• Les også: Ingen vet hva jul betyr

- DA HAN BLE FØDT lød en vakker stemme over himmelen. «Nå har Herren over alle ting kommet».

Siden ble han konge på jorden. Han ble drept, og folket sørget. Gleden var stor da han gjenoppsto, ifølge noen tolkninger den tredje dagen.

Slik lyder en fortelling om Osiris, en av de viktigste gudene i Egypt og en av de eldste gudene vi kjenner til. Herren av kjærlighet ble tilbedt i tusenårene før Kristus og fram til rundt 300-tallet i Egypt, da kristendommen fortrengte andre guder.

I de egyptiske myten kan vi finne en mulig prototype på jomfru Maria og barnet, Osiris' kone, søsteren Isis med sønnen Horus til brystet. Horus er blitt sammenlignet med Jesus. Han hadde imidlertid ikke 12 disipler, men fire.

I JULA ER DET IKKE jomfru Isis og Horusbarnet vi feirer, men Maria og Jesus.

Kristendommen har likheter med de hedenske religionene, selv om konspirasjonsteoriene om kristendommen i populære fenomen som Zeitgeist og bøker om Jesusmysterier, er useriøse. Det vanlige i slike produksjoner er å «avsløre» at Jesus aldri har eksistert, påstanden er gjerne at han er identisk med en førkristen gud.

Hvordan kan man påstå slikt når forskerne er ganske enige om at Jesus var en historisk skikkelse? Dårlige kilder og juks, for det meste. Men selvsagt ligner religionene på hverandre:

- Også kristendommen tar i bruk innarbeidede ritualer. Det er lite som er radikalt nytt. Men forestillingen om at kristendommen egentlig er noe annet, eller har lånt og stjålet fra andre religioner gir lite mening siden ingen religioner blir til i et vakuum. Man kan ikke forklare religiøse forestillinger bare ved å si hvor de kommer fra, det er det de faktisk betyr for dem som tror på dem, som er viktig, sier professor Einar Thomassen ved Universitetet i Bergen.

Han er religionshistoriker og kan dermed oppsummere mange av fellestrekkene mellom religionene. Fagfeltet relativiserer slik forestillingene de troende har om at deres tro er noe helt spesielt.

- For kristendommens del er for eksempel ikke fortellingen om Jesus så unik som kristne kanskje tror, sier Thomassen.

Teologer derimot, er av og til opptatt av å understreke kristendommens enestående karakter. Kristendommen har da også sine særegenheter.

Men i flere tusen år før Kristi fødsel drev egypterne og senere andre folkeslag, med former for dåp, de trodde på dommedag, jomfrufødsler, praktiserte former for korsfestelse (men ikke som religiøst symbol), trodde på oppstandelse, praktiserte omskjæring, hadde former for nattverd, feiret ved påsketider og juletider, trodde på syndfloden, paktens ark og en frelser.

DA DE FØRSTE KRISTNE begynte å feire Jesu fødsel på 300-tallet bygget de som kjent på en allerede innarbeidet høytidssesong, barnet som ble født passet med sola som snur og en ny tidsalder som opprinner.

Jesus var heller ikke den første guden som ble feiret på denne dagen. Også solguden, frelseren og gudesønnen Mithras, som ble populær i Romerriket på Jesu tid, skal ha hatt bursdag 25. desember, antakelig fordi han på et tidspunkt ble identifisert med sola.

Den romerske solguden Sol Invictus ble siden også feiret 25. desember, den festligheten ble feiret fra 200-tallet i Romerriket.

STJERNEN SOM VARSLET Jesu fødsel i Matteusevangeliet er ikke noe helt for seg selv, selv om mange kristne har sett på Betlehemsstjernen som et mirakel som varslet at Messias skulle komme.

Mithras fødsel er også blitt knyttet til en stjerne.

I Bibelen er den persiske astronomien tatt til inntekt for Kristus fødsel. Matteusevangeliet forteller at et ukjent antall vise menn (egentlig persiske prester) la ut på reise etter at de så stjernen, som de tolket som et viktig tegn.

I antikken var det vanlig å mene at det ble varslet med en stjerne når stormenn skulle bli født. En stjerne som viste seg var et potent jærtegn.

OFRET MITHRAS SEG FOR OSS han også, som Jesus? Litteraturen etter Mithras-tilhengere er gått tapt, og det materialet som er igjen fra denne kulten er vanskelig å tolke.

Det ble bygget tempel til Mithras som det fortsatt finnes rester etter. Et av dem er funnet under St. Prisca-kirken i Roma. En skrift man mener er tiltenkt Mithras herfra lyder: et nos servasti . . . sanguine fuso, som kan bety noe slikt som at han har frelst menneskeheten med sitt blod. Andre mener det er oksens blod som er frelsebringende, Mithras er nemlig avbildet mens han stikker dolken i strupen på en okse, altså er det snakk om et offer.

