— Alt har vært grusomt tungt. For å høre Kai Eide oppsummere nesten to år i verdens vanskeligste jobb har vi passert tre veisperringer, tretti kalasjnikover, en bombehund, en jernport, to politimenn og tre rumenske sikkerhetsvakter med våpen og en metalldetektor. Når de skuddsikre vestene er tatt av og sekkene saumfart, kommer en skjeggete gammel mann med navn Ko Ko Sher og spør om vi vil ha te eller kaffe. Nisseskikkelsen er det eneste som man kan minne om julestemning i Palace 7, et to etasjers piggtrådomringet hus så blottet for varme at det er en forbrytelse å kalle det et hjem.

Det er her Kai Eide denne og mange andre dager bokstavelig talt er sperret inne fordi truslene mot personer av FN-sjefens rang i Kabul er ekstra alvorlige. Så her sitter vi og venter i foajeens hvite sofa mellom det blå FN-flagget og Afghanistans svartrødgrønne. På kaffebordet ligger for sikkerhets skyld to eksemplarer av «Tusen strålende soler.» «Mørke midt på dagen» hadde vært en mer passende tittel. Men den høye ranke mannen som strener over marmorgulvet er blid, tross alt. Inn et annet rom setter vi oss i hver vår sofa som vi må sitte helt på kanten av. Hvis ikke synker vi helt ned. Litt som landet vi er i. Fredag i forrige uke annonserte NTB at Kai Eide måtte trekke seg. Det gjorde han mektig sint fordi planen hele tida har vært å avslutte to-års-perioden i mars neste år.

— Jeg forsøker å holde humøret oppe, men det er fader ikke lett. En ting er selve jobben— et kaos av internasjonale aktører med ulike mål, milliarder av bistandskroner skjevt fordelt, et politi og rettsvesen som ikke er i stand til å gi trygghet og sikre menneskerettigheter, korrupsjon fra topp til bunn og en president som klamret seg til en ny periode i palasset. Alt dette og mer er det Kai Eides jobb å dra sammen i en retning som peker mot en levedyktig stat og et fredelig land. Det må han gjøre mens granater fra tid til annen smeller i nabolaget så vinduene knuses og nattesøvnen ødelegges av skuddknatring. Eide var sekunder unna å rammes av terroren på Serena for to år siden. I høst var han fem minutter unna da selvmordsbomber slo til mot ISAF-hovedkvarteret. Og i oktober måtte han stå her i palasset og høre den fjerne lyden av et angrep mot egne ansatte som varte i en time og etterlot fem døde. Tilfeldigheter og heroisk motstand fra to vakter gjorde at ikke alle 35 ble drept.

— Hadde det skjedd, ville vi vært tvunget til å legge ned FN i Afghanistan, slik det skjedde i Bagdad for seks år siden. En stri tørn får en si. Som bare skulle bli tyngre. Det verste personlige angrepet ble avfyrt av en amerikaner med navn Peter Galbraith, Eides nestkommanderende som også bodde her i huset.
— Vi satt der ute i hagen da han fortalte at han ville reise til Washington for å få visepresident Joe Biden til å godkjenne en hemmelig plan om at FN og USA skulle tvinge Karzai til å trekke seg. Så skulle vi innsette et nytt regime.

Eide nektet og FNs generalsekretær — uten protester fra USA — sparket Galbraith.
— Da sverget han på at han skulle dra meg ned. Siden har han fra sine baser i Bergen og Vermont ført en kampanje med en helt utrolig bitterhet og intensitet.

Mens Eide sto midt i en kritisk fase av valgprosessen, da landet ifølge Eide var i fare for å synke enda dypere ned — til full borgerkrig — anklaget Galbraith sin tidligere sjef for å godta valgfusk og være ute av stand til å stå opp mot president Karzai. Det har han gjentatt mange ganger, i norske og utenlandske aviser, og påstandene endte også opp i en rapport fra International Crisis Group. Denne formiddagen har Eide nettopp sluttført et langt brev til organisasjonen der han tilbakeviser anklagene punkt for punkt. Men det er på et vis for seint.
— Galbraith har skadet meg kraftig, og det er jeg bitter på. Og han har skadet FN på et tidspunkt da vi sliter for å holde landet sammen. Jeg har vært hjelpeløs, for jeg kunne ikke bruke tida på å slå tilbake mot han.

Eide har tent seg en ny sigarett og blåser ekstra hardt ut.
— Jeg forbannet meg på at det i hvert fall ikke var Galbraith som skulle utløse avgangen min. Eide forteller at han og kona, NRKs utenrikskommentator Gro Holm (51), ble enige i sommer om at han skulle si fra til FNs generalsekretæren 1. desember at han skulle slutte.
— Men så ba Hillary Clinton og flere andre utenriksministre meg om å vente. Han trenger å hvile nå. Det er umulig i Kabul, i dette huset han deler med 12 rumenske sikkerhetsvakter, kokken Ko Ko Sher og hans hjelpere, der bildet av kona Gro er det eneste personlige i rommet og der kjelleren er merket av Talibans torturister. I andre etasje står en ergometersykkel Eide ikke har trådt mange kilometer på, en benkpress og manualer. Den tidligere landeveisrytteren holder seg slank, men kunne vært i bedre form.

