Fødselen begynte mens Martha var i Europa - dagen etter en konsert i London. Dermed måtte hun bli i byen, der sønnen fremdeles ligger på prematuravdelingen på sykehuset.

Han ble født i 30. uke, men det går bra med ham, ifølge den nybakte moren. Som har planene klare, etter å ha kansellert norgesbesøket før jul:

- Jeg kommer til Norge til sommeren i stedet. Han får venne seg til å reise!

Den lille gutten, som har fått navnet Arcangelo etter oldefaren på farssiden, er siste skudd på stammen i den mangfoldige og musikalske Wainwright/McGarrigle-klanen - og kom til verden nærmest samtidig med sin mors nyeste plate:

Arcangelo så dagens lys 16. november. Albumet «Sans Fusils, Ni Souliers, à Paris - Martha Wainwrights Piaf Record» ble sluppet 9. november.

Platen er nærmest blitt unisont hyllet av anmelderne, som har latt seg begeistre av Marthas innfallsvinkel på sin tredje utgivelse - nemlig å ta for seg Edith Piafs mer ukjente sanger.

Selv gir hun æren til produsent Hal Willner, kjent fra sitt samarbeid med blant andre Marianne Faithfull, Laurie Anderson og Lucinda Williams. Å ta for seg Piaf var nemlig hans idé - selv om den franske «spurven» ble favoritten til lille Martha, 7 år, da storebror Rufus spilte morens Piaf-plater for henne.

- Jeg var enormt fan av henne som liten, av stemmen hennes. Jeg tror det var galskapen hennes, det at hun virket nærmest ute av kontroll, som appellerte til meg, ler Martha over telefonen fra London.

Men som voksen følte hun at historien om Piaf allerede var blitt fortalt. Helt til Hal Willner sendte henne 200 av Piafs sanger på en iPod.

- Uten at jeg engang fikk hørt på alle, innså jeg at det var så mye jeg ikke hadde hørt. Jeg kjente - som så mange andre - kanskje bare til 20-30 av de mest spilte sangene hennes.

Dermed valgte - og vraket - hun og Willner et knippe sanger. Noen om soldater og La Resistance, noen kjærlighetssanger, og så videre. Piaf hadde en lang karriere, over flere tiår, og sjangre og temaer skiftet, forklarer Wainwright - som takket være oppveksten i den franske delen av Canada hadde språket inne.

Martha Wainwright er imidlertid svært opptatt av at hun er alt annet enn lik Edith Piaf, og har i et intervju selv fastslått at stemmen hennes minner mer om «menneskets beste venn» enn om noe fugleaktig.

- Derfor holdt vi oss også unna Piafs kjente sanger. Men fordi alt hun sang ble skrevet til henne, er hun likevel så sterkt til stede. Du behøver ikke etterligne henne på noen måte, hun er der likevel, sier Martha Wainwright.

Men én ting gjorde hun likt med Piaf, nemlig å presse seg til det ytterste når platen skulle spilles inn - helt ut på kanten.

- Jeg skulle synge på fransk, og holde kontrollen på språket, som er helt annerledes musikalsk. Samtidig skulle jeg uttrykke alle følelsene i sangene hennes. Det nytter ikke å være lat da, fastslår Martha.

Selve innspillingen var også i Piafs ånd, som skjedde live i en liten klubb kalt Dixon Place Theatre på Manhattan i New York.

- Vi hadde prøvd sangene ut på publikum der allerede, for å se hvordan de traff folk og om vi brakte noe nytt til dem. Vi innså at vi måtte spille inn platen live og kaste oss inn i det, ellers ville vi aldri blitt ferdig. Opptakene ble gjort på to kvelder i juni, forteller hun til NTB.

«Sans Fusils, Ni Souliers, à Paris - Martha Wainwrights Piaf Record» er hennes tredje langspiller. Hun liker å synge andres sanger og sier at det dermed ble lettere å slippe ansvaret over på Hal Willner som produsent.

- Det ble en lettelse. Den forrige platen ble produsert av ektemannen min, Brad Albetta, og jeg var svært involvert: Jeg tar på meg ansvaret for alt som går dårlig!

Martha Wainwright ler, og sier at det å la Hal Willner bestemme føltes som en måte å bli mer moden på.

- Jeg lot ham få gjøre jobben sin! Før har jeg vært sta som et barn!

NTB