- Det er vanskelig å tolke disse innskriftene. All litteraturen de hadde er gått tapt, sier Thomassen.

FLERE AV MYSTERIERELIGIONENE hadde hellige måltider med brød og vin som kan minne om nattverden.

En usikker, persisk innskrift kan være mithraisk, og forteller om guddommens legeme og blod som gir frelse. Om innskriften virkelig er fra Mithras-kulten henviser kanskje blodet også her til oksen som ble drept.

Mithras-kulten er belagt fra flavisk tid (69-96) i Romerriket, der den ble svært populær inntil den på Konstantin den stores (272 - 337) tid ble fortrengt av kristendommen.

Når man finner likheter mellom mysteriereligioner og kristendommen kan påvirkningen også ha oppstått motsatt vei, fra kristendommen. Man finner også dem som mener at profetiene i det langt eldre gammeltestamentet bare ble kopiert. Profetiene i GT kan imidlertid tolkes bredt.

DET HEVDES GJERNE av kristne teologer at andre religioner består av myter, mens i kristendommen dreier det seg om historier. Skillet kan brukes for å argumentere mot likhetene mellom kristendommen og førkristne religioner.

- Man kan ikke skille mellom myter og historier på denne måten. Begge deler er meningsgivende fortellinger. Fortellingen om Jesus er noe mer enn bare historiske fakta, det er en fortelling som har en mening. Det er også fortellingene som kalles myter, de har en mening. De som trodde på mytene i den gresk-romerske antikken, de trodde jo at dette hadde funnet sted, for dem var det historisk, de mente Dionysos hadde levd en gang, sier Thomassen.

I dag er et fremherskende syn i religionshistoriefaget at man skal respektere religionenes egenart. Tidligere var man mer opptatt av religionenes fellestrekk, og ofte ble trosformene redusert til ren fruktbarhetskult. Man mente at det aller meste handlet om naturen som dør og gjenoppstår, vegetasjon og fruktbarhet. Dette tolkningsmønsteret er så å si forlatt i dag, selv om fenomen som Zeitgeist hvilker tungt på utdatert forskning.

Likevel kan den som legger godviljen til selvsagt finne enda flere likheter mellom kristendom og hedendom.

AT JESUS GJENOPPSTO fra de døde er en vanlig, religiøs gjenganger. Dionysos døde også og ble gjenfødt, det samme gjelder Osiris.

Den egyptiske guden Osiris ble ifølge myten kuttet i småbiter og satt sammen igjen av kona si. Slik gjenoppsto han. Dette skulle fungere som et bilde på det som skjedde når man ble mumifisert. Egypterne var redde for at kroppen skulle gå i oppløsning. De mumifiserte, døde menneskene trodde man imidlertid ble delaktige i gud, de ble en Osiris. Dette er en frelsemyte som handler om å få et godt liv i dødsriket. I kristendommen er det også et godt liv i dødsriket man ønsker seg, med den forskjellen at dødsriket er oppe i himmelen.

Mønsteret med en Gud som gjennomgår en ublid skjebne og blir gjenreist er en grunnleggende historie som finnes i mange religioner.

- De samme type motiver slår an blant folk, guder som overvinner døden. Gudene blir en modell for enkeltmenneskets skjebne, død og liv. Mennesket kan bli del i det som guden fremstiller gjennom sitt liv. Det er et vanlig motiv som går igjen i mange religioner at mennesker vil bli delaktig i forskjellige guders liv og død, sier Thomassen.

Når det gjelder Dionysos finnes det paralleller til kristendommen i skapelse- og frelsesmytene, selv om mye er ulikt.

I den orfiske myten er Dionysos blitt kidnappet at titanene som spiser ham. Faren hans Zevs redder hjertet hans og smadrer titanene til aske. Dionysos blir gjenskapt fra hjertet og menneskene blir skapt av sotet fra titanene. Slik sier myten at vi har både guddommelig og titansk natur i oss, og det gjelder å bli kvitt den titaniske naturen og bli ett med Gud.

Gjenoppstandelsen blir noe menneskene kan få del i, som i kristendommen, hvor vi blir delaktige i Jesu død og oppstandelse.

JESUS ER HELLER IKKE spesiell bare fordi han var sønn av en Gud og født av en jomfru.

- Ingenting er vanligere enn forestillingen om en jordisk kvinne og en guddommelig far, det vrimler av tilfeller i den greske mytologien, sier Thomassen.

Guden Zevs gjorde jomfruen Semele gravid og fikk Dionysos. Zevs lå med mange jomfruer. Guden Perseus mor Danaë var jomfru da hun ble besvangret av Zevs i skikkelse av et gullregn (her er det stort tolkningsrom). Danaës far ønsket at hun skulle være jomfru og gjemte henne bort, og dette var eneste måte Zevs kunne ha noe i nærheten av sex med henne på.

Egyptiske faraoer ble også født etter at Gud kom ned og la seg ned ved en prinsesse.

