Boken handler om grove menneskerettighetsbrudd på militære baser i Afghanistan og på Guantanamo. Den avslører norske bidrag i den såkalte «kampen mot terror».

Den retter et skarpt søkelys mot norske politikeres medansvar, avslører Aker/Kværner på Guantanamo, diskuterer norsk våpenindustri og Statoils aktiviteter i Irak.

Den tar opp dypt moralske og politiske spørsmål som det er viktig at Norge diskuterer.

Ingen av Dagbladets «avsløringer» rokker ved bokens innhold.

Istedenfor å drive undersøkende journalistikk om viktige temaer velger avisens journalister å arbeide som korrekturlesere.

På den måten kan debatten vris og dreies fra det viktige og over til det uvesentlige.

Jeg har sett metodene bli brukt i USA: Der kaller menneskerettighetsforkjempere gjerne slikt for «Pentagon-journalistikk».

Dagbladet har utarbeidet en "feil-liste". Jeg har på grundig vis gått gjennom mine kilder og avisens påstander og laget min egen liste.

Her er Dagbladet-journalistenes åtte feil:

1:

Journalistene hevder at elitesoldatenes SSE-operasjoner (Sensitive Site Exploitations) i Afghanistan ikke handler om å ta fiender, men om å gjennomsøke et område man allerede har tatt kontroll over for å finne dokumenter, elektroniske data og annet materiell fienden måtte ha etterlatt seg.

Dette er feil.

I boken «U.S. Army Special Operations in Afghanistan» (2006), av U.S. Army Special Operations Command, blir flere av SSE-operasjonene gjennomgått.

På side 206 heter det: «Under nattrazziaene (...) ble det tatt flere fanger — og også våpen og ammunisjon».

På side 235 heter det at U.S. Central Command planla SSE-operasjoner med blant annet var «jakt på (...) fiendtlig personell».

På side 236 beskrives tre slike operasjoner: «Kampenheten tok ni al-Qaeda fanger.» I en rapport fra det amerikanske justisdepartementet (2007) om kostnader knyttet til kampen mot terror, står det dessuten: «FBIs taktiske team har deltatt sammen med Forsvarsdepartementet i ?sensitive site exploitations?, der det ble lett etter al-Qaeda personell og etterretningsopplysninger.»

2:

Dagbladet gjør et billig poeng av at det i boken står at General Bantz J. Craddock er øverste sjef for NATOs styrker i Europa.

Han ble pensjonert 30. juni i år, men var øverste sjef da dette kapittelet ble skrevet ferdig.

Journalistene underslår samtidig grunnen til at generalen omtales i boken.

Det er fordi han hadde hovedansvaret for driften av Guantanamo-fengslet i en periode.

Da Craddock beordret tvangsmating av fanger som sultestreiket, fleipet han med fangenes desperate situasjon.

Han sa at fangene kunne velge farge på tuben som ble benyttet under tvangsforingen.

«De kan velge mellom gul, klar eller lysebrun. De ?este velger gul,» sa han.

Tvangsforing er tortur.

3:

Journalistene synes å mene at jeg ikke har rett til å spørre om norske soldater og offiserer så eller kjente til overgrep på Bagram-basen, fordi de historiene om tortur og mord jeg skriver om, ikke skjedde mens de norske soldatene var der.

Jeg ville vite, og ønsker fortsatt å vite, hva norske deltakere i Afghanistan-krigen visste om overgrepene som er dokumentert, og om de har protestert mot overgrepene etter hvert som hele verden har blitt kjent med det som skjedde.

Den ubehagelige sannheten er at det er skjedd kontinuerlige overgrep på de to basene.

Jeg har aldri påstått at norske soldater selv gjennomførte slike overgrep.

Norge deltar i Afghanistan-krigen på åttende året. Hvis Dagbladets korrekturlesende journalister er interessert i virkelig journalistikk, kan de granske situasjonen i Bagram-fengselet i dag.

Der sitter det nå trolig så mange som 600 fanger uten adgang til juridisk hjelp. Det er ukjent hvem fangene er, hvor de kommer fra, hvorfor de er der og hvor lenge de har sittet i fengslet.

Den amerikanske menneskerettighetsorganisasjonen ACLU har gått til rettssak mot Obama-regimet og bedt om å få innsyn i dokumenter som viser hvem Bagram-fangene er.

Dette fengslet regnes i dag som langt verre enn Guantanamo.

4:

Dagbladet belærer meg om at det amerikanske SERE-programmet har eksistert lenge.

