NORGE ER I FERD med å bli et merkelig land. På den ene siden er terrortrusselen så stor at vi må føre krig i Afghanistan mot religiøse og politiske ekstremister. På den annen side mener mange politikere og redaktører at vi her hjemme må være varsomme med å publisere tegninger eller annet materiale som kan provosere de samme kreftene. Det er bare et drøyt år siden regjeringens forslag om en ny blasfemiparagraf i straffeloven ble skutt ned av opinionen etter en voldsom debatt. Regjeringen ville innføre forbud mot «kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn», men fikk kontant svar og bøyde av. Virkningen var kortvarig. Noen dager etter mordforsøket på den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard, er vi igjen tilbake til utgangspunktet. Det advares mot et polarisert debattklima og provokasjoner som kan vekke terrorister til handling.

EN NESTEN KOMPAKT majoritet av norske aviser og nettsteder lot være å publisere den turban-karikaturen som satte tegner Westergaards liv i fare. Leserne måtte skjermes fra kunnskap om det objektet som tente raseriet i deler av den muslimske verden for fire år siden, og som sannsynligvis var motivet hos øksemannen som brøt seg inn i tegnerens hus i romjula. Samtidig gjentas talekoret fra stridens første fase i 2006, dvs. læren om ytringsfrihetens nødvendighet og begrensninger. Det er et nesten uvirkelig signal som sendes: ytringsfriheten er en så umistelig verdi at den ikke skal brukes. I hvert fall ikke hvis ytringen fornærmer noen og setter oss selv i fare.

DEN KRITISKE OG uavhengige ytringen blir en nokså pjuskete frihet hvis det stilles betingelser om at den ikke må fornærme folks religiøse følelser. En slik innskrenkning er en helt ny idé som nå markedsføres i internasjonale fora, bl.a. FN, av enkelte muslimske land. Utgangspunktet er feil. Ytringsfriheten er ikke først og fremst et instrument for konvensjonelle synspunkter og allment aksepterte verdier. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har i flere avgjørelser understreket at ytringsfrihet ikke bare omfatter rett til å komme med utsagn som blir positivt mottatt eller som ansees som nødvendige, ubetydelige eller ufarlige. Retten omfatter også utsagn som virker «forstyrrende, støtende, krenkende eller sjokkerende».

SELVSAGT FINNES det situasjoner hvor det er både legitimt og nødvendig å opptre sindig og utøve varsomhet. Presseetikken bygger på et slikt verdigrunnlag. Når det gjelder karikaturene er forholdet imidlertid at disse verken er i strid med norsk lov eller presseetikken, slik Pressens Faglige Utvalg for lengst har fastslått. Derfor hentes det nå fram en ny dimensjon som skal handle om klokskap og lavmælt toleranse. Hvis vi bare sitter stille og ikke hever stemmen, vil vi verken bli sett av terroristene eller støte våre muslimske landsmenn. Det er mulig dette er godt ment, men godt tenkt er det ikke. En slik praksis er å si at terroristens standpunkt og handlinger er likestilt med tegnerens. At pennen er like provoserende som angrep med øks. Det er å gi dem rett som roper høyest og truer mest.

FREMFOR ALT ER det en kapitulasjon overfor dem som sier dette er en konflikt mellom muslimske og vestlige verdier. Det er et sidespor, noe det nye nettverket av liberale muslimer (LIM) i Norge viser. Disse føler seg ikke krenket av karikaturene, og bekrefter noe som burde være en selvfølge: Det finnes flere muslimske identiteter. Karikaturstriden handler altså om å respektere universelle menneskerettigheter, uavhengig av tro eller etnisk bakgrunn. Den krypende toleransen snur dette på hodet. Ekte toleranse kan aldri innebære at politiske ekstremister og religiøse moralister skal bestemme ytringsfrihetens grenser. Mangfoldets sinker - uavhengig av hvem de er eller hva de mener - skal verken sitte ved rattet eller ha foten på bremsene.

DET ER IKKE TIL å komme fra at deler av reaksjonene vi har sett i karikaturstridens ulike faser, handler om frykt. Det er ikke så rart. Terrorismen er en reell fare og ingen vil frivillig slippe den til i sine liv eller nærområder. Det er grunnen til at det er høykonjunktur for å løse politiske konflikter med juss, politi og militære styrker. Over hele den vestlige verden, også i Norge, er det vedtatt nye terrorlover som ofte står i et anstrengt forhold til rettsstatens prinsipper. Politiet har fått adgang til å bruke nye, integritetskrenkende etterforskningsmetoder. Personvernet svekkes kontinuerlig gjennom økt bruk av ulike avlyttings- og overvåkingsmetoder. Fremfor alt føres det krig med militære midler. Rundt 250.000 soldater fra mer enn 40 land står nå i Afghanistan og Irak. Samtidig utvides konflikten hele tida, sist til Jemen og deler av Pakistan.

FAKTUM ER ALTSÅ at vi i meget stor grad har overlatt kampen mot terrorismen til personer i uniform, dvs. til politiet og militære. En så overveldende militarisering av politikken, er bekymringsfull. Det er grunn til å merke seg at bekymring over dette også er utbredt i offiserskorpset og i deler av politiet og påtalemyndigheten. Derimot virker et bredt politisk flertall fornøyd med å overlate frontlinjene til andre. Resultatet er at vi fører krig mot terror og religiøs ekstremisme i Afghanistan, men forventer lydig nøytralitet på hjemmebane. Det finnes ikke noe greip som er stort nok til å henge dette på.

KAMPEN MOT TERROR krever selvfølgelig et kompetent politi og fysiske maktmidler. All historie viser likevel at slike midler ikke er nok. Hvis vi ikke vedlikeholder og forsvarer samfunnets politiske verdigrunnlag i åpen handling og debatt, vil det forvitre. Ytringsfriheten er ingen fjærpenn eller fjær i hatten, men en politisk kampsone.