— Knausgård spiller den ensomme hannulven som skånselsløst jager sannheten, uansett hva det koster ham og andre - fordi han ikke har noe valg, sier forfatter Helene Uri.

Hun leste i går Jan Kjærstads kronikk i Aftenposten der han tar et sviende oppgjør med norsk anmelderstand, som han mener har vært servile i sin ensidige positive omtale av prosjektet. Dagbladet var i går i kontakt med en rekke forfattere, og flere støttet Kjærstad i mye av hans kritikk.

— Hva er det grunnen til at det rundt en bok som «Min kamp 1» kan danne seg en konsensus på grensen til det servile? Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd mangelen på motstemmer skyldtes frykten for å bli nevnt ufordelaktig i bind seks, skriver Kjærstad i sin kronikk.

Jan Kjærstad mener det har vært stilt altfor få kritiske spørsmål om Knausgårds sjangervalg, og forfatterens mytedannelser rundt seg selv.

Sendte takkemail

Uri sendte i går en takkemail til Kjærstad.

— Jeg synes at Kjærstads artikkel er årets høydepunkt. Alle bokmottakelser er avhengig av forfatterens bakgrunn, og prosjektets innpakning. Da jeg leste Kjærstad fikk jeg forklart min uvilje mot Knausgård — at gimmicken rundt prosjektet ikke har vært påpekt så langt. Han holder liksom på med sannheten, som han bare måtte vrenge ut av seg, mens vi andre sitter og diller med fiksjon, sier Uri.

Kjærstad spør i kronikken hvordan bøkene til Knausgård hadde blitt mottatt dersom de var skrevet av Lars Saabye Christensen.

—J eg har ikke orket å lese bøkene ennå, men etter Kjærstads kronikk har jeg fått tilbake lysten. Da skal jeg lese dem som om den var skrevet av Saabye Christensen, sier Uri.

Kjærstad spør i kronikken hvor sant det som Knausgård skriver er? Og hvorfor har han valgt selvbiografien som sjanger? Fordi det oppfattes som banalt og kjedelig i fiksjonen kan bli spennende når det framstår selvbiografisk, hevder Kjærstad.

Grenseløs beundring

— Det er mulig å både ha respekt for og sans for Knausgård som forfatter og samtidig erkjenne at den offentlige tilbedelsen er så grenseløs at man må kunne betrakte det med en ironisk distanse, sier forfatter Tom Egeland.

Han presiserer at han er veldig begeistret for Knausgårds litterære prosjekt.

— Jeg ser ikke på Kjærstads kritikk som et angrep på Knausgårds verk, men snarere som et angrep på den unisone kritikkløsheten som «Min kamp» er mottatt med i store deler av norsk offentlighet.

Forfatteren mener at Kjærstad har rett i at noen av anmelderne har har idolisert Knausgård.

— Selv har jeg sakset fra en grenseløst overstrømmende anmeldelse av Kanusgård i Morgenbladet, som jeg tenker å benytte i min neste bok som blant annet handler om nettopp en hyllet forfatter.

—Ureflektert

Nicolai Frobenius mener også boka er knallgod, men støtter Kjærstad når det gjelder norske kritikere.

— Mottakelsen har vært litt ureflektert, kanskje. Kjærstad setter prosjektet i en kontekst med selvbiografisk romaner, som har vært fraværende i kritikken. Også en del spørsmål knyttet til den selvbiografiske formen er ikke kommet fram, sier Frobenius.

Erlend Loe klarer ikke å hisse seg opp som Kjærstad gjør.

—De fleste som leser en del bøker vet at grepene Knausgård bruker er gjort før. Men det Knuasgård gjør har en storhet i seg, uavhengig av det. Jeg har nettopp lest ferdig den tredje boka, og det står klart for meg at Knausgård har betalt en høy pris. Han har hatt en far som har plaga ham systematisk, og han virker som en skadet person. Det rettferdiggjør en del av prosjektet.

— Bommer Kjærstad med kritikken?

— Jeg leser ham som at han mener kritikerne har manglende horisont, og som forfatter er det enkelt å være enig i det. Kritikere går noen ganger i flokk.

Karl Ove Knausgård ønsket ikke å kommentere saken, og forlaget Oktober svarte i går ikke på Dagbladets henvendelser.