— Jeg vet det har gått på stumpene. Det har hendt jeg har stått opp av senga og hatt problemer med balansen. Stressnivået er ganske høyt. Det er kombinasjonen av terroren den siste tida, arbeidspresset og Galbraiths langvarige hevnaksjon. Men han holder da ut. Dette er tross alt en diplomat som har hatt toppjobber i Nato, fredsmeklet på Balkan og holdt styr på Thorvald Stoltenberg. Det vil ikke være mye feil å si at Kai Eide er den nålevende nordmannen som har nådd lengst i internasjonal storpolitikk. Den som ble invitert til presidenten i Det hvite hus. Som rapporterer jevnlig i Sikkerhetsrådet. Som sammen med ISAFs øverstkommanderende og USAs ambassadør er de viktigste vestlige Kabul-spillerne i verdens vanskeligste konflikt akkurat nå. En vanlig dag på jobben kan starte med frokost med president Karzai, konsultasjoner med utenriksministre og forsvarsministre i verdens mektigste land, noen afghanske ministere og intervjuer med BBC. Kai Eide har lett for å akseptere belastninger — han hadde til og med lyst til å bli leder i Høyre en gang.

— Enkelt sagt har det ene tatt det andre etter jobben for Lord Carrington i Nato på åttitallet og seinere for Thorvald på Balkan. Å være en storpolitisk aktør på dette høyspenningsnivået er belastende, men tilfredsstillende. Men vi må gå førti år tilbake for å forklare hvordan det begynte. Han fikk et piano av bestefar.
— Da jeg begynte på Musikkonservatoriet tidlig i tenåra, var jeg overbevist om at jeg var genial og spesiell, nesten et vidunderbarn. Inntil jeg fant ut at i rommet ved siden av satt det en som hadde like høye tanker om seg selv som meg. Samtidig begynte jeg å interessere meg for politikk, særlig utenriks. En dag lukket jeg lokket på flygelet og ble aktiv på andre fronter.

Unggutten drev med sykling og dro til Frankrike for å studere samtidig som han der kunne ligge på hjul vinteren gjennom.
— Men der traff jeg en svensk jente som gjorde at det bli mer vin og mindre sykling.

Hjemme på Ski i Akershus hadde mor lagt ned forbud mot alkohol.
— Hun var religiøs og temmelig streng, nesten kalvinistisk. Hennes holdning har jeg slitt med å frigjøre meg fra, men det har jeg greid fullt og helt. Alle som har vært på besøk hos Kai i Kabul vet at det alltid er den rimelige rødvinen Jacobs Creek som serveres.
— Jeg liker flasker som du kan åpne med ett håndgrep uten å lete etter opptrekkeren. Den er ikke en strålende vin, men stabilt akseptabel. Og så minner den meg om hjemme fordi det er den samme vinen vi har på hytta.

Mens medstudentene på Blindern flokket seg rundt SUF-erne, meldte Kai seg inn i Unge Høyre, ble personlig rådgiver for Høyre-formann Erling Norvik, traff Kaci Kullmann Five og Per-Kristian Foss. Derfra og ut har han vært på fornavn med de siste tiårs maktmennesker i Norge — og etter hvert utlandet. Det som virkelig satte ham på det utenrikspolitiske sporet var en lunsj med den amerikanske ambassadøren i 1971.
— Han ga meg et stipend for å reise rundt i USA i to måneder. Jeg dro tilbake flere ganger, finansiert av noen Nupi-stipend og avisartikler, og ble gjennom det virkelig interessert i politikken rundt kjernevåpen og nedrustning.

På et lunsjmøte i Europabevegelsen, utsendt av Erling Norvik, traff han generalsekretær Haakon Lie.
— Jeg ble nok en slags favoritt for ham. I påska og på sommeren var jeg med han til skauen hans. Vi ryddet og hogde trær og jeg hørte han lese gjennom manuset til «Slik jeg ser det». Jeg fikk et nært forhold til ham og familien. Derfor var det både sårt og varmt å komme i begravelsen hans i år. Det ble en gjenforening med noen som nesten ble som min familie. Samtidig minnet det meg om at jeg ikke har hatt den kontakten jeg burde de siste åra.

Da Kai var i en vanskelig livssituasjon midt på åttitallet, ringte han Haakon.
— Du kommer til meg, befalte han. Da jeg kom inn døra med koffertene mine, sa han: «Jeg har også vært gjennom vanskelige tider.» Det var første og siste gang han sa noe personlig til meg. Resten var politikk.

Etter et par perioder ved de norske ambassadene i Bern og Praha, kom han hjem.
— Jeg kjedet vettet av meg i UD da Leif Mevik kom inn på kontoret og spurte om jeg ville bli med Beograd.

