke noen vits i at jeg kjøper meg en drakt til titusen kroner, ingen av vennene mine kommer til å se hva den koster uansett. Men mat og vin, det kan jeg bruke penger på. Å spise og drikke godt med andre mennesker som vet å sette pris på matopplevelser, det er verdt alle pengene.

- Hvordan ville livet vært uten alle pengene?

- Pengene har ikke forandret familien vår. Vi har ikke mer penger enn folk flest, det har vært en levestandardsutvikling som er helt enorm hos de fleste. Men jeg setter pris på tryggheten det å ha en sånn økonomi gir.

- Skal man skamme seg litt over å være rik i Norge?

- Ja, det kan oppfattes sånn, og det synes jeg er synd. Mye av rikdommen er fra næringsforetak, fra folk som har bygget opp bedrifter fra bunnen av. Jeg skammer meg ikke over pengene jeg har tjent. Overhodet ikke.

Gro Harlem Brundtland får øye på henne. Landsmoderen husker det nok ikke, men Lisbeth vil aldri glemme dette øyeblikket. På gulvet til Jens, en sommerdag i 2001. Statsministerens kontor. Brundtland er der for å diskutere en tur til Utøya. Den lille, runde kroppen, det korte håret, den hese, høye stemmen. Og det skarpe blikket, som ser henne. Lisbeth rekker fram hånda, sier navnet sitt og Gro smiler og svarer mildt: «Deg har jeg jo hilst på før, du jobbet hos Jan Henry».

- Og da.. Nei, altså.. Å! Aaaa, prøver Berg-Hansen uten å få fram et ord. Øynene glitrer, hun er stolt.

- At hun kjente meg igjen.. Det var helt.. Det var fantastisk. Jeg var så heldig å komme inn i regjeringssystemet under hennes tid i 1992, og hun har vært en stjerne for meg. Det var strålende, jeg ble så glad for at hun husket meg, sier ministeren og samler seg.

- Gro sto for så mye viktig, og hun var opptatt av næringspolitikken. Det er jo ikke en hemmelighet at jeg også er det.

Berg-Hansen har lang fartstid fra næringslivet og inntil nylig var hun styremedlem i Aker Seafoods.

- Kjell Inge Røkke imponerer meg. Folk som er villig til å svette så mye for å få til ting langs kysten, har jeg veldig respekt for. Jeg vet jo hva slags utgangspunkt han hadde, og ser at det er lagt ned mye penger og energi.

- Hva er det viktigste du har lært av Røkke?

- At det umulige er mulig, bare du har tro på noe og har arbeidslyst.

- Følte du deg hjemme blant næringstoppene?

- Ja, det gjorde jeg. Da jeg jobbet i NHO gjaldt jo rammebetingelser for næringslivet, det er jeg opptatt av. Men husk at 99 prosent av medlemmene i NHO er helt vanlige bedrifter med helt vanlige folk. Og så er det noen få næringslivskjendiser, og jeg kjenner jo dem, og har stor respekt for det de har bidratt med.

Hun vet ikke helt hvor det startet, dette behovet for kontroll. Sannsynligvis var hun 12 år gammel. Det gjaldt alt rundt henne. Putene i sofaen, ting i hyller og på kjøkkenet, alt hadde sin bestemte plass. Lisbeth tørket støv overalt og sorterte skoene i gangen etter farger og størrelse. En gang tjoret hun fast sin to år gamle lillebror i klesstativet fordi hun ville vaske huset i fred.

- Jeg var en kontrollfreak, det var sykelig, helt ekstremt. For de rundt meg var det et mareritt. Hadde jeg fortsatt sånn, ville nok ingen vært sammen med meg.

Da hun ble mor for første gang, strøk hun alle tøybleiene, håndklærne, sengetøyet.

- Etter at jeg ble mamma, ga det seg. Jeg begynte å se hva jeg holdt på med. Fortsatt liker jeg å ha det ryddig hjemme, jeg slapper ikke av hvis jeg vet at badet burde vært vasket, men jeg er glad for at den sykelige ryddigheten har gitt seg. Det sier seg selv at hvis sånt ikke går over, så må du få behandling.

- Hvor kom det fra?

- Jeg har en tanke om at det kommer av det å vokse opp sånn vi gjorde, at det var viktig å ha det fint og ordentlig selv om vi ikke hadde så mye. Da vi etter hvert fikk veggseksjon hjemme hos mamma og pappa, så var jo den så fin, så den måtte være støvfri, holdes ordentlig. Hele tiden. Sånn var det bare.

En assistent minner forsiktig om at intervjuet snart er over. Statsråden nikker. Hun sitter like rakt i stolen, har ikke flyttet seg en centimeter siden vi startet.

- Jeg tror opptil flere har opplevd allerede at jeg ikke går rundt grøten. Jeg er ikke uforskammet, men jeg er for utålmodig til å sitte og høre på tomprat når alle vet hva vi egentlig snakker om.

I gangen utenfor tusler vaktmesteren forbi.

- Jeg har aldri vært ambisiøs. I hvert fall ikke i den forstand av ordet at jeg har strevd etter å få noe annet å holde på med enn det jeg til enhver tid har drevet med. Men sier jeg først ja til noe, så er jeg ambisiøs, da går alt mitt fokus med til det jeg gjør, forteller hun mens skrittene i gangen forsvinner og blir borte.

- Forresten, så kan jeg ikke være høyrøstet. Og jeg kan ikke krangle. Men jeg kan bli sint.

- Hva gjør du da?

- Da gir jeg tydelig beskjed på en lavmælt måte, svarer Berg-Hansen og smiler.

- Mange synes at jeg er altfor snill, at jeg må være tøffere. Men hvis folk misbruker det at jeg tilsynelatende er myk og snill, så…

Lufteanlegget summer stille.

- Det gjør de ikke mer enn én gang, for å si det sånn.

Det er ingen barnebilder på kontoret. Ikke ennå. Det kommer når ting roer seg. Utenfor vinduet sirkler måkene og fiskeriministeren skotter passelig diskret på klokka.

- Kanskje alle oppslagene, alt dette maset var godt for noe, sier hun og reiser seg fra skinnstolen.

Hele etasjen er stille, ikke et menneske.

- Nå er det i alle fall mange i dette landet som vet at vi har en fiskeriminister og et Fiskeri- og kystdepartement. Sånn har det ikke alltid vært, sier Berg-Hansen.

- Du mener all pr er god pr?

- Vel, vel. •esa@dagbladet.no