I fem år har han sunget julen inn med Sølvguttene. Nå gir Martin Enger Holm (13) ut soloplate. Før det er for sent.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Frysninger: To sopraner i glassklar samstemmighet. Helene Bøksles folketonetriller og Martins klare guttestemme lokker fram den store applausen hos et takknemlig publikum.
Konsertmaraton: Lillebror Henrik (11) har fått flere soloer nå når Martin (bak) er opptatt med plata. Her i Halden kulturhus.
Gutta på tur: Sølvguttene har fått av segmatrosdraktene. På bussen hjemfra Halden til Oslo synger de Grand Prix-hiten «Hard Rock Hallelujah».
På toppnivå: - Det får gå som det går, sierMartin omstemmeskiftet. Her på gutterommet hjemme på Bygdøy.
Travle dager: Mamma Marit og pappa Frank bruker mye tid på å følge opp sønnens sangkarriere. Martin spiser frokost før tentamen på lanseringsdagen.
Hele familien involvert: På prosjekt Søvgutt.
Takk: Stemningen i lokalet er beveget når Martin holder takketale. Og så begynner han å synge.
- ...går vi til paaaradiiiiis...
Pensjonistene i Halden kulturhus har adventsfrysninger over hele kroppen. Vi er på siste nummer i Sølvguttenes julekonsert, publikum strekker på sine skrukkete halser og får endelig synge med.
- ...meeeeed...
Over dem svever førstesopran Martin Enger Holm (13) på en ultralys overstemme. Det skingrer i ørene. Det skinner i øynene.
- ...saaaaang.
Folk reiser seg fra rullestolene i stående applaus.
En strøm av sølvgutter med tente lys i hendene danser av scenen og løper rett i en ventende buss. Klokka er halv ni. Det er to timer til Oslo. Der kommer Martin.
- Det gikk fint, synes jeg. Men nå er jeg sliten.
Han ser på klokka.
- Og hjemme venter leksene.
«Å få fram en vakker guttesopran er som å dyrke orkideer. Idet man har fått fram en enestående blomst, så er det slutt», sa Torstein Grythe en gang. Sølvguttenes avdøde stifter og dirigent. Det var han som oppdaget Martin en marskveld i 2004, det var han som sendte åtteåringen rett i koret og, etter tre måneder, inn i solistgruppa, det var han som anerkjente og oppmuntret guttens krystallklare sopran.
«Det siste året før stemmeskiftet er guttene på topp, så blir de pensjonister i 14-årsalderen» sa Grythe.
Akkurat det vil Martin helst ikke snakke om. Den unge mannen nynner, synger og tenker i høye C-er og Ave Mariaer, og vissheten om at det snart skal være over er kanskje for brutal å dvele ved.
Vi har fått lov å følge ham fra konserten i Halden torsdag 26. november til platelansering i operaen seks dager seinere. I løpet av disse døgnene skal Martin synge gåsehud på hundrevis av tilhørere, rutinemessig spise pølse i brød uten ketsjupsøl på dressen, skrive jukselapp til sangteksten og opptre i Nitimen på P1.
Han skal svette over norsktentamen, synge duett med Helene Bøksle foran alle klassekameratene, skrive autografer og være gjest i talkshow på TV2. Alt med en engleaktig ro.
- Jeg er veldig imponert over guttene. Det er de som ringer oss, ikke omvendt, sier mamma Marit.
Vafler på stuebordet, kaffe i koppene. Martin har allerede laget middag og vasket opp etter seg og broren. Nå sitter han i sofaen hjemme på Bygdøy, det er fredag og for de fleste andre fjortenåringer en anledning til å stikke på ungdomsklubben eller spille X-box. Ikke for Martin. Han og lillebror Henrik skal synge julesanger på Frogner, hos bilmillionær Jon Møller.
Foreldrene sendte trettenåringen rett i seng uten lekselesing i går kveld, i morges var det opp halv sju før han ble intervjuet på direkten i Nitimen i P1. I bakgrunnen hørtes yre jentefnis. Martin er en av få gutter på trinnet som ennå ikke har nådd stemmeskiftet. Det liker damene. I hvert fall når det innebærer kjendisstatus og plateslipp.
