FILM: Går det an å be Terry Gilliam om å beherske seg? Eller vil han da slutte å være Terry Gilliam? Denne anmelder kan bare forestille seg hvor mye LSD hun ville behøvd for i det hele tatt å begynne å forestille seg det den tidligere Monty Python-illustratøren drømmer opp på en ti minutters session ved tegnebrettet. «The Imaginarium of Dr. Parnassus» er et eneste kaos, en karnivalesk syredrøm som skyter ut i ville fantasiflukter og gåtefulle digresjoner når du minst venter det og når det minst passer seg. Den er anmassende og ugrasiøs i sin satire over vårt grunne moderne liv. Den er også en av årets mest krokete og kreative og kompromissløse filmer. Og den klarer, utrolig nok, å holde blikket festet på sitt faustianske plott gjennom alle krumspringene og omveiene.


Spill om sjelene
Ok, hold deg fast: Den mystiske, omreisende Dr Parnassus (Christopher Plummer) og djevelen (Tom Waits) spiller et kosmisk spill om sjelen til Parnassus' unge datter Valentina, spilt av supermodell Lily Cole, hvis nesten outrerte dukkeansikt synes å være spesialdesignet for en Gilliam-film. En etter en lokkes tilfeldige forbipasserende inn gjennom et speil i doktorens karnevalsvogn der de blir stilt på en prøve; om de velger riktig, går et poeng til doktor Parnassus, om de velger galt, blir de djevelens til eie. Så er det førstemann til fem sjeler. Det går ikke så bra for våre folk i den skranglete vognen før de møter Tony (avdøde Heath Ledger i sin siste rolle), en fallert forretningsmann som vet et og annet om hvordan man skal få sjeler til å bite på kroken.


Scenestjeleren Waits
Disse skikkelsene er typer snarere enn mennesker. I «The Imaginarium of Dr. Parnassus» er det visuelle langt viktigere enn det verbale, og skuespillernes maleriske kvaliteter og uttrykksfulle trekk er viktigere enn evnen til nyansert skuespill. Ledger finner en passe maniert frekvens for sin Tony, men hele Gilliams konsept gjør at rollen aldri kommer i nærheten av den unge dødes fineste roller, i «The Dark Knight» og «Brokeback Mountain». Da er det morsommere å se på Tom Waits, som stjeler filmen fra øyeblikket han åler seg inn på lerretet med grus i stemmen og en mefistofelisk mine i det lange ansiktet.


Depp kommer nærmest
Som om ikke filmen var forvirrende nok fra før, har Johnny Depp, Jude Law og Colin Farrell som kjent steppet inn for å fylle Ledgers rolle i scenene han selv ikke rakk å spille inn. De tre spiller fantasiversjoner av Tony etter at han har trådt inn bak Parnassus' speil. Av de tre er det Depp som best klarer å forme rollen sin etter Ledgers, kanskje fordi den opprinnelige Tony ikke ligger så langt unna de teatralske rollene Depp har foretrukket i de senere år.

Alle stjernene fekter etter oppmerksomhet i et maksimalistisk, megalomant filmunivers som ikke ligner noe annet du har sett. Gilliam viser fingeren til tradisjonell filmdramaturgi og er totalt uinteressert i å forklare alle de rare symbolene han stapper inn i bildene sine. Lurvet lede på London-havna blandes med middelaldermystikk og dali-aktig surrealisme. Resultatet har en underlig forførende kraft. «The Imaginarium of Dr. Parnassus» er nesten like full av skjønnhetsfeil som av skjønnhet. Det er givende å være med Terry Gilliam på hans elleville reise, men bare dersom du er villig til å tilgi ham veldig, veldig mye.