BOK: Det hele begynner som følger: Faren (forfatteren) har bestemt at hans barn (åtte i antallet) med jevne mellomrom skal samles for å snakke om deres barndom og ungdom.

Samtalene skal tas opp på bånd, og sentralt i mimringen står farens forhold til barnas fire forskjellige mødre, men især alles forhold til Maria Rama, den gamle vennen og fotografen, som pliktskylding følger faren og barna gjennom flytting og ekteskapsbrudd.

Mange stemmer

Har man åtte barn med fire forskjellige kvinner, sier det seg selv at familielivet til tider har vært turbulent. At faren derfor kommer såpass sympatisk ut av teksten, er i beste fall kjedelig, rent litterært, i verste fall feigt av forfatteren. Selvkritikk skal leseren se langt etter.

Det som er interessant er at romanens samtaleform fører til at ulike stemmer eller identiteter får komme i tale. Det gir Boksen ikke bare en dramatisk, men også en dialogisk, eller polyfon, kvalitet. Stemmene vekselvis avbryter hverandre og glir inn i hverandre, iblant vet vi hvem som taler, iblant ikke, sånn som her:

Det kunne jo bli fryktelig pinlig ...

Men kanskje festlig også ...

Eller gjøre oss triste ...

Selv om det bare er historier fra gamle dager, da vi ennå

var små og hadde ønsker ...

Når romanen likevel ikke lykkes, så handler det aller mest om tekstens overfladiske tilnærmning til stoffet, relasjonene og historien.

Bør strykes

Eksempelvis befinner vi oss i en polarisert og politisk etterkrigstid, noe som nevnes, men berøres mest som kuriosa. Når vi skjønner, og vet, hvor politisk aktiv forfatteren har vært og hvordan det også må ha preget familielivet og barna, mener jeg teksten snor seg unna historien og de fundamentale, politiske spørsmålene, samt farens og barnas rolle oppi dette. Forfatteren behandler tematikken overfladisk, likså forholdet mellom søsken og familiemedlemmer. Snarere haster romanen videre, uten å dekke flater, relasjoner eller psyke. Konsekvensen er at lite av teksten fester seg som viktig, minneverdig eller verdt å dvele ved.

«Boksen» har heller ikke et språk som holder meg i teksten, snarere framstår det som enten noe keitete: «Nok en gang er det bare fire av åtte barn som en helg tar sats for noen tidssprang som skal bringe dem tett opp til deres unge år» eller preget av selvfølgeligheter: «Nå håper den tilkortkomne faren at barna viser hensyn. For verken kan de stryke ut hans liv eller han deres, simpelthen stryke dem ut som var det ulevd liv.» Tja. Selv skulle jeg gjerne strøket denne romanen fra Günter Grass sitt ellers vesentlige forfatterskap.