Fra Akira Kurosawa til Jackie Chan. Den asiatiske filmen har rommet mye siden storhetstiden skjøt fart ut av etterkrigstiden.

Men nå som de japanske mesterne er en utdøende rase, og 80-tallets actionfest fra Hong Kong visnet hen på 90-tallet, har nye stemmer vokst frem og ut i verden. Fra slutten av 90-tallet og inn i 2000-årene fremstår den asiatiske filmfloraen som verdens kanskje mest vitale.

Med Sør-Korea som den nye nasjonale motoren i filmmaskineriet, hvis vi holder den egne indiske Bollywood-industrien utenfor for denne gang. Vi velger i denne artikkelen å holde fokus på Sør- og Øst-Asia. Og det er nettopp Sør-Korea som står i spissen når filmåret 2009 skal oppsummeres.

To mesterverk

Det føles også helt naturlig at tiåret avrundes med to sørkoreanske mesterverk som begge er regissert av de aller friskeste bladene i den nasjonale oppblomstringen av filmskapere: Bong Joon-ho og Park Chan-wook. Felles for dem begge er hjemlig suksess, der kommersiell kinosuksess er blandet med anerkjennende kritiker- og festivalapplaus.

Senere har de laget flere filmer i ulike sjangere, reist verden rundt på festivaler, og i dag opparbeidet status og posisjon som noen av de mest spennende navnene på den internasjonale filmscenen.

«Thirst» i regi av Park Chan-wook kompletterer vampyrfilmens revitaliserte posisjon i den popkulturelle sfære; som et mørkt, dristig og kunstnerisk alternativ til Twilight-seriens ukompliserte banalitet, kan — og bør den — oppleves i norske kinosaler fra februar neste år.

Bong Joon-ho er på sin side mannen bak årets sørkoreanske Oscar-håp i det nervepirrende og komplekse spenningsdramaet «Mother».

Seks Gullpalmen-nominerte

Begge filmene ble lansert under årets prestisjetunge Cannes-festival. Filmfestivalen i Cannes er også et godt utgangspunkt for å illustrere den betydelige kvaliteten i det asiatiske filmåret vi nå legger bak oss.

Av totalt 20 filmer nominert til Gullpalmen (Palme d?Or) kan vi telle 6 filmer av asiatiske filmskapere: Park Chan-wook fra Sør-Korea («Thirst»), Ye Lou fra Kina («Spring Fever»), Brilliante Mendoza fra Filippinene («Kinatay»), Ming-liang Tsai fra Malaysia («Visage»), Johnnie To fra Hong Kong («Vengeance») og Ang Lee fra Taiwan («Taking Woodstock»).

Sistnevnte er riktignok en helamerikansk produksjon, men Ang Lee må trekkes frem som en av få med et vellykket sprang fra Asia til Hollywood. Blant de Gullpalme-nominerte finnes også den spanskproduserte Map of the Sounds of Tokyo om en spanjol bosatt i den japanske hovedstaden — på japansk og med japanske skuespillere.

Utvalget til Cannes reflekterer på mange måter hvordan vinden har snudd mot det asiatiske kontinentet. Der asiatiske filmer og filmskapere tidligere stod for de sporadiske innslagene, er de nå hovedattraksjonen — og vinnere. I Cannes vant Park Chan-wook juryprisen for den stilsikre vampyrfilmen «Thirst» — fem år etter at han slo gjennom på samme festival og vant juryens Grand Prize for filmsensasjonen Oldboy i 2004.

Flere i sideprogrammet

I tillegg til de mange asiatiske filmene som knivet om Gullpalmen (som til slutt ble vunnet av Michael Haneke for det kinoaktuelle mesterverket «Det hvite båndet»), var flere av kontinentets mest fremgangsrike regissører også til stede i festivalbyen med filmer i konkurranseprogrammet Un Certain Regard.

Her var thailandske Pen-Ek Ratanaruang med «Nymph», japanske Hirokazu Kore-eda med «Air Doll» og allerede nevnte sørkoreanske Bong Joon-ho med «Mother». Dette er tre filmskapere av stort internasjonalt kaliber som alle har hatt kritikerroste filmer oppe på norske kinoplakater tidligere.

