Les også: - Har gode intensjoner

Å, kjære Thorbjørn Jagland, hvor gikk det galt? Var det med Det norske hus? Bongo fra Kongo? 36,9? Var det grepet om puppene til Synnøve Svabø? Med Rosenborg og stresskoffertkasting på Lerkendal? Da Grete Faremo gikk av?

Umulig å si.

Men i dag er det blitt slik at uansett hva Thorbjørn

Jagland synes å finne på, så får han kritikk. Bare på tampen av 2009 ble han kritisert for fredsprisen til Barack Obama, for ikke å ha trukket fram stolen for presidentens frue, for sin elendige engelskuttale og for ikke å betale skatt for sin millionlønn i Strasbourg.

- Det siste er jo aldeles urimelig, buldrer Frank Aarebrot på telefon fra sitt kontor ved Universitetet i Bergen. Han er professor i sammenliknende politikk og kommer med en laaang redegjørelse om hvorfor folk i slike posisjoner ikke skal betale skatt til sine hjemland.

- Det å gjøre dette til et moralsk spørsmål om Jaglands villighet til å betale skatt er jo fullstendig bak mål!

Vi kommer snart tilbake til Aarebrot. La oss først oppsummere livet til Arbeiderpartimannen fra Lier, og la oss like godt begynne onsdag morgen 23. oktober 1996.

Thorbjørn Jagland hadde klippet seg hos Adam & Eva i NAF-huset i Oslo. Han klippet seg alltid der, fast, hver femte uke. Klippen var som vanlig: Kort i nakken, kort ved ørene, sideskill, og som vanlig slo han mobiltelefonen av når han satt i stolen. Han betalte og gikk mot Stortinget, der det var en forventningsfull stemning. Det var nemlig historiens første spontane spørretime, og NRK skulle sende direkte.

Klokka ti på ti ruslet Thorbjørn Jagland inn på Stortinget, og fikk beskjed om å gå rett til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahls kontor. Der ventet statsminister Gro Harlem Brundtland. Litt utålmodig, må vi anta, tatt i betraktning hennes rastløse temperament, og det at hun hadde forsøkt å få fatt i sin partileder siden halv ti. Halv ti, Thorbjørn! Men hvordan kunne han ane at dette var dagen? Han hadde jo kvelden før hatt en lang, livlig og hyggelig telefonsamtale med Gro. Ikke ett ord ble sagt om det store som nå skulle skje.

Å, som han hadde ventet på at dette skulle skje - før eller siden. Hele nasjonen hadde ventet. For dette var dagen Gro gjorde det kjent at hun ville gå av. En epoke var over. Norges nye statsminister bar navnet Thorbjørn Jagland.

Hvilke forventninger hadde vi ikke til denne pene, bunnsolide mannen fra Lier? Med ham skulle en ny æra innledes. Thorbjørn Jagland var fornyeren og reformatoren, mannen som skulle lede nasjonen inn i det 21. århundret. Han struttet av virkelyst, ble det skrevet, han var lyttende, erfaren, romslig og genuint opptatt av IKT og demokratiske prosesser.

Norge lå for hans føtter. Riktignok var enkelte noe betenkt over den store oppgaven som ventet ham, for som det ble skrevet mellom alle de rosende ordene:

- Jagland står foran en nærmest umulig oppgave.

200 journalister møtte fram til pressekonferansen klokka 11, da Gro gjennom 50 minutter begrunnet sin avgang. Som det ble skrevet: «Journalistene lyttet andektig», og her kan vi legge til: Som alltid. Det kom fram at Jaglands første regjering måtte være klar innen klokka 12.30 fredag.

- Han trenger ikke mer enn to dager til dette her, slo Gro Harlem Brundtland fast da én ymtet frampå om at 48 timer kanskje var noe knapp tid.

- Jeg vil trenge hele denne tida, og vil jobbe intensivt onsdag og torsdag, sa Thorbjørn Jagland.

