ALBUM: Høsten 1996 ga norskavdelingen til plateselskapet BMG ut albumet «Game Set Match» med Fredrikstad-bandet Doopy. Fra bandlogo til styling, i sound og i vesen var de Norges første britpopband - på stort selskap.

Eneste problemet var at britpopens nedtur for lengst hadde satt inn, mens norske bransjeaktører fortsatt levde i villfarelsen at det var høsten 1994/våren 1995.

For seint til bords?

Det er godt mulig overlevelsesevnen er bedre hos bergensbandet Pony The Pirate, et av fjorårets mer omsvermede norske undergrunnsband med check på de fleste punktene i opp-og-fram-kontrollskjemaet for norske rockband: god Bylarm-buzz, Urørt-favoritter, full P3-backing og så videre. Og nå plate på stort selskap.

Men man må tvinge seg til å ta diskusjonen:

Burde ikke Sony eller de andre store funnet og gitt ut et band som dette for minst to år siden?

Er ikke Arcade Fire - en uunngåelig hovedreferanse her - såå 2007. For ikke å si 2005?

Og blir Pony The Pirate et nytt Doopy?

Nå skal man ikke bruke timingproblemer eller målgruppeutfordringer mot ei plate som sådan, men det henger litt sammen med musikken.

På den måten at Pony The Pirates debutplate, til tross for at den høres ut som en vel gjennomført og fullendt idé, også framstår som en lett utdatert idé.
 

Stadionindie

«This Is Our Psychopedia!» (utropstegnet gjenfinnes for så vidt i den litt skrikete, superenergiske grunntonen til bandet) skriver og spiller seg inn i en allerede litt uttømt post-«Funeral»-tradisjon, med utagerende, flerstemt, insisterende og refrengjagende stadionindie, men kanskje noe mer finkjemmet og velkledd i framtoningen.

PTP, anført av de produserende og låtskrivende medlemmene Joakim Johannessen og Kristian Harnes, har stort sett full kontroll over virkemidlene de har valgt å bruke.

Men, og dette er mer avslørende på plate enn i konsertformat: det er heller ingen selvstendig sprengkraft her, utover den flotte 2009-singelen «Walk The Shame», som brøyter seg fram hvor enn den spilles.

Resten av plata er solid, skikkelig og velspilt, den kresne bruken av saksofon og steelgitar som lydkrydder er for eksempel gjort med framskreden fingerspissfølelse.

Éndimensjonal stilsikkerhet

Men dette er også et album som er éndimensjonalt i all sin stilsikkerhet, det kan høres ut som soundet har skapt låtene og ikke omvendt, og slik sett er «This Is Psychopedia!» ei plate som sliter med noen av de samme utholdenhetsproblemene i albumformatet som preget hitbandet DonkeyBoys debutalbum.

Pony The Pirate skvises i den samme provinsielle forsinkelsesklemma som Doopy i sin tid, der bandets ferdigheter og utførelsesevne og en helt anstendig debutplate skyggelegges av kalenderen og ikke minst sjangerkonteksten den tar seg mål å bli en del av.

Hva ville vi tenkt om Pony The Pirate om de kom fra Brooklyn, New York eller Montreal, Canada? Det fantes et presist begrep på den slags i gamle dager: «bra til å være norsk».


Slippes 11. januar.