ALBUM: Hans-Peter Lindstrøm prøvde tidligere i høst å snike seg unna en platebutikks krav om juleplate ved å levere fra seg en 42 minutter lang versjon av julesviska «Little Drummer Boy».

Det var en gedigen tabbe.

Låten endte som en snakkis over hele verden, den verden som er på hippe musikksider på Internett i hvert fall, og høstet massiv skryt.

Hadde Lindstrøm visst at det skulle bli så mye mas hadde han aldri gitt den ut, fortalte han Dagsavisen. Det kunne jo hende julesangen ville stjele oppmerksomheten fra dette albumet.

Formatsmadreren

Han bør roe seg kraftig ned.

Når denne plata kommer til butikkene litt senere denne måneden er alle drittlei jul uansett hvor sinnssyke julesangene var, og «Real Life Is No Cool» vil skape et aldri så lite splæsj selv uten juleslageren på låtlista.

Dette er nemlig det mest overraskende en formatsmadrer som Lindstrøm kunne gjort.

Det er tilbake til singelsamlingen «It's A Feedelity Affair», en retur fra verdensrommet og tilbake til kloden der låtene er på tre minutter og line up-en inneholder en vokalist.

Christabelle, også kjent som Solale, bidrar med ad hoc-tekster og en vokal så avslappet og organisk at man skulle tro den grodde ut av musikken.

Trekkfullt landskap

Hun er tryglende, forlangende, stønnende og så følsom at det kunne blitt komisk om det ikke hadde vært for at den var plassert i Lindstrøms gjenkjennelige og fremdeles trekkfulle lydlandskap.

Samme mann som for øvrig sto bak det BBC kalte «coldest track in the world right now».

«Jeg er en ansiktsløs fyr som står foran en skjerm og spiller», sa han til Stavanger Aftenblad da han forklarte hvorfor han ikke ville få Bylarm-stipend.

Det høres trist ut.

Det gjør ikke dette.

Musikken er så sprelsk og referanserik at pensum på diskoundervisninga kan bestå av denne plata alene.

«Baby Can't Stop», for eksempel, starter som Daft Punk og sklir ut i en voldsomt oppdatert versjon av Michael Jacksons «Wanne be Startin' Somethin'».

Første gang du er 1 minutt og 50 sekunder ut i «Let's Practise» er du villig til å sette alle pengene på at Christabelle skal bryte ut i «I feel love, I feel love, I feel love». Noe hun selvsagt ikke gjør.

Smart og pedagogisk

For Lindstrøm er ikke blitt ei gammel hore på sin eldre dager, han er ikke en fripassasjer som femten-songar-på-ein-gong-artisten Girl Talk.

Det er publikumsvennlig på den smarte, pedagogiske måten.

Hver låt åpner umiddelbart fengende, og vokser seg stor, vanskelig og flott tross den knappe tiden.

Vokalen behandles heller ikke som hvilken som helst hellig gjenstand, men loopes, hakkes og spilles gjerne baklengs.

Det gjør at musikken oppleves som noe velkjent, men annerledes.

Ny, men gjenkjennelig.

Litt som framtida.