- Martin kom hjem og spurte «Blir jeg kjendis nå, mamma?» Jeg tror ikke han har vært klar over hvor mye oppmerksomhet plata innebærer, sier Marit. Hun ler.
- Vi prøver å beskytte ham litt, ta telefonene for ham. Det er liksom vi som kjenner stresset på kroppen. Men det er helt ellevilt for tida. Og vi syns jo det er fryktelig moro!
Martin er taus. Vi spør hva han selv syns om oppmerksomheten. Han vrir seg litt i stolen.
- Det er gøy, sier han.
Pause.
- Men jeg har ikke tenkt så mye på det. Jeg liker å synge.
Vi spør om stemmeskiftet.
Martin vrir seg enda mer i stolen.
- Nei, det...
Han holder inne.
- Det får gå som det går.
Ny pause.
- Men det er jo noen som synger seg gjennom stemmeskiftet også.
Pappa Frank smiler, forteller at stemmeskiftet er et ikke-tema i hjemmet, sølvgutter snakker ikke om sånt. Det er tabu. Foreldrene er glade for at Martin fikk spilt inn plata mens han ennå har den lyse stemmen. Neste år er det over.
- Bare jula er overstått nå, så kommer det, sier Frank.
Mor og far snakker om platelanseringen, om pressen, om kjøring og henting og ekstra skopar og korøvelser og opera og sølvgutter. Førti konserter med sølvguttene, bare i desember.
- Dere er ikke redde for at det er noe guttene går glipp av?
- Nei, da jeg var liten spilte jeg fotball på løkka og hang med kompiser. Martin og Henrik får tid til det også, innimellom. Men de får samtidig reist over hele Norge, de kjenner hvert busstopp og kirkebygg i Oslo og har lært seg å ta ansvar tidlig, sier Frank.
- Det er litt av et liv! Men det blir en livsstil. Vi elsker det, sier Marit.
Hun får en dult i siden av Martin.
- Oi, mamma. Klokka.
Tre unge gutter i hvitstrøkne skjorter med hendene foldet bak smale rygger. Et velholdent middagsselskap med tårer i øynene. I kjellerstua til Jon Møller gir gjestene opp å synge med på Deilig er jorden, for Martin og Henrik og jubilantens barnebarns tindrende overstemmer slår knockout på dem alle. Men det er ikke dette øyeblikket som brenner seg fast, det er det som skjer i forkant, på vei til den fornemme adressen på Frogner når Martin forteller at han liker det best sånn, å synge for en håndfull mennesker, å kunne se dem i øynene når han opptrer. Og når han like etter venter i entreen med lillebror Henrik.
- Tre vers av Deilig er den himmel blå, instruerer han hviskende og nynnende idet bursdagsbarnet varsles om besøket. Toneleiet ligger i hodet, her trengs ingen stemmegaffel. Martin har en gul lapp i lomma, på den har han skrevet de tre første ordene i hvert vers. Ikke at han trenger dem. Hver dag i flere måneder har sangene fløyet gjennom hodet hans, funnet veien via magen og lungene og hjertet til stemmebåndene, foreldrene har hørt ham nynne til bussen i grålysningen og julesynge seg hjemover etter konsertene.
- Jeg legger meg i senga om kvelden og ser i taket. Og så hender det at jeg begynner å synge. Jeg tenker ikke over det. Det bare skjer, sier Martin.
Så blir han stille igjen. Han vet at han har en sjelden stemme. Han vet at den snart er borte.
Onsdag morgen. Lanseringsdag. I går var han gjest i P2,
i dag er Martin intervjuet over to sider i VG. Etter konserten i Grønland kirke i går kveld satt han seint oppe og leste på og/å-regelen.
Dette er den store dagen, dagen når pastilleska i lomma ikke må bli borte og skoene må huskes og notearkene ligge på rett sted. Og det gjør de jo. Martin er rolig, som vanlig. Mamma er gira, som vanlig. Henrik virrer rundt, som vanlig. Og pappa? Han er bare stolt. Ett års hardt arbeid skal materialiseres i ettermiddag. Men først skal Martin ha norsktentamen.
