KLASSISK 10 KM i Tour de Ski ble et meget godt langrenn for Petter Northug, men selv det resultatet bør ikke overskygge den aller største  sportslige utfordringen i norsk herrelangrenn:

•• Vi er i ferd med å miste den beste delen av vår egen tradisjon.

Ut fra innsatsen i dagens renn har grepet på klassisk distanselangrenn allerede glippet, men slike tunge kulturskifter vises ikke så tilfeldig. Tross alt  har det samme norske treningsmiljøet som bare hadde Petter Northug med i toppen, også gjort den samme Northug til en sterk klassisk løper på et par sesonger.

Det forteller mye mer om kunnskap og levende tradisjon enn en enkel resultatliste.

SAMTIDIG viser resultatlistene over tid at det har skjedd et regimeskifte i internasjonal langrenn. Gjennom hele den norske storhetstida på 1990-tallet var fundamentet klassisk langrenn. Selv med fristilsløpere som Bjørn Dæhlie og Thomas Alsgaard,  var det der norsk herrelangrenn skilte seg ut med en bredde ingen av de andre nasjonene var i nærheten av.

I de aller beste sesongene etter tusenårsskiftet kunne det være Verdenscuprenn med løpere som Frode Estil, Odd Bjørn Hjelmeseth, Anders Aukland og Jens Arne Svartedahl i teten. Under VM i fjor var vår bestemann Eldar Rønning på sjuendeplass tidsmessig ikke i nærheten av pallen. I dag var Sverige klart beste nasjon med seier (Daniel Ricardsson) og 4.plass (Markus Hellner), Tyskland det jevneste laget med tre løpere blant de 12 beste og Italia laget med flest i toppen (fem løpere blant de 30 beste).

Normalt ville også Russland ligget klart foran Norge, men derfra har de beste klassiske løperne dratt hjem. Vi stilte tross alt med nettopp de to unge spesialistene (Martin Johnsrud Sundby og Simen Østensen) som sammen med Eldar Rønning var ment å ta opp arven fra de klassiske veteranene.

DET kan de fortsatt fint få til selv om Tour de Ski er i ferd med å bli en skuffelse for alle andre norske herreløpere enn Petter Northug og skøytespesialisten Tord Asle Gjerdalen. Poenget er fortsatt ikke å stoppe ved en av flere skuffende resultatlister, men i stedet bruke motgangen til en ærlig gjennomgang av situasjonen i norsk langrenn.

Blant gutta begynner skyggen bak Northug å bli vel stor. Tilsynelatende er det bare han som har fått maksimalt utbytte av å trene sammen med et lag der hver enkelt løper i beste fall har kunnskap å dele med de andre. Mens Petter har vært raus med å forklare årsaken til framgangen i klassisk med inspirasjonen fra lagkameratene og erfarne trenere på sidelinja, er det foreløpig mest stagnasjon å diskutere for resten av laget.

MED en måned igjen til OL er det selvsagt for tidlig å starte den evalueringen med mindre det er justeringer å hente inn i de siste forberedelsene. Ambisjonen må uansett være å stille et 5-mils lag i klassisk der alle fire kan kjempe om medaljer.

Sånn er situasjonen tross alt i sprint der den norske dominansen i klassisk stil har forsterket seg samtidig med stagnasjonen i klassisk distanseløp. Denne ulike utviklingen antyder at dette neppe har noe å gjøre med selve den tekniske utviklingen. De norske løperne vet å gå fort nok; utfordringen er å ha kapasitet til å holde tilnærmet maksfart lenger.

SLIK utvikling er mulig. Tross alt er det bare to år siden Lukas Bauer løp fra alle konkurrentene i klassisk i de tyngste partiene på en så overbevisende måte at de norske spesialistene tittet på videoopptakene fra de råeste partiene for å se hva de kunne lære.

Sesongen etter var tsjekkerens forsprang utlignet av løpere fra flere andre nasjoner, og nå var det altså en ny svenske i toppen. Det er fint for mangfoldet i den lille langrennssporten, men ikke like bra for den utfordringen som alltid ligger på verdens ledende langrennsnasjon om å utvikle egne tradisjoner.

I en slik sammenheng kan selv et oppsving rundt OL bli mer en tilfeldighet enn resultatet av at jobben har vært riktig gjort de siste årene.