MAKAN TIL SELVIRONI skal du lete lenge etter: «Bayonetta» er et spill som åpner med kirkegårdsskjending og pissing på gravene til spillets egne produsenter, inkludert «Devil May Cry»-guruen Hideki Kamiya.

Når dette settes til jazzete lydspor og campy karakterer med tilhørende ultraflaue dialoger; en bebrillet heks med former fra japansk, erotisk fantasi over vestlig supermodellideal - som dasker englerumpe med håret sitt (ta den, Märtha!) - da vet du at du er i landet mellom B-film-helvetet og nerdeporno-himmelen.

«BAYONETTA» ER EN eksess av stil, men samtidig leker det seg i en fundamental simpel nisjesjanger som Kamiya — en av den japanske spillindustriens mest aktuelle spillauteurer — i sin tid skapte med den hvithårede, gotiske sverd- og pistolakrobaten Dante.

Tonen er derimot en helt annen i «Bayonetta». Sjangeren er i Platinum Games' hender gitt en nyere, friskere og mer leken behandling; innpakket i en setting av noen som virkelig ikke har troa på uttrykket «less is more».

Jeg ser for meg en produksjonsstab plukket opp fra de mest inngrodde gatehjørnene på Akihabara, som høye på sære sukkerdrikker spreller rundt på spillutviklerens kontorer i cosplay-kostymer, ropende: «Vi putter dette inn, og dette, og dette, og, og, og, vent, vi må ha disse tingene med. Fantastisk! Vi elsker det!»

DET LEGGES INGEN hemninger i «Bayonetta», og gravpissing er bare det mildeste sømmelighetens voktere vil kunne rynke på nesa av. Heldigvis, lik Platinum Games' forsøk på stilisert ultravold fra i fjor, «Mad World», er «Bayonetta» ikke et spill som tar seg selv særlig seriøst.

«Bayonetta» kan best beskrives som spillet «No More Heroes'» otaku Travis Touchdown ville ha spilt hadde han eksistert i virkeligheten. Med andre ord kan det kanskje virke utelukkende på ganske mange.

Hovedperson er den sukkertøyslikkende, bebrillede, übersexy heksen Bayonetta. Hun minner om en blanding av gamle grisers drømmesekretær og Kate Moss; en frekk bibliotekar, fetisjert sykesøster og burleskdanser.

BAYONETTAS TETTSITTENDE kostyme er egentlig hennes eget hår, og manifesterer seg som digre stiletthæler eller kjøteraktige monstre mot slutten av fatale angrepskomboer.

Hva sier du til å ødelegge hellige himmellegemer med frisyren di? Den store bonusen er at Bayonetta forblir kliss naken under disse sekvensene, bortsett enkelte hårstrå som dekker over hennes edlere deler.

Mye rumpe og pupper bombarderer altså TV-skjermen, nærmest på grensen til det objektifiserbare - men behandlingen av Bayonettas personlighet setter en effektiv stopper for det.

Hun er litt for avvæpnende og over-the-top til å bli kåt av — da bringes tankene mer over på en kvinnelig versjon av Sacha Baron Cohens Brüno, dog en sofistikert og sjarmerende sådan.  

FANTASTISKE videosekvenser, mye fjong pistolhåndtering, og store doser situasjonsavhengig slapstick-humor får «Bayonetta» virkelig til å fly til månen (noe som passer svært godt siden den kvapsete coverversjonen av Sinatra-sangen repeteres ad nauseum).

Bayonetta skilter med svært stilfulle bevegelser - de mest organiske animasjonene jeg har sett på lenge, flere verdenshav av variasjon, endeløse kombinasjoner av triks, og fargerike tortur-spesialangrep som benytter seg av spikerkister og giljotiner.

Ikke minst har vittigheksa pistoler festet på stiletthælene. Ikke noe er tøffere enn å sparke en engel i skrittet for så å avfyre en tirade av kuler med samme foten. Nevnte jeg forresten breakdance-angrepet hennes, hvor kuler flyr alle veier?

SOM OM IKKE det var nok kan våpnene til fiendene brukes mot dem, og Bayonetta kan hoppe inn og ut av såkalte «witch time» - hekseversjonen av «bullet time» der alle fiender stivner i sine rekker.

En parodi på arkadelyspistolspill innimellom de forskjellige spillkapitlene kan vinne deg kjærligheter på pinne som styrker Bayonettas helse, skjold og kampkrefter.

Mulighetene er virkelig til å  få hakeslepp av. Kampgudinnens teknikker kan virke noe uoverkommelig til å begynne med, men alle triksene er imidlertid kjapt å lære takket være den geniale lasteskjermen som fungerer lik en trenings-dojo i slåssespill.

KONTROLLENE SITTER da også som et skudd. Men «timing» er et nøkkelord: Du har bare deg selv å takke for en tidlig tur i garderoben. Det er ingen reddende blokkeringsknapp, så den som ikke lærer seg å unnvike innkommende engleangrep vil fort komme til kort.