- Vi håper jo at det ikke stopper nå, sier Marit.
Hun pakker alle tingene ned i en stor bag.
- Frank og jeg har snakket om det, at vi må sende cden til plateanmeldere, så Martin kan få tilbakemelding. Det kan han lære mye av.
- Er han gammel nok til å lese anmeldelser av seg selv i avisene, da?
- Ja, det tror jeg. Martin er så fokusert og avslappet. Mye mer enn meg. Jeg hadde aldri taklet det han holder på med, sier hun og ler.
- Jeg vil bare si...jeg vil bare si...
Ordene krøller seg på tunga. Kameratene ler nervøst med.
- Jeg vil bare si hjertelig velkommen, jeg setter veldig pris på at så mange ville komme på plateslippet mitt, sier Martin Enger Holm, en ung mann eller et gammelt barn i dress og nerver og blankpussede sko.
- Ikke mange er så priviligerte at de får gi ut en cd som trettenåring. Jeg tror kanskje dette blir et minne for hele livet mitt, sier han.
Martin takker musikerne, Helene Bøksle, mor og far som har gjort ham til den han er blitt. Og så introduserer han broren sin, så synger de Pie Jesu så nakkehårene reiser seg, så svikter stemmen bare ørlitegrann når Helene og han synger «Eg veit i himmerik ei borg», og stemmen til Martin svikter jo aldri.
Han er aldri nervøs, han bommer aldri på tonene. Han kan sakene sine til fingerspissene. Kinnene flammer opp et kort sekund. Han tar seg inn, hoster, fortsetter. Nye frysninger.
Og en øredøvende applaus.
Han står i døråpningen, sammen med pappa, utenfor venter to hundre smilende munner og blanke blikk, klamme hender som vil takke og hilse og stjele enda en liten bit av ham. Martin, roper de. Martin!
- Herregud, dette er altfor mye!
- Hæ?
- Det er altfor mye.
Helene Bøksle er rørt etter konserten.
- Første gang jeg hørte Martin synge, begynte jeg å grine, sier hun.
Helene snakker om Martins stemme, hvor ekte og ren den er, hun gir ham en stor klem og løper videre til ny konsert på Frogner.
Martin står igjen på gulvet. De siste publikummerne forsvinner ned marmortrappene.
- Ja, jeg er fornøyd. Men nå er jeg sliten, sier Martin.
Han drikker litt vann.
- I morgen tidlig skal du på Morgennytt, direkte på NRK. Og klokka åtte i kveld skal du på «Torsdag kveld fra Nydalen», sier mor.
Hun ser på klokka.
- Men det er heldigvis tre timer til. •kho@dagbladet.no
Pensjonistene i Halden kulturhus har adventsfrysninger over hele kroppen. Vi er på siste nummer i Sølvguttenes julekonsert, publikum strekker på sine skrukkete halser og får endelig synge med.
- ...meeeeed...
Over dem svever førstesopran Martin Enger Holm (13) på en ultralys overstemme. Det skingrer i ørene. Det skinner i øynene.
- ...saaaaang.
Folk reiser seg fra rullestolene i stående applaus.
En strøm av sølvgutter med tente lys i hendene danser av scenen og løper rett i en ventende buss. Klokka er halv ni. Det er to timer til Oslo. Der kommer Martin.
- Det gikk fint, synes jeg. Men nå er jeg sliten.
Han ser på klokka.
- Og hjemme venter leksene.
«Å få fram en vakker guttesopran er som å dyrke orkideer. Idet man har fått fram en enestående blomst, så er det slutt», sa Torstein Grythe en gang. Sølvguttenes avdøde stifter og dirigent. Det var han som oppdaget Martin en marskveld i 2004, det var han som sendte åtteåringen rett i koret og, etter tre måneder, inn i solistgruppa, det var han som anerkjente og oppmuntret guttens krystallklare sopran.
«Det siste året før stemmeskiftet er guttene på topp, så blir de pensjonister i 14-årsalderen» sa Grythe.
Akkurat det vil Martin helst ikke snakke om. Den unge mannen nynner, synger og tenker i høye C-er og Ave Mariaer, og vissheten om at det snart skal være over er kanskje for brutal å dvele ved.