Kore-eda er nå i vinter norgesaktuell med «Still Walking» — et ubehagelig sterkt familiedrama som er tiljublet av de fleste (men altfor få) som har sett den.

Takashi Miike

I et utvalg som spenner fra det smale til det brede, i alle sjangere og formater, har 2009 mer enn noe annet vært en bekreftelse både på den kvalitative styrken og mangfoldet i det asiatiske filmmarkedet. I Sør-Korea har blockbusteren «Tidal Wave» satt en ny standard for katastrofefilmen utenfor Hollywood, og er årets soleklart best besøkte film der.

Nummer to på listen over årets mest sette kinofilmer — og mer populær enn «Harry Potter», «Terminator» og «Transformers» — er «Take Off» om det første sørkoreanske landslaget i skihopp som etableres i håp om å få OL i 2002 til byen Muju.

Dette kommer i tillegg til de mer auteur-drevne «Thirst» og «Mother» som begge også har plassert seg høyt på listen over årets mest sette kinofilmer i hjemlandet. I Japan heter årets største Box Office-hit «Rookies: Sotsugyô», basert på en hjemlig tv-serie uten nevneverdig internasjonall appell.

Mer interessant er det at den kontroversielle og svært aktive Takashi Miike (han står bak nærmere 80 produksjoner som regissør siden begynnelsen av 90-tallet) figurerer med to titler på årets japanske filmkalender: Yatterman som er basert på en animeserie med kultstatus fra japansk tv på 70-tallet, og den manga-baserte actionfilmen «Crows Zero 2» som følger opp Miikes egen suksess med «Crows Zero» fra 2007.

Universell tyngde

Men der Takashi Miikes filmer stort sett møter sitt internasjonale publikum i filmfestivalenes nisjeprogrammer, står årets japanske Oscar-kandidat «Nobody to Watch Over Me» og Hirokazu Kore-edas «Air Doll» frem med større universell tyngde. Førstnevnte om kjendiskultur og baksiden av det sensajonsjagende massemedia — sistnevnte en kjærlighetshistorie med en oppblåsbar dukke i en levende hovedrolle.

Året har i stor grad vært preget av allerede etablerte filmskapere som har innfridd med nye verk. Her må også kinesiske Chuan Lu nevnes, som i år vant hovedprisen i San Sebastián Film Festival med den brutale krigsfilmen «City of Life and Death» om Nanjing-massakren i 1937.

Dernest regissørparet Felix Chong og Alan Mak som allerede har gjenoppvekket actionsjangeren fra Hong Kong med «Infernal Affairs»-serien (som er originalen bak Martin Scorseses Oscar-vinnende «»The Departed»), og fortsetter i år med «Overheard» i samme gate.

Fra Hong Kong kommer også Pou-Soi Cheang som i år har gjort seg sterkt bemerket med den thrilleren «Accident», og ikke minst Johnnie To som fikk den legendariske filmkritikeren Roger Ebert til å tenke tilbake på Clint Eastwoods «Unforgiven» etter å ha sett hevnthrilleren «Vengeance» (en fransk samproduksjon) i Cannes tidligere i vår.

The Hollywood Reporter slo på sin side fast at Vengeance er beviset på hvordan film kan være popcorn og kunst på en og samme tid — og treffe en hel verden.

Spennende originalitet

I tillegg har det asiatiske filmåret inneholdt nydelige filmer fra andre nasjoner som Taiwan, Filippinene og Thailand med flere.

Raya Martin fra Filippinene har for eksempel hatt et fremragende år med dobbellansering av «Independencia» og «Manila» — kompromissløse hyllester i svart/hvitt til filippinsk neorealisme, som ikke nødvendigvis treffer et bredt publikum, men som begge i sin kvalitet ble funnet verdige lansering i Cannes.

Den asiatiske filmen av 2009 handler både om særegne nasjonalskatter, og de filmene som treffer hele verdens marked. Fra filippinske kunstfilmer til Hong Kong-action, japansk manga og sørkoreanske thrillere i blendende vakker estetikk.

Og fra et vestlig perspektiv finner vi spennende originalitet i alt. Selv nyinnspillinger gjøres originale når mesteren Yimou Zhang (Hero, Flyvende dolker) på tampen av året serverer The First Gun som en kinesisk vri på Coen-brødrenes «Blood Simple».

