FILM: Det hadde vært den enkleste ting i verden å avskrive «Tomme tønner» som en litt billig kopi  av filmer som «Lock, Stock and
Two Smoking Barrels» (1998) og  «Snatch» (2000), påpekt at filmen kommer sju år etter svenskenes  «Kopps» og skrevet noe smart om
at vi ligger mange år bak våre naboer.

Men det hadde vært lite realt.
 
For ser man gjennom fingrene med det faktum at «Tomme tønner» ikke pløyer ny mark, er det vanskelig å komme utenom at Leon Bashir,
Sebastian Dalén og produsent Kjetil Omberg, har lagd den morsomste norske gangsterfilmparodien gjennom tidene.

Ok. Så er filmen også den første norske gangsterparodien. Detaljer meg her og detaljer meg der. Filmen er morsom, til tider så morsom at jeg lo høyt . Det er en handling jeg sjelden tar meg i å gjøre når jeg ser norsk film.

Romler mest

Med en tydelig hyllest til Norges mest kjente b-filmserie gjennom tidene, «Olsenbanden», slipper Ali (Leon Bashir) i beste Egon Olsen-stil ut av Oslo fengsel . På rett side av murene venter kompisene hans, Nico (Anders Danielsen Lie) og Bobby (Farrakh Abbas), to av de sløveste knivene i skuffen, ekte gladgutter, med sans for raske penger, storbrysta damer og styla biler.

Målet er å tjene penger og da Dansken (Kim Bodnia) gir gutta en nokså enkel jobb, ser det ut som om sola endelig skinner. Vel, tomme tønner romler mest, og før de vet ordet av det, ser det mørkt ut for gutta. Svært mørkt .

Skavlan overbeviser

Etter å ha sett traileren til «Tomme tønner» ventet jeg meg noe langt mer lavpannet enn det Bashir og Dalén serverer, og gutta byr på
kvalitet både foran og bak kameraet .

En rekke scener er spennende filmet, fra uvanlige vinkler, med ukonvensjonelle bildeutsnitt, noe som gir filmen et friskt preg. Filmen byr på godt driv, et smittende engasjement, og inneholder få dødpunkter. Anders Danielsen Lie, Kristoffer Joner og ikke minst danske Kim Bodnia tilfører filmen tyngde hva gjelder kameratekke, og scenen mellom Joner, jaktfalken og heroinsprøyta, er nesten rørende.

I tillegg synes jeg Jenny Skavlan for første gang beviser at hun har noe foran kameraet å gjøre.

Humoren i filmen kan klassifiseres som typisk «stoner», en type komikk der rus og dumhet går hånd i hånd, men manuset føles merkelig nok ganske så oppriktig.
 
Det norske gangstermiljøet er godt tatt på kornet, og Bashir forteller oss noe jeg har hatt mistanke om lenge, at selv de mest hardbarka oslogangsterne er myke, snille gutter innerst inne.

Overraskende

Til tider blir det likevel dratt litt for langt. Jeg skulle ønske at det var gjort mindre ut av scenene fra nord, da humoren her ikke helt
spiller på lag med resten. Men når det er sagt, så gjør Bjørn Sundqvist som alltid en glimrende tolkning — her som sinna spritselger og horebukk.

Visuelt minner «Tomme tønner» tidvis i overkant mye om en musikkvideo, men det er likevel et filmatisk uttrykk som kler sjangeren.

Verre er det med den massive produktplasseringen, som her faktisk er irriterende synlig. Selve sluttscenen kunne jeg også klart meg uten. Den er rett og slett unødvendig, ikke minst siden jeg rett før er blitt ser vert filmens desidert morsomste og mest overraskende sekvens, og en klar mulighet til å henfalle helt til galskapen og la levende døde vandre.