MANNEN MED dyr dress og tysk aksent snakker rolig inn i radioen.

— Hvem  er  du? Bare nok en amerikaner som så for mange filmer som barn? Nok et  foreldreløst  barn  av  en bankerott kultur som tror han er John Wayne? Rambo? Marshal Dillon?

— Jeg hadde mer til overs for Roy Rogers, egentlig, sier John McClane (Bruce Willis) i den andre enden.

— Jeg likte virkelig de paljettskjortene.

Mannen i dress sukker.

—Tror du virkelig du har en mulighet mot oss, herr Cowboy?

Willis   svarer   lakonisk  med  ordene  som  etablerte  John  McClane  som åttitallets actionhelt per excellence:

—Yippee-ki-yay, motherfucker.


DENNE HØSTEN  har  vi  sett nok et skandinavisk forsøk på å etterligne den erkeamerikanske  actionsjangeren,  her  representert  ved den eminente «Die Hard»  (1988). 

Spørsmålet  om  hvorfor  filmatiseringene  av  to  av Stieg Larssons   romaner,  «Jenta  som  lekte  med  ilden»  og  «Luftslottet  som sprengtes», kommer til kort, er en del av et større spørsmål: Hva er en god actionfilm?  Hvordan  vurdere  en filmtype som så til de grader baserer sin suksess  på  å  leve  opp til et sett forventninger?

Actionfilmer er dyre å lage. Mange av dem er dusinvare, og bærer merker av produsentenes frykt for ikke  å  nå  frem  til  et  stor  publikum.  De som lykkes, lykkes både i å oppfylle   sjangerkrteriene   og  på  samme  tid  skape  noe  særpreget  og minneverdig. De balanserer det forutsigbare mot det overrumplende.

Action  er  ingen  ren  filmsjanger,  den  låner  ofte  trekk fra westerns, komedier,  krigsfilmer,  thrillere  og  politiske  dramaer.  Men  de fleste
actionfilmer  har  en  karakteristisk stringens og struktur fordi de ligger tett  på  den  klassiske  dramaturgien, der en hovedperson, en protagonist, strever  for  å  oppnå  et  mål  som  er i direkte motsetning til målet til motstanderen,  antagonisten. 

Den  ene  kan  ikke  lykkes uten at den andre feiler, og konflikten er i gang. Protagonistens mål kan enten være passivt, å opprettholde status quo, som for Clint Eastwoods pensjonerte revolvermann i  «Unforgiven»  (1992)  — eller aktivt, som for Bruce Willis? politimann i
«Sixteen Blocks» (2006).


ETTERSOM ALLE vet at konflikten ikke vil løses før på slutten, og at helten vil  overleve  frem  til  da,  er det utfordrende å orkestrere actionscener underveis.  Ofte  dreier  det  seg  om  å  manipulere  frem en spenning som egentlig  ikke  er  der. Da gjelder det å ha skapt en såpass smart setup at helten  har noe han må risikere og kanskje ofre, selv om det ikke er livet.

En  av  2000-tallets  mest  sofistikerte  actionaffærer,  Hong  Kong-filmen «Infernal  Affairs»  (2002),  handler  om  en politimann som har infiltrert triaden  og  en  av  triadens  menn som har infiltrert politiet. De to er i konstant fare for å bli avslørt av den andre, og filmen, som ble nyinnspilt i  USA  som  «The  Departed»,  er  en oppvisning i hvordan man kan lage små spenningslommer  inne  i  en  film,  ofte  i det stille og uten at det blir løsnet et skudd.


ACTIONREGISSØRER MÅ også ha en særegen følsomhet i hvor mye informasjon de skal gi ut. De beste actionscenene finner akkurat den rette balansen mellom det  oversiktlige  og  det  uoversiktlige.  Publikum  må  vite så mye at de forstår hva som skjer og noenlunde hvor de handlende i scenen befinner seg, men  dele  heltens  svette forvirring om akkurat hvor og når fienden kommer til å dukke opp og fyre løs.

«Jenta som lekte med ilden» stoler for lite på publikum  og gjør actionscenene for enkle. En natt i Stockholm får bokseren
Paolo  Roberto  se at Lisbeth Salanders venninne Miriam blir bortført av en blond  muskelmann. Etter en kort slåsskamp seirer Roberto, og filmen griper til  en  logisk  brist  for  å  kutte  av:  Kidnapperen,  som trenger høyst nødvendig  informasjon  fra  Miriam,  bestemmer  seg plutselig for å brenne henne og Roberto inne.