Selger beskjedent

Den tydelige internasjonale fremgangen til tross; asiatiske filmer selger fremdeles billetter i et altfor beskjedent antall på norske kinoer. Det finnes ikke en eneste asiatisk produksjon blant de 100 mest sette kinofilmene i Norge i 2009. Et alternativ er festivaler som Film fra Sør, men det publikum som ikke bor nær de store byene eller oppsøker de rette festivalene, vil ha få muligheter til å oppdage ny asiatisk film på kino.

Imidlertid har dette tatt seg noe opp nå mot slutten av året, og vi anbefaler sterkt de japanske familiedramaene «Still Walking» og «Tokyo Sonata» som er satt opp på norske kinoer i vinter. Tidligere i år har man kunnet koble av med den meditative «Briller» (også fra Japan), eller oppleve den thailandske kjærlighetshistorien i «Wonderful Town». For ikke å glemme siste skrik fra den japanske animasjonsmesteren Hayao Miyazaki: «Ponyo på klippen ved havet». Årets animerte kunstverk kunne oppleves på norske kinoer fra sensommeren.

2. juledag kommer også årets fremmedspråklige Oscar-vinner, «Departures», endelig på norske kinoer. Det sympatiske japanske melodramaet om livet og døden, har brukt over et år på reisen fra Japan til Norge, og illustrerer dermed et annet problem: det tar for lang tid, og det er for få av de beste asiatiske filmene, som får norsk kinodistribusjon.

I mellomtiden vil mange av filmene nevnt i denne artikkelen være tilgjengelige på DVD med engelsk undertekst i de fleste nettbutikker. Dette illustreres for så vidt også med lanseringen av det episke storverket «Red Cliff» under regi av selveste John Woo. Mannen som emigrerte til Amerika for å gjøre actionfilmer som «Broken Arrow», «Face/Off» og «Mission: Impossible II» etter en lang rekke av moderne klassikere fra Hong Kong på 80- og 90-tallet.

Men den amerikanske suksessen kjølnet, og Woo returnerte med falmet rykte til hjemlandet, dog med alvorlige planer om et gigantisk comeback. Han lyktes. Red Cliff er tidenes dyreste filmproduksjon i Kina, og danket raskt ut Titantic fra tronen som mest sette kinofilm.

Klippet ned

Det er vanskelig å forestille seg i Norge hvor stor denne filmen er; derfor fikk vi heller aldri se den todelte versjonen på over fire timer som ble sluppet på det asiatiske kinomarkedet — første del i fjor sommer, andre del i januar 2009. I Norge (og resten av Vesten) ble historien om det avgjørende Red Cliff-slaget i Kina 208 år etter Kristus, klippet ned til én film på 2 timer og 30 minutter.

Filmen ble lansert på norske kinoer i mai, uten nevneverdig oppmerksomhet og i ytterst få kopier. Dette til tross for kritikernes ros fra Kina til USA og Norge. Som den mest påkostede filmen i Kinas historie, storslått og skapt for det store lerretet, instruert av en verdensberømt filmskaper også i kommersielle kretser, burde alt ligge til rette for en publikumsvinner. Isteden står Red Cliff i den vestlige verden igjen som årets glemte storfilm.

Nå venter vi spent på å se hvordan Cannes-vinneren Thirst av Park Chan-wook gjør det på norske kinoer fra februar. Filmen har i hvert fall vår bloddryppende anbefaling. Det blir videre interessant å se om Kim Ji-woons elleville western-eventyr «The Good, the Bad, the Weird» endelig kommer opp på kino etter nyttår, etter at premieredatoen er blitt forskjøvet kontinuerlig gjennom hele høsten og vinteren.

Ifølge Filmweb.no er status for premieredato per i dag ubestemt. Kim Ji-woon er for ordens skyld en av de fremste stjerneskuddene i sørkoreansk filmbransje, og har de særdeles stilsikre «A Tale of Two Sisters» og «A Bittersweet Life», fra henholdsvis horror- og gangstersjangeren, som seneste oppføringer på en allerede imponerende CV. I tillegg håper vi fremdeles at det finnes distributører der ute som ønsker å sette opp «Mother» på norske kinoer, og helst før neste jul...