NOEN GANGER KOMMER klimakatastrofen i dress og drakt. Delegatene som nå flyr hjem med koffertene fulle av politiske tomflasker kan reflektere over den avmakten som har lammet København-konferansen. Utilstrekkeligheten vil bli forklart ulikt; som klassisk strid om hvem som har mest skyld og nå må ta ansvar, som at en meningsfull avtale i hvert fall må klare seg gjennom den amerikanske kongressen, og som grunnleggende uenighet om hva som er rett og galt. De fleste momentene er relevante, både for å forklare konferansens fallitt og for å forstå utfordringene for en effektiv miljøpolitikk generelt. Som de fleste av politikkens områder har også klimasaken uendelige muligheter til å parkeres i detaljene. Men den er overmoden for lederskap som løfter dialogen over en retorikk om teknikaliteter. Det lederskapet finner ikke norske politikere hos det de trodde var en Jesus i Washington DC. De fant det absolutt ikke på Bella Centeret. De må finne det hjemme.

MILJØSAKEN HAR LIKHETSTREKK med en annen av den internasjonale venstresidas store mobiliseringssaker, kampen mot atomvåpen og supermaktenes terrorbalanse. Det var en politisk strid der tradisjonell realpolitikk ble utfordret av spørsmål om etikk og moral, en utfordring som vokste seg uimotståelig stor. Det var ikke SS20-rakettenes djevelske finesser som fikk millioner av mennesker ut på gatene verden over. Det folkelige opprøret kom som protest mot den logikken som lå til grunn for hele rustningskappløpet. Miljøsaken er ikke identisk, men den har paralleller: Den er minst like mye et moralsk spørsmål som et politisk, og det handler i høyeste grad om fellesskapets overlevelse.

NÅR MILJØSAKEN DRUKNER i diskusjon om kvotekjøp og byrdefordeling, om grønne fond og karbonfangst, svekkes samtidig muligheten til å gjøre den bred og folkelig. Første bud for godt lederskap er å forklare sammenhengen mellom de store spørsmålene og folks hverdag. Det er ikke Barack Obama eller Wen Jiabao som skal forklare deg om praktiske konsekvenser av miljøpolitikk på norsk, like lite som du får folket til å lytte om miljøkonkreter når du taler fra skinnsetet i en privat jet. Men man kan kikke til Sverige for inspirasjon.

ÅRETS SVENSKE I 2009, i følge ukemagasinet Fokus, heter Johan Rockström. Han er leder for Stockholm Resilience Centre og Stockholm Environment Institute, to sentrale forskningsinstitusjoner innen det sosioøkologiske feltet i Sverige. Han vant kåringen fordi han gjør klimaspørsmålet forståelig. Verken mer eller mindre. Han vant ikke fordi han vil redde verden. Ikke fordi han lever grønt. Ikke fordi han argumenterer for langt mer omfattende klimagrep enn Københavndokumentet. Men fordi han «på en enkel, men vitenskaplig fundert måte, evner å forklare og gjøre oss bevisst vår avhengighet av naturen, hva planeten tåler av menneskelig aktivitet, og hvilke forandringer som er nødvendig». Det er en begrunnelse København-delegatene kan lære mye av.