Klassikeren «Alien Breed» er tilbake.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
«Alien Breed: Evolution - Episode 1»
- Plattform: Xbox 360 (Xbox Live)
- Produsent: Team 17
- Alder: 12+
- Utgivelse: 16.12.2009
KORT OPPSUMMERT:
PLUSS: Skummelt, stemningsfylt og tidvis spennende.
MINUS: Litt for repeterende i lengden, svak coop.
MINUS: Litt for repeterende i lengden, svak coop.
FANS AV ATARI-klassikeren «Gauntlet» fikk på begynnelsen av 90-tallet nok et spill de kunne glede seg stort over i «Alien Breed».
Her fant ikke handlingen lenger sted i underjordiske grotter fylt med monstre - monstrene var i stedet flyttet flere hundre år fram i tid og opp i verdensrommet.
Ikke ulikt «Alien»-filmene var det mørkt, dystert - og alt handlet om å overleve.
DET ER FORTSATT alt handler om når Team 17 nå henter fram «Alien Breed»-serien etter over 14 år i hvilemodus.
Her er det først og fremst bare grafikken som har fått ligge og modne seg, resten av spillet er nemlig - og mange vil også si heldigvis - stort sett uendret.
Du følger en enslig soldat, og skal som før bevege deg gjennom rom etter rom mens utenomjordisk utyske angriper deg fra alle kanter.
ALT SAMMEN SES skrått ovenfra, der du kan rotere på skjermen med enkle tastetrykk for å få med deg hva som skjer.
Selve figuren styres med venstre tommelstikke, mens du peker geværet - eller et av de etter hvert andre kraftigere våpnene - med høyre.
For å skyte holder du inne høyre skulderknapp, og for å bruke en helsepakke, granat eller lignende trykker du inn den venstre.
Det hele følger altså en temmelig klassisk arkadeoppskrift som vanskelig kan gå galt, noe det heldigvis heller ikke gjør i «Alien Breed».
TAKKET VÆRE MØRKE kulisser og skumle lydbilder som hele tiden setter en spent og farlig stemning, blir det ikke fullt så kjedelig som den oppskriftsmessige «gå dit, gjør det»-handlingen kunne tilsi for nyere spillere.
I hvert fall ikke i begynnelsen. For etter hvert som du skrider fremover i historien, er det vanskelig å ikke lengte etter en slags spillermessig progresjon som vi er blitt vant til i for eksempel «Metroid»-spillene.
Når du er på jakt etter nøkkelkort eller aktiveringterminal nummer hundre, er det bare for å komme ett steg videre - ikke for å åpne nye spillelementer eller lignende. Det kan bli repetitivt, for å si det mildt.
EN STOR DEL AV moroa med slike klassiske ovenfra-og-ned-spill som dette, er muligheten til å spille sammen med en kompis. Dette burde definitivt vært en integrert del av historiedelen, i stedet for en egen «assault»-modus.
Fans av serien og sjangeren vil nok være glade for at Team 17 ikke har kludret for mye med oppskriften.
Men for at jeg skal henge med videre, bør de kommende episodene by på bittelitt mer nytt.
Her fant ikke handlingen lenger sted i underjordiske grotter fylt med monstre - monstrene var i stedet flyttet flere hundre år fram i tid og opp i verdensrommet.
Ikke ulikt «Alien»-filmene var det mørkt, dystert - og alt handlet om å overleve.
DET ER FORTSATT alt handler om når Team 17 nå henter fram «Alien Breed»-serien etter over 14 år i hvilemodus.
Her er det først og fremst bare grafikken som har fått ligge og modne seg, resten av spillet er nemlig - og mange vil også si heldigvis - stort sett uendret.
Du følger en enslig soldat, og skal som før bevege deg gjennom rom etter rom mens utenomjordisk utyske angriper deg fra alle kanter.
ALT SAMMEN SES skrått ovenfra, der du kan rotere på skjermen med enkle tastetrykk for å få med deg hva som skjer.
Selve figuren styres med venstre tommelstikke, mens du peker geværet - eller et av de etter hvert andre kraftigere våpnene - med høyre.
For å skyte holder du inne høyre skulderknapp, og for å bruke en helsepakke, granat eller lignende trykker du inn den venstre.
Det hele følger altså en temmelig klassisk arkadeoppskrift som vanskelig kan gå galt, noe det heldigvis heller ikke gjør i «Alien Breed».
TAKKET VÆRE MØRKE kulisser og skumle lydbilder som hele tiden setter en spent og farlig stemning, blir det ikke fullt så kjedelig som den oppskriftsmessige «gå dit, gjør det»-handlingen kunne tilsi for nyere spillere.
I hvert fall ikke i begynnelsen. For etter hvert som du skrider fremover i historien, er det vanskelig å ikke lengte etter en slags spillermessig progresjon som vi er blitt vant til i for eksempel «Metroid»-spillene.
Når du er på jakt etter nøkkelkort eller aktiveringterminal nummer hundre, er det bare for å komme ett steg videre - ikke for å åpne nye spillelementer eller lignende. Det kan bli repetitivt, for å si det mildt.
EN STOR DEL AV moroa med slike klassiske ovenfra-og-ned-spill som dette, er muligheten til å spille sammen med en kompis. Dette burde definitivt vært en integrert del av historiedelen, i stedet for en egen «assault»-modus.
Fans av serien og sjangeren vil nok være glade for at Team 17 ikke har kludret for mye med oppskriften.
Men for at jeg skal henge med videre, bør de kommende episodene by på bittelitt mer nytt.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen