SANNSYNLIGVIS var det bare ren konkurranseglede; den herlige følelsen som følger hver eneste seier i sport, som gjorde at håndballjentene jublet så uhemmet over bronsemedaljene.

Men kanskje var det noen flere enn trenerduoen Thorir Heirgeirsson og Mia Hermansson Högdahl som hadde en baktanke midt i all dansingen og klemmingen. For denne spillergruppen hører til Norges smarte idrettsutøvere, og da går det an å få med seg det som skjedde samtidig med at håndballjentene vant sin 18.ende internasjonale medalje:

•• Dette var medaljer de trengte mer enn på lenge.

Denne kampen var ikke bare sifre. Den gjaldt den norske modellen.

SELVSAGT hadde ikke nytreneren Heirgeirsson kommet direkte i trøbbel med 4.plass i sitt første mesterskap som sjef. Også det hadde vært en bra prestasjon med et lag uten et par ruvende olympiske mestere, med skadete nøkkelspillere og et glidende generasjonsskifte på gang. Men det hadde ikke gitt nødvendig autoritet.

Enhver trener som kommer fra Marit Breiviks skygge kunne trengt mer enn ekstra glid i starten for å skinne. Skjønt dette dreier seg svært lite om personlig oppmerksomhet:

•• Det gjelder aksept for en annen måte å tenke toppidrett på.

Den inkluderende, ansvarsoppbyggende måten som gjorde at rekken med triumfer under Marit Breivik etter hvert fikk betydning langt utover håndballbanen.

NORSK jentehåndball har hatt en historisk reise etter gjennombruddet under Sven Tore Jakobsen med bronse i VM 1986. Dengang startet det tradisjonelt med en krevende, sterk mann som tidvis ganske brutalt dirigerte sine kvinnelige utøvere. Bare for drøyt tjue år siden var rollemønsteret så konservativt i norsk idrett. Kvinnene trengte visst en fast mannshånd.

Så kom Marit Breivik og forandret spillereglene for det å trene jentelag. Det skjedde under betydelig motstand. Ikke fordi motstanderne ville henne vondt, men fordi de ikke skjønte de sosiale mønsterne de selv satt fast i. Først langt ut i Marits karriere ble det allment godtatt at hun hadde funnet en effektiv lederstil. Ja; hun har selv vært opptatt av å fortelle hvordan også denne personlige stilen forandret seg underveis.

Da har det vært et langt sprang til Thorir Heirgeirssons nye trenerregime som bærer alt av Breiviks siste verdier videre. Nå er det en mannlig trener som inviterer jentene til å ta ansvar videre på et vis som gjør kjønnsforskjellene helt uinteressante. Dette er bare en god måte å få gode sportslige resultater på, og ikke noe annet.

DERFOR var det jentene selv som hadde hovedansvaret for en turnering som før denne bronsefinalen rent spillemessig var sånn passe. De ble ikke skjelt ut for det tidvis svake angrepsspillet og de uvante hullene i forsvar, men hadde heller ingen trener å klage på. Kunnskapen og ansvaret lå tungt på banen. Det er poenget ved et ledelsessystem som tør å bruke potensialet til den enkelte utøver fullt ut.

En slik ledelse krever voksne spillere, men gir desto mer moro når det går bra. Og er mye viktigere som idrett.

DET er grunnen til at denne bronsemedaljen er gull verdt. Den gir plattform for fortsatt satsing på et av de mest spennende treningsmiljøene i norsk idrett.

Jentehåndball er den eneste internasjonale lagidretten der Norge gjennom flere tiår har preget den sportslige utviklingen. Mens fotballjentene tydelig har mistet denne førerrollen i sin idrett, er håndballjentene bare akkurat utfordret av russere som er blitt litt bedre.

Det forspranget er det mulig å hente inn, og sånt gjøres best i en treningsgruppe som fortsatt baserer seg på kunnskapsdeling og likeverd.

Slik er det bare å juble for disse bronsemedaljene.