Det er et avvik fra boken og amatørmessig gjort.


MEN OM VI vet at helten vil overleve biljaktene underveis, må vi også ønske at han skal overleve. Om du ikke heier på John McClane fra før, gjør du det i  alle  fall  etter  hans  obsternasige  «Yippee-ki-yay».

Scenen etablerer McClane  som  én  i  den  lange  rekken  underdogs i amerikansk actionfilm. McClane  forbindes  med  amerikansk  populærkultur mens skurken Hans Gruber (Alan  Rickman)  siterer  Alexander  den  store. 

«Die Hards» setup av John McClane er nydelig: Han blir tidlig etablert som tøffing, men plassert i en ukomfortabel  situasjon:  Han  møter den vellykkede kona, som han er i ferd med  å  miste,  og gjør et klønete forsøk på å komme nær igjen. Ofte er det noe  som gjør at han har lav status og få venner i filmens verden, eller at han  mister anseelse underveis og må ta den tilbake. Helten er en surrogat, en  vi  både kan beundre og kjenne oss igjen i, en som holder hodet kaldt i situasjoner  der  vi  andre  ville fått panikk, men som også har kjent på å følelsen  av  å være svak og ydmyket.

Helten må ha noe å vinne. Han er ikke svak, men ofte undervurdert, og det gjør siste scenes triumf desto større.


EN ACTIONHELT trenger ikke være dyp, men han må ha karakter og karisma, og et  sett  utvalgte idiosynkrasier som gjør at han skiller seg fra sine sjangerbrødre  og  blir  et individ. Det er et problem med Larsson-filmenes protagonist Mikael  Blomkvist  at  han har få dårlige  egenskaper, få egenskaper  i  det  hele  tatt, og hans mest markante trekk, den besettende nyhetstørsten, knapt problematiseres. Slik blir Blomkvist blek og pregløs.

I en verden av usannsynlige hendelser og overdimensjonerte konfrontasjoner, er  det viktig at historien er forankret i et troverdig menneske. Viktigere enn  klassetilhørighet  eller underdogstatus, viktigere enn den potensielle belønningen,  er det at helten har noe å tape, noe som gjør ham sårbar, noe som  for  ham  er  viktig. Og han må, ikke minst, ha en motstander som er i stand til å ta det fra ham.


SKURKEN BLIR  altfor ofte stemoderlig behandlet i actionfilmen. Både de to siste  James  Bond-filmene og en ellers finfin film som «Taken» skjemmes av at  Daniel  Craig og Liam Neeson ikke har noen sterk og tydelig skikkelse å kjempe  mot. 

En  god  actionfilmregissør  passer  på  at publikum har stor respekt   for   ondskapens   representant.   Det   handler   igjen  om  den
livsnødvendige  kunstige  spenningen. En grep som er blitt så vanlig at det nærmest  er  utslitt,  er  å  sette  opp  helt  og skurk som speilbilder av hverandre,  som to som ligner hverandre selv om de står på hver sin side av loven. En film som klarer å spenne en streng mellom de to motpolene uten at det  på  noe  tidspunkt blir platt, er Michael Manns «Heat» (1995). Det har med  å  gjøre at han behandler dramascenene i filmen med like stor omhu som actionfilmene:  Al  Pacinos  politimann  og  Robert  deNiros  lovbryter  er komplekse  karakterer  med  sterk  utstråling, og det er det som gjør deres berømte møte på en grå veikro så kraftfullt.


DET ER  naturligvis  mange  andre  faktorer som avgjør om en actionfilm er vellykket.  Om  den  er  stram  og musikalsk i dramaturgien. Om de klarer å komme opp med originale premisser for handlingen, som «Heat» gjorde med sin jagende buss. Om de viser håndverksmessig omhu og klarer å skape kvalitet i de delene av filmen som ikke har med action å gjøre, som å skape troverdige dialoger.

Om de er ambisiøse i fotografering og bildeutsnitt. Men det aller viktigste ved en god actionfilm er at den  klarer å lure deg. En god
actionfilm leker politi og røver så du tror på det. Den klarer å få deg til å  hoppe med skuddene, lene deg fremover med biljaktene, kjenne pulsen litt i halsen som et blekt ekko av John McClanes — selv om du vet at filmen skal vare i en time ennå.