Det gjøres ikke nødvendigvis noe poeng av at alle disse mødrene var jomfruer, men prinsesser var gjerne kyske, det var selvsagt at de var jomfruer. Gudesexen er imidlertid mer bokstavlig i gresk mytologi enn i kristendommen, gudene har gjerne sex i menneske- eller dyreskikkelser.

Jesus synes heller ikke opprinnelig å være barn av en jomfru, Markusevangeliet, som er det eldste, nevner ikke det. Forestillingen dukker først opp i de senere evangeliene, sannsynligvis for å understreke Jesu status som Guds sønn og på grunn av det negative synet på sex hos de tidlige kristne.

Bibelen greier ikke ut om Marias intakte jomfruhinne, det er tvert om ikke enighet om hvordan hun ble gravid. I Matteusevangeliet fortelles det hvordan Maria fant ut at hun «var med barn, ved Den hellige Ånd». Ættetavlen til Jesus som er oppgis er imidlertid Josefs. For det var Josef som stammet fra Davids ætt, ikke Maria. I Lukasevangeliet får Maria beskjed fra engelen Gabriel: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyeste kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn.»

Poenget er i alle tilfelle å understreke at det ikke fantes noen jordisk far. En kristen apologet vil kanskje innvende at tidligere jomfrufødsler ikke er som den i Bibelen. Sammenligningen er likevel relevant:

- Det er det samme fenomenet som er tenkt fremhevet. Det dreier seg om en person som er født på overnaturlig vis og som er et guddommelig nærvær i vår verden, sier Thomassen.

ALLEREDE I OLDTIDEN så man likheter mellom den kristne frelserskikkelsen og de hedenske gudene, for eksempel Dinoysos, Osiris og Mithras. Mange av dem ble for eksempel født i en hule, som Jesus.

Den kristne skribenten Justinus martyren anklaget mithrasfølgere for å etterligne den kristne nattverden på en djevelsk måte. Teologen Tertullian snakket også om likheter med mithrasdyrkelsen. Senere har blant annet egyptologer ment at kristendommen skylder de gamle egypterne mye, noe flere mer moderne forskere avviser.

Stadig er det blitt presentert teorier om at kristendommen egentlig er en mysteriereligion, på lik linje med antikkens sekter med sine innvielsesritualer. I dag er denne sammenligningen passé, det er ikke lenger vanlig å hevde at kristendommen bare har overtatt ritualene til de gamle grekerne.

En av grunnene til likhetene man kan finne, henger sammen med kirkefedrenes hang etter å overdrive, mener Bjørn Are Davidsen i foreningen Skepsis. Det gjaldt å sammenligne seg med stuerene religiøse elementer i samtiden. Latterliggjøring av den nye kristentroen fra «hedninger» skulle antakelig motarbeides.

Men det er samtidig slik at kristne gjorde bruk av elementer fra mysteriereligionene da de laget sine ritualer.

Den kristne dåpen for eksempel, har sitt opphav i et syndeforlatelsesrituale som ble praktisert av Johannes døperen. Det handlet om at folk skulle være rene før dommedag kom.

I den kristne praksisen ble ritualet forvandlet til et innvielsesrituale som ligner mysteriereligionenes innvielsesritualer. I kristendommen er man «utenfor» før man går ned i vannet, etterpå er man «innenfor.» Andre religioner har stenkning med vann for å vise dette.

- Det finnes et repertoar av ting man gjør i innvielsessammenheng som kristendommen også bruker: Renselse med vann, salving, håndpåleggelse, man kysser, spiser sammen, også videre, det går igjen i mange av disse kultene, uten at man kan si at noen har stjålet fra andre, sier Thomassen.

OPP GJENNOM HISTORIEN er de religiøse fortellingene blitt strukket og omformet. I disse dager gleder mange seg over juleevangeliet, en av de kristne mytene som har utviklet seg til å bli en felles historie, uavhengig av det som står i Bibelen. Jesus ble (kanskje) født rundt 24. januar, antakelig ikke i en stall, men i en hule. I tidlig kristen ikonografi var det vanligste å fremstille fødselen i en hule. Tolkningen av det greske ordet ble påvirket av fortellingen om at han ble født i en krybbe. Man trodde dermed at det måtte dreie seg om en stall.

Dyrene kom også inn i fortellingen etter hvert. Det passet bra siden det allerede var tolket inn en stall i fortellingen. I kristen kunst er oksene og eslene med fra rundt år 300 - 400, men det er ikke belagt i litteraturen før i pseudomatteusevangeliet som kom i middelalderen.

De hellige tre konger var heller ikke konger eller tre, men persiske prester som på grunn av gaveantallet ble tolket som tre stykker.

I konspirasjonsfilmen Zetigeist påstås det at vi mangler historiske kilder på at Jesus var en historisk person, en teori som er blitt fremsatt mange ganger i årenes løp. Det er lite som tyder på at det er noe i denne påstanden, selv om historiene om Jesus er mange og forskjellige.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.