Som sagt, så gjort. Fredag kom en stolt statsminister Thorbjørn Jagland ut på Slottsplassen med sin første regjering, og hans valg ble møtt med undring og beundring. Han hadde utnevnt krimforfatteren Anne Holt til justisminister, og hentet hjem Midtøsten-forhandler og FN-diplomat Terje Rød-Larsen som overordnet superminister for det nyopprettede «Departementet for nasjonal planlegging og reformer av forvaltningen».

Det var et sus av forventning, men de nye statsrådene hadde knapt hilst på hverandre før problemene begynte. VG slo opp følgende førsteside: «VRAKER sin beste venn». Det viste seg at Thorbjørn Jaglands våpendrager Martin Kolberg ble fratatt jobben som stabssjef ved Statsministerens kontor. Kolberg var Jaglands barndomsvenn, forlover og nabo, og hadde stått last og brast med ham i alle år. Nå måtte han pakke sammen. Sviket falt mange tungt for brystet, og Jagland fikk sine første svingslag av pressen.

For Norge hadde endret seg i løpet av disse døgnene. Eller: Medie-Norge hadde endret seg. Da Gro Harlem Brundtland var statsminister hevet hun seg høyt over de politiske skuddlinjene i Stortinget. Mumling fra grasrota og brøl fra distriktene ignorerte hun. Når statsministeren tråkket i salaten, og det gjorde hun rett som det var, hun var jo knapt i stand til å formulere en hel setning uten innskutte bisetninger og spontant tåkeprat, men når hun sto der knedypt i salaten, sendte hun sitt korps av rådgivere for å avkrefte, klargjøre eller i sjeldne tilfeller - beklage. Selv satt hun utilnærmelig i høyblokka, respektert, ja, fryktet. Man tullet ikke med Gro. Basta.

- Pressen likte at Gro behandlet dem som smågutter.

Hun hadde kuet dem så lenge at de ble forbauset da landet fikk en statsminister som ikke lenger kuet dem, sier Aarebrot.

- Da skulle pressen ta igjen?

- Jagland sto for en åpnere linje enn Gro. Det benyttet de seg av.

De fikk nok å skrive om. I sin tiltredelseserklæring lanserte Jagland begrepet «Det norske hus» som et bilde på verdifellesskapet i det norske samfunnet. Det ble latterliggjort. Husbygger Rød-Larsen måtte gå av etter 35 dager på grunn av noe gammelt skattesnusk, og Jaglands nye husbygger ble riksbibliotekar Bendik Rugaas, som nok blir husket mer for sitt mullahskjegg enn noe annet. Justisminister Anne Holt havnet i bråk om overvåkningen av Lund-kommisjonens leder Berge Furre. Holt ble sykmeldt og for at ingen skulle tvile på at hun faktisk var skikkelig sjuk, sendte hun et bilde av livmoren sin til Dagbladet. Holt ble erstattet av Gerd-Liv Valla, som seinere skulle oppleve at flere sentrale medarbeidere sluttet. Bråket rundt Berge Furre fortsatte, og førte til slutt til at Jaglands olje- og energiminister Grete Faremo måtte gå, for hun hadde vært justisminister før Holt. Forvirret? La oss bare summere opp at den nye statsministeren fikk en snublende start, og viklet seg stadig lenger inn i egne formuleringer.

For Jagland tenkte høyt, han tenkte langt fram, og han snakket i bilder, mange bilder. Han stablet det ene bildet oppå det neste, til man ikke lenger skjønte hva han snakket om.

- Å snuble i formuleringene når man er partileder og snakker til sine egne, er noe helt annet enn å snuble i formuleringene når man er statsminister og snakker til hele nasjonen, sier Frank Aarebrot.

- Viljen til å forstå ham i beste mening faller bort. Han

klarte ikke å tilpasse stilen fra å være partiinspirator til å bli nasjonalinspirator. Og så kom jo dette 36,9.

