KYOTO/OSLO (Dagbladet): To måneder siden sist gang er Svanhild Amdal Telnes (15) igjen månedens poet i Skolekammeret. Der forrige vinnerdikt inneholdt en djevel, byr dette diktet på en velsignelse - av søvnen (svevnen).

- Djevelen sov også i det forrige vinnerdiktet ditt, på steinbenken. Hva er det som skjer i søvnen denne gangen?

- Diktet handlar om å søke tilflukt frå det som er vondt, slik personen i diktet gjer gjennom svevnen. Når ho søv, har ho ein enkel, kortvarig sjanse til å hente seg inn att, og samle krefter til å møte morgondagen.

- Hvem er det som sover, og hvem er «vi» som tvert imot er våkne og attpåtil gjør nøyaktighetsarbeid på et ansikt? Hvorfor teller de timer til morgengry?

- «Me» i diktet er eigentleg ikkje så konkret og klart som det høyres ut som, det er meir personifisering av det som gjer ho vondt. Dei som sørger for at ho sovnar grinande, og vaknar opp til det same neste morgon. Dette kan jo ofte vere enkeltpersonar, men òg meir abstrakte ting som kjensler og press - det er jo sjølvsagt individuelt. Det er eit bilete på vondskapen i kontrollert form eg prøvar å lage.

- Skrev du også dette om natta, mon tro?

- Nei, snarare tvert i mot. Eg skreiv det då eg satt i bilen ein ettermiddag og venta på foreldra mine.

Og apropos sporer vi her av et øyeblikk, til nyheten om at Svanhilds far Bjørn er månedens poet i Diktkammeret - før vi svinger tilbake til Velsigna vere svevnen:
 
- Hvordan tenkte du da du skrev diktet?

- Eg høyrde på Odd Nordstoga, som heilt klart er ein av favorittane - eg gledar meg til han kjem med ny plate - og det regna kraftig utanfor. I ein slags rus etter dagens naturfag vart eg oppmerksom på at dråpane på vindauget var ganske like, og plassert på nøyaktig rett plass, akkurat som om det hadde vore bruka dråpeteljar. Det var eigentleg slik eg byrja å skrive diktet, og korleis det med tårene og smerte kom inn i biletet, veit eg rett og slett ikkje. Eg kan ikkje hugse å ha hatt nokon spesielt dårleg dag, men det er ofte slik med dikta mine. Eg har ein tendens til å skrive dystert, ja, av og til på grensa til depressivt, sjølv om eg eigentleg har det veldig fint.

Les juryens begrunnelse:

Sporlys i desember

Velsigna vere svevnen er et underlig dikt. Vanskelig å tolke, lett å lese. Men at det kretser rundt to personer med en link seg imellom, er det neppe noen tvil om. Det typografiske oppsettet er prega av rolig symmetri: Linjedelinga er to pluss tre pluss to. Omhyggelighet og sansing (telle dråper eller timer) rammer inn det hele. Tellinga dukker opp igjen som et ekko i siste strofe. Men med ny betydning. Dette gir diktet spenst. Måten tingene er sagt på, skaper mange og ganske så tydelige visuelle bilder hos leseren: Begrepet dråpeteller vekker kliniske assosiasjoner, perler langs kinnbeina tanker om tårer. Eller skjønnhet, pynt, forventning. I alle fall kjærlighet.

Diktet er klangfullt («talde timar / til morgongry»), ordvalget kresent, fortellerstemmen nennsomt registrerende. Tre dråper poetisk flow, fire dråper drøm og fem dråper nøyaktig varsomhet. En dose som holder til sola snur. Takk for en utfordrende og underlig nattereise!

For juryen,
Kristian Rishøi

(Maleri i lenken: Moon Landscape av Max Beckmann, 1925)