Vi har fått lov å følge ham fra konserten i Halden torsdag 26. november til platelansering i operaen seks dager seinere. I løpet av disse døgnene skal Martin synge gåsehud på hundrevis av tilhørere, rutinemessig spise pølse i brød uten ketsjupsøl på dressen, skrive jukselapp til sangteksten og opptre i Nitimen på P1.
Han skal svette over norsktentamen, synge duett med Helene Bøksle foran alle klassekameratene, skrive autografer og være gjest i talkshow på TV2. Alt med en engleaktig ro.
- Jeg er veldig imponert over guttene. Det er de som ringer oss, ikke omvendt, sier mamma Marit.
Vafler på stuebordet, kaffe i koppene. Martin har allerede laget middag og vasket opp etter seg og broren. Nå sitter han i sofaen hjemme på Bygdøy, det er fredag og for de fleste andre fjortenåringer en anledning til å stikke på ungdomsklubben eller spille X-box. Ikke for Martin. Han og lillebror Henrik skal synge julesanger på Frogner, hos bilmillionær Jon Møller.
Foreldrene sendte trettenåringen rett i seng uten lekselesing i går kveld, i morges var det opp halv sju før han ble intervjuet på direkten i Nitimen i P1. I bakgrunnen hørtes yre jentefnis. Martin er en av få gutter på trinnet som ennå ikke har nådd stemmeskiftet. Det liker damene. I hvert fall når det innebærer kjendisstatus og plateslipp.
- Martin kom hjem og spurte «Blir jeg kjendis nå, mamma?» Jeg tror ikke han har vært klar over hvor mye oppmerksomhet plata innebærer, sier Marit. Hun ler.
- Vi prøver å beskytte ham litt, ta telefonene for ham. Det er liksom vi som kjenner stresset på kroppen. Men det er helt ellevilt for tida. Og vi syns jo det er fryktelig moro!
Martin er taus. Vi spør hva han selv syns om oppmerksomheten. Han vrir seg litt i stolen.
- Det er gøy, sier han.
Pause.
- Men jeg har ikke tenkt så mye på det. Jeg liker å synge.
Vi spør om stemmeskiftet.
Martin vrir seg enda mer i stolen.
- Nei, det...
Han holder inne.
- Det får gå som det går.
Ny pause.
- Men det er jo noen som synger seg gjennom stemmeskiftet også.
Pappa Frank smiler, forteller at stemmeskiftet er et ikke-tema i hjemmet, sølvgutter snakker ikke om sånt. Det er tabu. Foreldrene er glade for at Martin fikk spilt inn plata mens han ennå har den lyse stemmen. Neste år er det over.
- Bare jula er overstått nå, så kommer det, sier Frank.
Mor og far snakker om platelanseringen, om pressen, om kjøring og henting og ekstra skopar og korøvelser og opera og sølvgutter. Førti konserter med sølvguttene, bare i desember.
- Dere er ikke redde for at det er noe guttene går glipp av?
- Nei, da jeg var liten spilte jeg fotball på løkka og hang med kompiser. Martin og Henrik får tid til det også, innimellom. Men de får samtidig reist over hele Norge, de kjenner hvert busstopp og kirkebygg i Oslo og har lært seg å ta ansvar tidlig, sier Frank.
- Det er litt av et liv! Men det blir en livsstil. Vi elsker det, sier Marit.
Hun får en dult i siden av Martin.
- Oi, mamma. Klokka.
Tre unge gutter i hvitstrøkne skjorter med hendene foldet bak smale rygger. Et velholdent middagsselskap med tårer i øynene. I kjellerstua til Jon Møller gir gjestene opp å synge med på Deilig er jorden, for Martin og Henrik og jubilantens barnebarns tindrende overstemmer slår knockout på dem alle. Men det er ikke dette øyeblikket som brenner seg fast, det er det som skjer i forkant, på vei til den fornemme adressen på Frogner når Martin forteller at han liker det best sånn, å synge for en håndfull mennesker, å kunne se dem i øynene når han opptrer. Og når han like etter venter i entreen med lillebror Henrik.