Selv om det er mulig å se arven fra «God Hand» i enkelte porsjoner av spillet, er «Bayonetta» absolutt ikke en regelrett knappemoser.

Kameraperspektivet lever dessverre sitt eget liv og du kan prøve å kompensere (og mislykkes) ved å stille inn sensitivitetsindikatorer etter eget ønske. Jeg opplevde derimot at minimalt med tukling gjorde seg best for meg, til tross for at kameraet nå og da hengte seg opp.

NIVÅDESIGNET KAN minne litt om den simple, arenaaktige arkitekturen i overnevnte «Mad World», og yter spillmekanikkens utfoldigheter godt nok.

For meg føltes de lite intrikate og helt OK. Tempoet stopper enkelte ganger opp for noen forholdsvis forglemmelige gåter som innebærer å stoppe tiden for å klatre opp en vannfontene eller smette gjennom lavasprut.

Bosskampene på sin side er langt mer imponerende. For ofte blir ordet «episk» lett brukt i karakteriseringen av disse, men her passer beskrivelsen i ordets rette forstand: Vi snakker bibelske proporsjoner.

Muligens rivaliserer de det beste «God of War» noensinne har hatt å by på, og de halvtimeslange kampene kan lett sammenlignes med selv «Shadow of the Colossus».

DEN OKKULTE HISTORIEN er halvparten mer fengende enn jeg i utgangspunktet trodde. Jeg er sannelig ikke sikker på hva som fikk meg til å fullføre spillet, det fengende gameplayet eller de festlige mellomsekvensene. Likevel skal det nevnes at de store plottpoengene kommer vel sent mot slutten.

Trollkvinnen Bayonetta - et interdimensjonal vesen som kan bevege seg inn og ut av skjærsilden - er på jakt etter sine tapte minner, noe både en rivaliserende heks og «gode»  krefter ønsker å hindre.

Det gjøres noen artige riff på mellomsekvensens form da det sjongleres mellom dreiebokstil, utdrag fra 35mm-filmruter og vanlige, fullanimerte snutter. Stemmeskuespillet er slettes ikke så ille for det spillet prøver å være, og Bayonettas egen britiske aksent er ypperlig utført.

PLATINUM GAMES gjør enkelte selvreferensielle sleivspark, som når «Gates of Hell»-bartenderen Rodin - Bayonettas demoniske våpenlanger - sier at han aldri vil surre en motorsag til hendene hennes, sånn i henhold til «Mad World»s protagonist Jack (paradoksalt nok består et av de senere torturangrepene til Bayonetta nettopp av det: motorsager på hendene).

Enklere vanskelighetsgrader har en automatisert funksjon; den såkalte «mamma»-varianten der du bare trenger å trykke på én knapp for å gjøre komboer.

Visstnok kan man da pløye gjennom hele spillet med én hand. Ekte menn og kvinner spiller derimot på høy vanskelighetsgrad. Ingenting metter mestringsfølelsen bedre.

OG FOR DE SOM søker utfordringer fins såkalte kamparenaer i «Alfheim» der du må bekjempe spillets monstre ved å bruke et gitt antall slag eller spark innenfor en tidsfrist uten å bli truffet.

Dette er vanskeligere enn det høres ut som, og setter sikkert i gang en furore av skrytevideoer på YouTube.

«Bayonetta» frister også med et tonn av opplåsbare objekter og ekstranivåer, så insentivet til å runde det 10-12 timer lange spillet på ny og på ny tør jeg påstå er sterkt tilstede.

VANLIGVIS BRUKER JEG ikke tid på traurige sammenligner av konsollversjoner, men føler jeg her må gjøre et særtilfelle. Originalt utviklet til 360, på PS3 (Sega står bak porteringen) er det problemer med det meste: Teksturer er mindre skarpe, bildeoppdateringer og lyd hoster og harker, og lastetidene er uutholdelige lange.

Du burde kunne nyte den noenlunde samme spilleopplevelsen på begge systemer, men du kan forestille deg 360-versjonen tippe oppover poengskalaen og PS3-versjonen det motsatte.

La det ikke herske noen tvil om hvilken variant du skal gå for om du eier begge systemer.

SELV OM «Bayonetta» er et spill som utsondrer såpass mye kvalitet at det har lagt en milelang rekke katatoniske anmeldere i sitt kjølevann (inkludert undertegnede), frykter jeg det, i likhet med Kamiyas genierklærte, kalligrafiske mesterverk «Okami», blir oversett i butikkhyllene av norske konsumere; uaffekterte av sære, japanske fetisjfantasier.

Nå vel, deres tap. Fikk du lite julegaver fordi du var så uskikkelig i 2009 vil du nok treffe tempen på «Bayonetta» rimelig godt. Belønn deg med dette fyrverkeriet av et kremspillet, you naughty, you!