FILM: Med et tydelig slektskap til filmskapere som Aki Kaurismäki og Roy Andersson, tegner Jessica Hausner fram en severdig film om den multippel sklerose-rammede Christines pilegrimsreise til Lourdes.


Lammet
Filmen åpner med at bordene i klosteret blir dekket. Kameraet er stillestående og observerende. Så setter pilgrimene seg til bords. Deriblant mange syke, som har kommet til klosteret for å søke frelse og kanskje helbredelse i byens hellige grotter. Christene har derimot reist fordi hun vanligvis sliter med å komme seg noe sted. Her er hun en del av et program, får en pleier og får delta i sosiale tilstelninger, til tross for at hun er lammet fra halsen og ned.


Klassisk
Filmen er satt sammen av en rekke stillestående tablåer, og vi følger Christine til messe, til utflukter og til sengs. Klosterets ansatte enser nærmest ikke de pleietrengende, men er opptatt av sitt eget liv og sine trivialiteter, og det interessante med filmen er grensen mellom det å bli sett og ikke, det å være en del av flyten og ikke.

Lydbildet er preget av klassisk musikk, og det er tydelig at lyd er lagt på i postproduksjon, siden stemmene ofte ikke er i synk med leppebevegelsene - et irritasjonsmoment man kjapt bærer over med.


Ambisiøs
Sylvie Testud spiller godt som den rullestolavhengige Christine, og får maks ut av de få midlene hun har til rådighet for å skape sin figur. Hennes ansiktsuttrykk, hennes blikk, sier mer enn ord, og hun viser hvor mye følelser som ligger i et ansikt. Transformasjonen Christine går igjennom er også strålende utført. Jessica Hausner er ambisiøs med sin film og holder seg til streng minimalisme historien igjennom. Det er en munterhet i filmen, men også en sorg og en kritikk, og mirakelet som alle har kommet for å oppleve, og som etter hvert finner sted, viser seg å være like mye en byrde, som en velsignelse.