- Tre vers av Deilig er den himmel blå, instruerer han hviskende og nynnende idet bursdagsbarnet varsles om besøket. Toneleiet ligger i hodet, her trengs ingen stemmegaffel. Martin har en gul lapp i lomma, på den har han skrevet de tre første ordene i hvert vers. Ikke at han trenger dem. Hver dag i flere måneder har sangene fløyet gjennom hodet hans, funnet veien via magen og lungene og hjertet til stemmebåndene, foreldrene har hørt ham nynne til bussen i grålysningen og julesynge seg hjemover etter konsertene.
- Jeg legger meg i senga om kvelden og ser i taket. Og så hender det at jeg begynner å synge. Jeg tenker ikke over det. Det bare skjer, sier Martin.
Så blir han stille igjen. Han vet at han har en sjelden stemme. Han vet at den snart er borte.
Onsdag morgen. Lanseringsdag. I går var han gjest i P2,
i dag er Martin intervjuet over to sider i VG. Etter konserten i Grønland kirke i går kveld satt han seint oppe og leste på og/å-regelen.
Dette er den store dagen, dagen når pastilleska i lomma ikke må bli borte og skoene må huskes og notearkene ligge på rett sted. Og det gjør de jo. Martin er rolig, som vanlig. Mamma er gira, som vanlig. Henrik virrer rundt, som vanlig. Og pappa? Han er bare stolt. Ett års hardt arbeid skal materialiseres i ettermiddag. Men først skal Martin ha norsktentamen.
- Vi håper jo at det ikke stopper nå, sier Marit.
Hun pakker alle tingene ned i en stor bag.
- Frank og jeg har snakket om det, at vi må sende cden til plateanmeldere, så Martin kan få tilbakemelding. Det kan han lære mye av.
- Er han gammel nok til å lese anmeldelser av seg selv i avisene, da?
- Ja, det tror jeg. Martin er så fokusert og avslappet. Mye mer enn meg. Jeg hadde aldri taklet det han holder på med, sier hun og ler.
- Jeg vil bare si...jeg vil bare si...
Ordene krøller seg på tunga. Kameratene ler nervøst med.
- Jeg vil bare si hjertelig velkommen, jeg setter veldig pris på at så mange ville komme på plateslippet mitt, sier Martin Enger Holm, en ung mann eller et gammelt barn i dress og nerver og blankpussede sko.
- Ikke mange er så priviligerte at de får gi ut en cd som trettenåring. Jeg tror kanskje dette blir et minne for hele livet mitt, sier han.
Martin takker musikerne, Helene Bøksle, mor og far som har gjort ham til den han er blitt. Og så introduserer han broren sin, så synger de Pie Jesu så nakkehårene reiser seg, så svikter stemmen bare ørlitegrann når Helene og han synger «Eg veit i himmerik ei borg», og stemmen til Martin svikter jo aldri.
Han er aldri nervøs, han bommer aldri på tonene. Han kan sakene sine til fingerspissene. Kinnene flammer opp et kort sekund. Han tar seg inn, hoster, fortsetter. Nye frysninger.
Og en øredøvende applaus.
Han står i døråpningen, sammen med pappa, utenfor venter to hundre smilende munner og blanke blikk, klamme hender som vil takke og hilse og stjele enda en liten bit av ham. Martin, roper de. Martin!
- Herregud, dette er altfor mye!
- Hæ?
- Det er altfor mye.
Helene Bøksle er rørt etter konserten.
- Første gang jeg hørte Martin synge, begynte jeg å grine, sier hun.
Helene snakker om Martins stemme, hvor ekte og ren den er, hun gir ham en stor klem og løper videre til ny konsert på Frogner.
Martin står igjen på gulvet. De siste publikummerne forsvinner ned marmortrappene.
- Ja, jeg er fornøyd. Men nå er jeg sliten, sier Martin.
Han drikker litt vann.
- I morgen tidlig skal du på Morgennytt, direkte på NRK. Og klokka åtte i kveld skal du på «Torsdag kveld fra Nydalen», sier mor.
Hun ser på klokka.
- Men det er heldigvis tre timer til. •kho@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen