Å være prinsippfast journalist i dagens USA er ingen spøk.
Nothing but the Truth
- Originaltittel: Nothing but the Truth
- Regi: Rod Lurie
- Nasjonalitet: Amerikansk
- Utgitt: 2008
DVD: Det understrekes ettertrykkelig i fortekstene av filmen ikke er basert på virkelige hendelser. Den er altså ikke basert på Valerie Plame-saken, der New York Times-journalisten Judith Miller satt nesten tre måneder i fengsel fordi hun nektet å oppgi en kilde. Ja, for det hadde seg slik at Millers artikkel røpet at Plame var hemmelig agent, og nå ville toppfolka naturlig nok vite hvem sladrehanken var.
Regissør og manusforfatter Rod Luries film skiller seg fra virkeligheten på flere sentrale punkter, men samtidig er likhetene for mange til de uten videre kan oversees. Men påstanden om at den ikke er basert på virkelige hendelser er vel nødvendig for å unngå søksmål — og samtidig gir den filmskaperne mulighet til å forenkle og gjøre det hele mer spennende. Om de benyttet seg av muligheten til det siste i enda større grad, hadde ikke skadet.
«Nothing But the Truth» er likevel verd å få med seg. Temaet er absolutt interessant. Dessuten må jeg innrømme at jeg stadig blir fenget av rettssaldramaer. Etter utallige timer, dager, uker og år i amerikanske rettssaler — på film og TV riktignok — vet vi at det amerikanske juridiske systemet har sider ved seg som er både skremmende og underholdende. Og fra utallige nyhetssendinger har vi sett at virkeligheten i så henseende lett kan overgå fiksjonen. Tenk bare på Simpson-farsen fra midten av 90-tallet. Her handler det ikke om drap, i hvert fall ikke direkte, men om idealisme og prinsippfasthet. Om hvor viktig det er at pressen fungerer slik den skal. At eiere, redaktører og journalister stolt står på sitt, og ikke lar seg styre og kue av makthaverne. Store deler av amerikansk presse har i så måte en god del å skamme seg over de siste åra.
Journalisten er igjen helten, de grunnleggende journalistiske prinsipper utgjør «problemet». Stjerneadvokaten Albert Burnside (Alan Alda) sier på et punkt i filmen at han forsvarer en kvinne, ikke et prinsipp. Men det er langt på vei det hovedpersonen Rachel Armstrong (Kate Beckinsale) blir. Hun blir et bilde på den idealistiske journalisten og ikke en person av kjøtt og blod. Det er nettopp det filmen hadde trengt for å heve den fra å være en ok laget og tematisk interessant sak, til en film som virkelig setter spor.
Det er ingen tvil om at Lurie er en god manusforfatter og en habil regissør. Men det blir noe litt anemisk over det hele. Sobert? Absolutt. Interessant? Definitivt. Kostnaden ved å kjempe for et av demokratiets viktigste prinsipper synes mer aktuelt enn noen gang. And that?s the truth. Nothing but the truth.
Regissør og manusforfatter Rod Luries film skiller seg fra virkeligheten på flere sentrale punkter, men samtidig er likhetene for mange til de uten videre kan oversees. Men påstanden om at den ikke er basert på virkelige hendelser er vel nødvendig for å unngå søksmål — og samtidig gir den filmskaperne mulighet til å forenkle og gjøre det hele mer spennende. Om de benyttet seg av muligheten til det siste i enda større grad, hadde ikke skadet.
Idealisme og prinsippfasthet
«Nothing But the Truth» er likevel verd å få med seg. Temaet er absolutt interessant. Dessuten må jeg innrømme at jeg stadig blir fenget av rettssaldramaer. Etter utallige timer, dager, uker og år i amerikanske rettssaler — på film og TV riktignok — vet vi at det amerikanske juridiske systemet har sider ved seg som er både skremmende og underholdende. Og fra utallige nyhetssendinger har vi sett at virkeligheten i så henseende lett kan overgå fiksjonen. Tenk bare på Simpson-farsen fra midten av 90-tallet. Her handler det ikke om drap, i hvert fall ikke direkte, men om idealisme og prinsippfasthet. Om hvor viktig det er at pressen fungerer slik den skal. At eiere, redaktører og journalister stolt står på sitt, og ikke lar seg styre og kue av makthaverne. Store deler av amerikansk presse har i så måte en god del å skamme seg over de siste åra.
Kjøtt og blod
Journalisten er igjen helten, de grunnleggende journalistiske prinsipper utgjør «problemet». Stjerneadvokaten Albert Burnside (Alan Alda) sier på et punkt i filmen at han forsvarer en kvinne, ikke et prinsipp. Men det er langt på vei det hovedpersonen Rachel Armstrong (Kate Beckinsale) blir. Hun blir et bilde på den idealistiske journalisten og ikke en person av kjøtt og blod. Det er nettopp det filmen hadde trengt for å heve den fra å være en ok laget og tematisk interessant sak, til en film som virkelig setter spor.
Habil
Det er ingen tvil om at Lurie er en god manusforfatter og en habil regissør. Men det blir noe litt anemisk over det hele. Sobert? Absolutt. Interessant? Definitivt. Kostnaden ved å kjempe for et av demokratiets viktigste prinsipper synes mer aktuelt enn noen gang. And that?s the truth. Nothing but the truth.
