Karl Ove Knausgård vant Brageprisen, det bokkjøpende publikums gunst, og opplevde en nærmest unison kritikerhyllest for første del av sin seksbindsroman «Min kamp».

Nå begynner også de kritiske røstene å melde seg. I dagens Aftenposten har forfatterkollega Jan Kjærstad et sviende oppgjør med norsk anmelderstand, som han mener har vært servile i sin ensidige positive omtale av prosjektet.

- Hva er det grunnen til at det rundt en bok som «Min kamp 1» kan danne seg en konsensus på grensen til det servile? Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd mangelen på motstemmer skyldtes frykten for å bli nevnt ufordelaktig i bind seks, skriver Kjærstad i sin kronikk.

Spriter opp med selvbiografi

Jan Kjærstad mener det har vært stilt altfor få kritiske spørsmål om Knausgårds sjangervalg, og forfatterens mytedannelser rundt seg selv.

Hvor sant er det Knausgård skriver? Og hvorfor har han valgt selvbiografien som sjanger?

Fordi det oppfattes som banalt og kjedelig i fiksjonen kan bli spennende når det framstår selvbiografisk, hevder Kjærstad.

- Ville «Min kamp 1» vært den samme sensasjon om den var skrevet av, la oss si, Lars Saabye Christensen, og med bare navnet på hovedpersonen forandret, til f.eks. Willy Bråten? Jeg tror ikke det. Knausgård får masse fascinasjon gratis ved at den litt skumle, den flittig omtalte Karl Ove Knausgård, skriver om Karl Ove.

Kjærstad mener også at anmelderne har unnlatt å sette verket inn i en kontekst, for eksempel ved å sammenlikne med liknende verk som Lars Noréns «En dramatikers dagbok» eller Stig Larssons «Natta de minen». 

Meningsløs refs

Kåre Bulie, tidligere hovedanmelder i Dagbladet, nå tilknyttet Dagens Næringsliv, har ved flere anledninger hyllet «Min Kamp» i våre spalter. Han anmeldte ikke første bind, som Kjærstad skriver om, men har skrevet mye om alle tre bindene.

Bulie er enig med Kjærstad i at diskusjonen blir mer interessant om synspunktene er mer ulike, men synes likevel det er meningsløst å refse kritikerne for «pinlig saueflokkmentalitet».

- Skulle en kritiker begynne å skrive negativt om en bok - i dette tilfellet den mest interessante som er kommet ut i Norge på år og dag - bare fordi alle kollegene skriver positivt, selv om han egentlig er begeistret? Det ville vært dypt uprofesjonelt. At noen nå begynner å skrive kritisk om Knausgård, er imidlertid dypt forutsigbart, og helt legitimt, så klart, og slik sett er en kronikk a la dette noe jeg har gått og ventet på at ville komme, sier Bulie, som påpeker at han tidligere har gjort koblingen til Lars Norén.

- Er kronikken til Kjærstad et uttrykk for den misunnelse man har hørt eksisterer blant enkelte norske forfattere?

- Det aner jeg ikke, og jeg tror man skal være ytterst forsiktig med å tillegge Kjærstad slike motiver. Men at han synes det har blitt i overkant mye positiv oppmerksomhet for Knausgård, er det ingen tvil om. Han begynner med å skrive at dette ikke er kritikk, men etter å ha lest teksten hans, kan jeg vanskelig forstå det annerledes enn at han ikke er særlig begeistret for «Min kamp 1», sier Bulie.

Lukter møllkuler?

I kronikken påpeker Kjærstad at det i «Min kamp» lesses på med skam, angst og selvforakt og at boken er tuftet på den romantiske kunstnermyte - inkludert en implisitt påstand at en dikter har rett til å gå over lik om det kreves.

- Er det ingen som synes det lukter møllkuler?, spør han.

Kåre Bulie mener Kjærstad unnlater å nevne de tallrike kvalitetene ved bøkene som har gjort dem så omdiskuterte.

- Den gledelige og store diskusjonen hadde ikke oppstått om bøkene bare var en overflatisk titt inn i et annet menneskes banale hverdag.

- Hvor bevisste har journalister og anmeldere vært Knausgårds mytedannelse rundt seg selv og sitt prosjekt?

- Knausgård har nesten ikke gitt intervjuer etter utgivelsen av første bind, og i hvilken grad han selv har skapt myter rundt seg selv er vanskelig å si. Men insisteringen på at dette er selvbiografi har vi ganske riktig bare hans ord for. Det må man huske.

- For øvrig er antydningen om at norske kritikere ikke tør å skrive kritisk, i frykt for hva som vil komme i bind seks, både flau og på grensen til krenkende. Om jeg hadde syntes bøkene var svake, hadde jeg selvsagt sagt det høyt og tydelig. Hvis det finnes en kritiker der ute som  virkelig misliker dem og kan argumentere for det, har jo vedkommende nå tidenes mulighet til å markere seg, noe Kjærstads kronikk også viser, sier Bulie.