Derfra gikk det veien til den første internasjonale toppjobben, som visedirektør for Lord Carrington ved Natos hovedkvarter i Brussel. Utenriksminister Thorvald Stoltenberg hentet ham hjem som stabssjef. Verken han eller Haakon Lie kunne ikke skjønne hvorfor han var Høyre-mann. Men da Kaci Kullmann Five skulle gå av etter nederlaget i 1993, pekte hun på Kai. Da hadde den tidligere statssekretæren for Jan P. Syse også mislyktes i forsøket på å komme inn på Stortinget.
— Det var et lykkelig valg for partiet og meg at jeg ikke ble leder. Jeg har alltid beveget meg i venstrefløyen av partiet og vært ukomfortabel med Høyres flørting med Fremskrittspartiet.

For tre år siden meldte han overgang til Arbeiderpartiet.
— Det overrasket ingen, tror jeg. Jeg har vanket med Ap'ere siden syttitallet. Noen av dem er nære venner. Hver eneste tredje juledag samles Gro og Kai til middag med Thorvald og Karin Stoltenberg. Det er dagen før han må reise tilbake til Kabul igjen.
— Den største belastningen med å være her er å være borte fra familien, Gro, hennes barn og tvillingdøtrene mine. Jeg er bare hjemme på korte besøk og akkurat idet livet er normalisert på et vis må jeg pakke kofferten igjen. Jeg får ikke den nærheten som jeg ønsker av et familieliv. Det går på bekostning av vennskap også.

Hver gang det smeller i Kabul, sender Kai sms til døtrene sine og Gro for å forsikre dem om at han ikke ble rammet — helst før det når nyhetene. Gro har vært på besøk i Kabul to ganger. Men det er ikke så festlig når de knapt kan bevege seg ut av festningen.
— Jeg elsket virkelig å gå i butikken på hjørnet her borte og kjøpe barberskum, såpe og frokostblanding. Selv det får jeg ikke lov å gjøre lenger.
— Du gikk til butikken?
— Nei, er du gæren. Jeg ble kjørt.

Det eneste stedet utenfor huset Kai får lov å bevege seg på egne bein er de fem meterne over gata til den britiske ambassaden.
— Det er et ensomt liv på mange måter — å være borte fra familien først og fremst, men også fordi det pågår så mye som jeg ikke kan dele med noen. Jeg blir invitert på en rekke ambassademiddager, men jeg kan bare gå på det som er direkte jobbrelevant. For sier du ja til noen, er det vanskelig å si nei til de neste.

Det er noen sosiale pustehull han prioriterer. FN har et senter utenfor byen hvor de fra tid til annen har afrikanske og asiatiske kvelder, i tillegg til avskjeder for folk som skal slutte.
— Da danser jeg alltid med den samme personen, administrasjonslederen vår fra Jamaica som dessverre gikk av med pensjon nylig. Det ble en tradisjon at ingen gikk på dansegulvet før oss.

Fra iPoden har det strømmet mye Michael Jackson det siste halvåret, etter at tenåringsdøtrene til Gro knapt spilte annet under sommerferien på Korsika. Whitney Houston nevner han også for å nedtone ryktet om at han elsker Céline Dion.
— Men jeg har ikke problemer med å vedkjenne meg noen av dem. Å høre på Michael Jackson når jeg er seksti må vel være et tegn på at jeg er frisk, ikke et sykdomstegn?

En som passer på ham i Kabul er kokken Ko Ko Sher, som Kai ber sette seg ned når han kommer inn med kaffen.
— Vi tar vel vare på hverandre, gjør vi ikke?

Ko Ko smiler litt brydd i sofaen. Han får snart en ny FN-sjef å passe på.
Når dette leses er Kai kommet hjem til Gro i Lommedalen på juleferie. Han har bare uker igjen i Kabul. Nøyaktig hvor mange er ikke avgjort. Hva er det han har oppnådd?
— Før klaget Karzai over at 15 ambassadører kom på døra med ulike ønsker. Nå snakker jeg for dem med en stemme i de store politiske spørsmålene. På utviklingssiden har vi fått fram nasjonale programmer og blitt enige om hvor de kritiske manglene er. Jeg har presset på for at de militære skal unngå sivile tap. Det ser vi resultater av nå. Så er det en hel del jeg ikke kan avsløre ennå.

Et eksempel er historien Dagbladet fortalte om tidligere i uka: Den dødsdømte afghanske journalisten Sayed Pervez Kambaksh (24) som Kai Eide holdt skjult her i andre etasje og fikk reddet ut av landet.
— Jeg ble glad i den gutten og det var en sterk opplevelse å se han oppleve friheten i Oslo. Det er flere slike enkelthistorier som gjør det verdt å stå på. Kai Eide reiser seg for å gå over gata der den britiske forsvarsministeren venter.
— Når jeg er ferdig, er det Gros tur. På grunn av min jobb har hun ikke kunnet kommentere verken Afghanistan eller FN i NRK. Selv skal jeg skrive ei bok basert på opplevelsene mine her. Så håper jeg Jonas kan finne noe å gjøre til meg. Eller jeg finner på noe helt annet. Men først og fremst skal jeg være sammen med familien. Jeg har lyst til å være hjemme noen år nå.