La oss dvele litt ved dette tallet som er blitt karakterisert som den største taktiske bommerten i moderne politisk historie. For hva skjedde? Det begynte med 1. mai-talen på Youngstorget i 1997, der Jagland sa at «hvis det skulle vise seg at de borgerlige partiene får økt oppslutning, blir det vanskelig å fortsette». Det fortsatte i begynnelsen av juli, der LO-sjef Yngve Hågensen og bikkja Bobben inviterte pressen hjem i hagen på Ski. Et årlig, uformelt møte med LO-bossen, og da journalistene sjanglet hjem hadde de fleste notert følgende på notatblokkene: «Statsminister Thorbjørn Jagland må gå av dersom Ap's oppslutning blir vesentlig dårligere enn i 1993». Oppslutningen da var 36,9.

Thorbjørn Jagland ble selvsagt bedt om å kommentere Yngve Hågensens utspill, men dro på sommerferie til Risør. I august kom en solbrun statsminister tilbake til hovedstaden og gjentok det han hadde sagt: «Vi vil respektere velgernes dom. Hvis opposisjonspartiene får en økende oppslutning, er det et klart signal».

Som det ble skrevet: «Til tross for gjentatte spørsmål fra pressen, ville ikke Jagland ut med et eksakt tall for hvor mange prosent av stemmene han må ha for å være villig til å regjere videre». Hele valgkampen forsøkte journalistene å få Jagland til å si 36,9. Ved enhver anledning ropte de: «Si det, si det, si det!».

Imens stormet Fremskrittspartiet fram på alle målinger og Yngve Hågensen fant det opportunt å moderere seg noe, og mente at det holdt kanskje med 34- 35 prosent:

- Jeg er litt mer reservert nå enn jeg var 1. juli, sa han.

Thorbjørn Jagland valgte motsatt taktikk. Ved et besøk i en barneskole i Moss ble han igjen stilt spørsmålet.

- Vi skal ikke gjøre det dårligere enn ved forrige valg. Da må de andre ta ansvar og danne regjering. Det står jeg fast på, sa han. VG stilte deretter spørsmål om hans regjering går av hvis Ap får 36,8 prosent, men blir sittende hvis man får 36,9.

- Ja, sa Jagland, smilte og la til: - Men vi teller jo ikke

hundredeler, da.

- Jeg husker kvelden da en journalist fra VG ringte meg, sier Frank Aarebrot.

- De hadde fått ham til å bekrefte tallet 36,9, og min umiddelbare reaksjon var: «På desimalen?». Det forbauset meg veldig. For valgordningen er jo slik at Arbeiderpartiet kunne få lavere oppslutning, men likevel få inn flere mandater på Stortinget.

- Han hadde malt seg inn i et hjørne?

- Ja.

Måtte han være så kategorisk? Her gikk tolkningene i begge retninger. Som Dagbladet skrev: «Om drøye to døgn er Thorbjørn Jagland geni og seierherre. Eller taper». Valget kom, Arbeiderpartiet fikk 35 prosent. Under partilederdebatten varslet Jagland sin avgang, og Arbeiderpartiet skulle de neste fire årene famle rundt i et opposisjonspolitisk tussmørke. Siden har alle vært unisont enige: 36,9 var en idiotisk taktikk.

Det var Gro Harlem Brundtland som til slutt satte nakkeskuddet. I et intervju med historiker Hans Olav Lahlum sa hun:

- Jeg hadde ikke kunnet tenke meg at han kunne være så dum.

Thorbjørn Jagland har seinere sagt følgende om sitt knappe og hektiske år som statsminister:

- Da Gro ga seg, prøvde alle - både partiene og pressen - å hindre meg som den nye lederen i å etablere meg. Det var et kjør uten sidestykke.

Jo da, bare skyld på pressen. Som Bergens Tidende skrev i en leder i januar 1998: «Han kan ha et poeng. (...) Men det er bare i begrenset grad en villet tilstand, for ofte gir slike oppslag seg selv».

