Kontroversiell, men samvittighetsfullt om skoleskyting.
Se større kart Montreal
Hvor vakker kan en massakre være?
Det er et av spørsmålene som er stilt i kjølvannet av «Polytechnique», den kanadiske spillefilmen som skildrer en av de verste tragediene i landets historie: Massakren på Montreals polytekniske høyskole i 1989, der 25-årige Marc Lepine drepte fjorten studenter, de fleste av dem kvinner.
De stiliserte bildene har vakt diskusjon om det er riktig å forskjønne en slik forbrytelse. Denne anmelder tenker at det kanskje er riktig valg: Synet av redde studenter og blødende, livløse kropper ville muligens vært for sterkt i farger, så sterkt at det ville tatt oppmerksomheten vekk fra det som virkelig interesserer filmskaperne: Tankene og følelsene til to av de overlevende, under og etter skytingen.
Og det virker ikke for distansert, all den tid studenthverdagen er gjenskapt med omhu; studenter overraskes ved kopimaskinen og i kantina, midt i en hjerteskjærende hverdagslighet. Flyktende og forvirrede studenter befinner seg plutselig midt i en kollokvie, eller en fest, blant uvitende medstudenter.
Scenene som skildrer selve massakren er de beste og sterkeste, både på grunn av det skremmende, rolige ansiktet til morderen (Maxim Gaudette), og den uhellsvangre, uforutsigbare stemningen: Alle vet han vil begynne å skyte, men ingen vet helt når. Eller mot hvem.
I tillegg til å ta for seg tragedien på høyskolen handler «Polytechnique» også om hvordan kvinner møter strukturell motstand overalt: Før skyteepisoden møter hovedpersonen Valérie skepsis og nedlatende spørsmål når hun søker en «maskulin» jobb, men under massakren er hun den sterke, og hun takler etterdønningene av opplevelsen bedre enn klassekameraten Jean-François (Sébastien Huberdeau).
Dette er en litt kjedelig ramme rundt en alt annet enn kjedelig film.
Hvordan de to lever videre er en litt for enkel og uutforsket del av en film som tar sin skrekkinnjagende oppgave dypt alvorlig.
Det er et av spørsmålene som er stilt i kjølvannet av «Polytechnique», den kanadiske spillefilmen som skildrer en av de verste tragediene i landets historie: Massakren på Montreals polytekniske høyskole i 1989, der 25-årige Marc Lepine drepte fjorten studenter, de fleste av dem kvinner.
Uhellsvangert
«Polytechnique» er skutt i dype, sort/hvite bilder, et grep som distanserer seeren i større grad enn om filmen hadde vært i farger, og lar kamera fly i lange, drømmeaktige tagninger gjennom korridorene.De stiliserte bildene har vakt diskusjon om det er riktig å forskjønne en slik forbrytelse. Denne anmelder tenker at det kanskje er riktig valg: Synet av redde studenter og blødende, livløse kropper ville muligens vært for sterkt i farger, så sterkt at det ville tatt oppmerksomheten vekk fra det som virkelig interesserer filmskaperne: Tankene og følelsene til to av de overlevende, under og etter skytingen.
Og det virker ikke for distansert, all den tid studenthverdagen er gjenskapt med omhu; studenter overraskes ved kopimaskinen og i kantina, midt i en hjerteskjærende hverdagslighet. Flyktende og forvirrede studenter befinner seg plutselig midt i en kollokvie, eller en fest, blant uvitende medstudenter.
Scenene som skildrer selve massakren er de beste og sterkeste, både på grunn av det skremmende, rolige ansiktet til morderen (Maxim Gaudette), og den uhellsvangre, uforutsigbare stemningen: Alle vet han vil begynne å skyte, men ingen vet helt når. Eller mot hvem.
Kvinneperspektiv
Skjønt, vi aner. I selvmordsbrevet sitt forteller morderen om hvordan han føler kravstore kvinner har ødelagt livet hans.I tillegg til å ta for seg tragedien på høyskolen handler «Polytechnique» også om hvordan kvinner møter strukturell motstand overalt: Før skyteepisoden møter hovedpersonen Valérie skepsis og nedlatende spørsmål når hun søker en «maskulin» jobb, men under massakren er hun den sterke, og hun takler etterdønningene av opplevelsen bedre enn klassekameraten Jean-François (Sébastien Huberdeau).
Dette er en litt kjedelig ramme rundt en alt annet enn kjedelig film.
Hvordan de to lever videre er en litt for enkel og uutforsket del av en film som tar sin skrekkinnjagende oppgave dypt alvorlig.