Jeg skjønner ikke hva slags feil journalistene her mener å dokumentere. SERE-programmet er utviklet for å få soldater til å mestre stress.
Rekruttene lærer om tortur, utsettes for torturmetoder, blant annet vanntortur, søvntortur og seksuell ydmykelse.

Hovedpoenget i det jeg skriver, er at psykologer og psykiatere har vært med på å utvikle torturmetoder til SERE-programmet. Deretter er de samme metodene brukt i ulovlige torturavhør i Afghanistan, Irak og på Guantanamo.

Organisasjonen «Physicians for human rights» (PHR) har protestert mot dette i et brev til den amerikanske regjeringen.

5:

Dagbladet kverulerer når de stiller spørsmålstegn ved om USAs president Barack Obama også er sjef for NATOs soldater (ISAF-styrken) og ikke bare de 68.000 amerikanske soldatene.

ISAFs øverste militære sjef er general Stanley McChrystal fra USA. Han er også øverste sjef for de amerikanske styrkene (USFOR-A). Han utformerer instrukser for alle soldatene i Afghanistan-krigen.

Det er samme general som nå har bedt president Obama om 40.000 nye soldater til Afghanistan-krigen.

6:

Når det gjelder den påståtte «feilen» om de norske minerydderne i Afghanistan, står jeg fast på det jeg anfører i min bok: At forsvarsdepartementet fremstilte det som om de norske minerydderne skulle hjelpe den afghanske sivilbefolkningen med å fjerne miner i et plaget land.

I den første pressemeldingen om mineryddingen fra Forsvarsdepartementet (30/11-2001) blir det opplyst at Norge tilbyr «et mindre antall eksplosivryddere» til «humanitære støtteoperasjoner i og rundt Afghanistan».

Frem til sommeren 2002 ble disse overhodet ikke brukt til humanitært arbeid, men til å rydde miner inne på de allierte militærbasene. At norske mineryddere senere, i begrenset omfang, har ryddet miner for sivilbefolkningen, er en annen sak.  

7:

Det gjøres et poeng av at jeg ikke har klart for meg hva slags norske soldater som den amerikanske offiseren Chris Lozano var sammen med på Bagram-basen.

Jeg spør i boken om dette var norske mineryddere, elitesoldater eller en blanding av disse.

Dagbladet mener det må være lett å skjønne at Lozano bodde sammen med de norske minerydderne, hvis man leser den amerikanske offiserens egne beskrivelser lagt ut på nett.

Men hvor viktig er dette? Bakgrunnen for spørsmålet, om han også levde sammen med norske elitesoldater, er at Lozano både skildrer et møte med en norsk «sharpshooter», og fordi han ble forfremmet til tjeneste ved Bagram-basens hovedkvarter.

Mens han bodde i den norske leiren, var Lozano med på planleggingen av viktige kamphandlinger.

Mange av de operasjonene som ble gjennomført av Afghanistan-krigens elitesoldater, ble godkjent og planlagt i dette hovedkvarteret.

8:

Det finnes ikke noen fangegård i Bagram-fengslet, hevder journalistene.

Da jeg var i Afghanistan i 2005, slapp jeg ikke inn på Bagram-basen, men i en av skildringene til de norske soldatenes samboer, Chris Lozano, heter det: «Den norske leiren er rett bak fengselet (...). Da jeg gikk til den norske leiren i går, var det mange fanger i blå joggedresser og lenker. De var utendørs bevoktet av soldater. Jeg stirret på disse undermenneskene (sub-humans).»

Jeg er forøvrig overbevist om at norske soldater ikke har betraktet de rettsløse fangene som «undermennesker».

Her er mine tre feil:

1:

Jeg vet selvsagt at Aserbajdsjan ikke er medlem av NATO. Dette er en beklagelig korrekturfeil.

For informasjonens skyld: Aserbajdsjan har et nært forhold til NATO og ønsker å bli medlem av forsvarsalliansen.

Landet er allerede med i NATO-prosjektet »Partnership for Peace» som et militært samarbeidsprosjekt med NATO.

2:

Det er feil når jeg skriver at 70 mm ammunisjon fra den norske våpenprodusenten NAMMO ble brukt i Operation Anaconda.

Det er likevel dokumentert at norske våpen, fra NAMMO og fra Kongsberg Defence, brukes både i Afghanistan og i Irak-krigen.

Norsk våpeneksport er nesten fordoblet de fire siste årene som følge av kampen mot terror.

3:

Det er riktig at det norske militære hovedkvarteret på Kandahar, NCC, ble flyttet til Kabul og ikke til Bagram-basen som ligger få kilometer fra Kabul. Disse feilene vil bli rettet i eventuelt nye opplag av boken.

Hvor retter Dagbladet sine feil?