Eller som VG skrev: «Tabbene var hans og ingen annens. Pressen har ikke funnet dem på. Og det handlet langt fra bare om lavendelbad, koffertkasting, Rosenborg og drittjobber, eller om haltende uttalelser som: Vi har satt ned foten og står på den».

- Han kan skylde på pressen med en viss rett, men ikke hundre prosent, sier Aarebrot. - Jeg vil si åtti prosent presse, tjue prosent Jagland.

Av de siste tjue prosentene kan vi nevne et par saker. I et nettmøte i VG fikk Jagland følgende spørsmål: Hva er ditt favorittfotballag? Jagland: «Egentlig er det Strømsgodset, men jeg må likevel svare Rosenborg». Han ble seinere ekskludert fra Strømsgodsets supporterklubb da han iførte seg et Rosenborg-skjerf i en kamp mellom trønderlaget og Molde i valgåret 1999. Det var for øvrig under samme kamp Jagland og Kjell Magne Bondevik konkurrerte i stresskoffertkasting på Lerkendal stadion.

Så var det seansen i mai 1998 der Jagland tok grep om brystene til Synnøve Svabø på TV-programmet «Weekend Globoid». Som han sa: «Hun tvang seg til dette, og jeg hadde ikke noe imot det».

I et annet TV-program, ledet av Per Ståle Lønning, var Thorbjørn Jagland invitert som utenriksminister. Det var like før et statsbesøk av Gabons president Omar Bongo og Jagland sa at «alle i Utenriksdepartementet gikk og sa at 'nå skal du møte Bongo fra Kongo'».

Disse episodene står noe i kontrast til det han selv skrev i ei bok fra 1995: «Jeg ønsker å stå for noen viktige verdier. Jeg vil holde fast ved dem også om det koster noe. Jeg vil ikke bli dradd med i politikkens sirkus. Jeg vil bli oppfattet som seriøs. Politikk handler først og fremst om å ta ansvar, ikke å delta i sirkus».

Det er nå blitt en uuttalt forventning om at når Thorbjørn Jagland entrer manesjen, da skal noe skje.

- Jagland er blitt rammet av at han skal være snublefot, sier Aarebrot. - Uansett hva han gjør, så er det dumt. Journalistene leiter etter jaglandismer, kan man si. Under Nobelprisen holdt han etter min mening en innholdsmessig meget god tale, men trøste og bære for en engelskuttale! Det var jo helt unødvendig av ham å ta belastningen det var å holde den på engelsk, og det er kanskje et lite element av manglende selvinnsikt.

- Men det var en liten feil, som ikke fortjente all den negative pressen som det fikk, fortsetter Aarebrot.

Det leder oss igjen over til mediene generelt, og denne gang VG spesielt. Nå sitter vi i glasshus, men det er VG som har hatt de fleste og største sakene om Thorbjørn Jagland, spesielt da maktkampen mellom ham og Jens Stoltenberg raste. Som Jagland skrev allerede i 1995: «Det å falle i unåde i den avisa er ingen spøk. Den som utfordrer VG kan risikere å få problemeri lang tid fremover».

- Der var han framsynt?

- Skrev han det allerede i 1995? Det er jo helt strålende. Men det er ikke bare VG. Men når VG roper ulv, roper de andre avisene ulv. VG leder an, og så følger resten av pressen i et hylekor og når blodtåka først har senket seg, kommer det ingen motforestillinger. Og Jagland står på sitt, enten det gjelder Nobelpristildelingen eller sin millionlønn. Han viker ikke, legger seg aldri flat og sier det han mener. Og det mener jeg er strategisk riktig av ham, selv om det selvsagt gjør journalistene enda mer opphisset, sier Aarebrot, humrer i telefonen og legger til:

- Jeg synes ikke at pressen skal starte en være-snill-med-Jagland-kampanje, men jeg vil nok kanskje si at de burde spandert på seg ta-det-litt-rolig-med-Jagland-kampanje.•

hop@dagbladet.no

Kilder: «Gift med Gro», Dagsavisen, Aftenposten, Dagbladet, Bergens Tidende, DN, VG, Wikipedia.