Alle demonstrasjonene i Iran etter det omstridte valget i sommer har skapt nytt håp blant eksiliranere om at enden er nær for ayatollaenes hardhendte regime. Opptøyene har gitt mange følelsen av at noe nytt er i emning i Iran, at motstanden nå er blitt så sterk at den ikke lenger kan knebles.

- Irans ungdom er en tikkende bombe, sier Amiry-Moghaddam i dette intervjuet som ble gjort før uroen i Iran nådde et nytt klimaks i jula.

En vinterlig formiddag kommer han strenende inn på biblioteket på Blindern. Telefonen ringer uavlatelig. - Kan jeg ringe deg senere? Amiry-Moghaddam plasserer sin spinkle skikkelse i en av bibliotekets sofaer, skyver brillene høyere opp på nesa, fekter omkring med et mørkebrunt blikk og piller nådeløst på sofaarmlenet. Han er en menneskerettighetenes David i kamp mot sin Goliat - ayatollaregimet i Iran.

Bilder av død

Han har ingen andre våpen enn stemmen. I 2004, samme år som han fikk Kongens gullmedalje for beste medisinske doktorgrad, startet han for alvor å bruke den.

Det begynte med den såkalte Leyla-saken. En mentalt tilbakestående og seksuelt misbrukt tenåring skulle henrettes i Iran. Fortvilet overtalte Amiry-Moghaddam Aftenposten til å slå opp saken. Siden har han skreket seg hes i norske medier over prestestyrets brutalitet.

For Amiry-Moghaddam startet kampen da han 8 år gammel opplevde revolusjonen i Iran i 1979. Prestestyret tok all kontroll, all motstand ble brutalt slått ned, titusenvis av mennesker ble henrettet.

I hjembyen Kerman kunne Mahmood se døde som hang fra bjelkene på ei bru like ved familiens hus. Bildet brente seg inn i den lille guttens hode.

- Budskapet var tydelig. Dette regimet mente alvor, erindrer han. - Det er denne frykten de har regjert på i alle år, legger han til.

Da også fetteren ble hengt, bestemte foreldrene seg for å sende Mahmood og to eldre søsken ut av landet. I 1985, det året han fylte 14, kom de til Norge.

- Det var bare meningen at vi skulle være borte et år eller to. Ingen trodde regimet ville vare særlig lenge, sier han.

Det er snart et kvart århundre siden.

Men årets sommer ble et vendepunkt. Opptøyene etter valget, der president Mahmoud Ahmadinejad ble beskyldt for å ha stjålet seieren, ble langt større enn det noen hadde kunnet forestille seg.

- Regimet ble rystet i sitt innerste. Det er det ingen tvil om. Alle fikk følelsen av at nå skjer det et regimeskifte. Fryktbarrieren ble brutt, sier Amiry-Moghaddam. Hele denne høsten har demonstrasjonene fortsatt.

- Det viktigste som har skjedd, er at det har gått opp for folk at det ikke finnes håp innenfor regimet, at valgene ikke er reelle, men at all makt er i hendene på øverste leder.

Over halvparten av Irans befolkning på 70 millioner er under 30 år og har levd under prestestyret hele sitt liv. Samtidig har de fått smaken på en annen verden gjennom internett.

- Internett er den viktigste faktoren som har svekket regimet. Alle er på nett, sier Amiry-Moghaddam, som selv har skaffet seg et stort nettverk i Iran via moderne kanaler.

- De nye generasjonene protesterer nå mot selve regimets fundament. Det eneste svaret regimet har, er å slå enda hardere ned. Men det vil bare skape mer motstand, tror han.

At prestestyret har planer om å skaffe seg atomvåpen, er han ikke et øyeblikk i tvil om. Men det er folket som er regimets hovedfiende.

- Et regime som ikke har folkelig støtte, føler seg aldri trygt. De vil gjøre alt for å beholde makten, mener han og peker på at det som skjer nå, har mange likheter med det som skjedde i 1979, da sjahen ble styrtet.

- Jeg er helt sikker på at det samme vil skje med dette regimet. Det er bare et spørsmål om tid.

- Hva gjør du da?

- Jeg vil nok reise dit, det er sikkert noe jeg kan gjøre. Men nå har jeg vært i Norge så lenge. Det er dette som er hjemme. (NTB)