NEW YORK (Dagbladet): Ryan Bingham har ingenting imot å ta av seg skoene i sikkerhetskontrollen. Han vet at man ikke skal stille seg bak pensjonister når man skal gjennom metalldetektoren, for «kroppene deres er fulle av gjemt metall og de ser ikke ut til å sette pris på hvor liten tid de har igjen». Han liker flyplassmat, har gullkort som gjør at han slipper å stå i kø i innsjekkingen, har snart ti millioner bonuspoeng og 300 reisedager i året - og han er sikkert ikke redd for trusebombere heller.

George Clooneys karakter i «Up in The Air», filmen basert på en roman av Walter Kirn, har imidlertid en jobb som for de fleste av oss høres ut som et mareritt. Arbeidsoppgaven hans er å reise rundt til ulike selskaper og sparke ansatte på ledelsens vegne, for så å hjelpe dem styre veien inn i arbeidsledigheten.  

Arbeidsdagen hans består av flyreiser og forbannede mennesker. Han bruker aldri ordet «sparke», og insisterer på at de ikke skal ta oppsigelsen «personlig», men i stedet tenke på at alle som har gjort noe virkelig stort i verden, en eller annen gang har vært i samme situasjon. Og han gjør det uten sentimentalitet, for «Up in the Air» skildrer et Amerika der én manns økonomisk krise er en annens gylne mulighet. «Handelen har gått ned 20 prosent, bilindustrien er i grøfta, boligmarkedet har ikke lenger puls. Det er en av de verste tidene for Amerika», sier Binghams sjef i filmen, og fortsetter med: «Dette er vårt øyeblikk».

Regissør Jason Reitman kunne nesten ikke timet det bedre, i et land som i slutten av fjoråret gikk over ti prosent i arbeidsledighet. Da han skulle filme scener i de hardt finanskriserammede byene Detroit og St. Louis, søkte han etter mennesker som har mistet jobbene sine og ba dem se inn i kamera og enten gjenfortelle hvordan de svarte når de fikk beskjed om oppsigelsen - eller si det de skulle ønske de hadde sagt. «Jeg har hørt at å miste jobben er på nivå med dødsfall i familien når det gjelder stressnivå», sier en av dem i filmen. «Personlig synes jeg det føler mer som at menneskene jeg jobbet sammen med var familien min, og at det var jeg som døde.»

— «Up in the Air» er kanskje en glossy produksjon sprinklet med humor og sex, men den skildrer finanskrisen like levende som den langt mer deprimerende Hollywood-filmen «The Grapes of Wrath» gjorde for 70 år siden, skriver New York Times-kommentator Frank Rich.

— «Up in the Air» adresserer desperasjonen, frykten og sinnet som både venstre- og høyresiden prøver å beskrive, og som lederne for begge partier har mislykkes i å adressere.

Selv om amerikanere ikke trengte denne filmen for å forsikre dem om at masseoppsigelser er en tragedie, mener Rich den er viktig fordi den gir et bilde av hvordan ting foregår i dag.

—  Det som gjør denne finanskrisen særlig ille, og som også gjør filmen en ekstra mening, er avstanden mellom forretningskulturen som tar avgjørelsen om oppsigelsene, og resten av oss. Det er avstanden mellom Wall Steet og Main Street.

En annen New York Times-kommentator, filmskribenten A. O. Scott, synes «Up in the Air» er interessant fordi så mange av karakterene er 2009. Du møter alle menneskene som har blitt oppsagt i virkeligheten. Du møter den unge, nyutdannede og ambisiøse kollegaen til Bingham, spilt av Anna Kendrick, som blir beskrevet som «et monster av vår tid», fordi hun kommer fra en generasjon som har tilbrakt mer tid med datamaskiner enn med mennesker. Kendrick ønsker å vise seg frem i selskapet Bingham jobber som en problemløser, og får gjennom et forslag om å sparke folk via videochat i stedet for ansikt til ansikt, for å spare reisekostnader. Og så møter du Bingham, selve Mr. 2009.

—Ryan Bingham er kapitalisme med et vakkert ansikt: Han er effektiv, optimistisk, selvsikker uten å være arrogant. Han er en vinner, og han hører til i en vinnerklubb der hvem som helst med en god skjebne kan bli med i, skriver Scott i artikkelen «Show Them The Money».

Han mener du allerede har møtt flere av de andre klubbmedlemmene i tidligere filmer:

— Når du treffer den nye gråhårede Gerorge Clooney-versjonen av Ryan i Jason Reitmans «Up in the Air», kan du begynne å lure: Kjenner han Jerry Maguire?

Scott mener Ryan Bingham personifiserer 2009 på samme måte som sportsagenten Jerry Maguire fra filmen med samme navn personifiserte 1996. Den elementære forskjellen mellom de to velartikulerte og suksessrike mennene er imidlertid at der Jerry Maguire tjente penger på å styrke andres karrierer, lever Ryan Bingham godt på å avslutte dem.

— Jerry Maguire var en mann av sin tid, etter den kalde krigen, før 11. september, og midt i den økonomiske boomen, skriver Scott.

— Hans slutten-av-århundret-relaterte «American dream» var basert på ekspansjon, og på et prinsipp om gjensidig gevinst. Jo bedre Rod (fotballspilleren han er agent for, journ.anm) spiller, jo rikere kan Jerry gjøre han, som i tur gjør Jerry mer suksessrik, og i stand til å fokusere energien på ikke-materielle ting som betyr noe for han. Men Ryan, i «Up in the Air», bor i landet for minuser og brutale regnskap. Jo verre ting er for klientene hans - eller ofrene hans - jo bedre er ting for han og sjefene. Han er en myktonet dødsengel for karrierer, og på denne måten er han også en mann av sin tid.

Skjønt, noen mener det ikke helt stemmer likevel. Menneskene som har Ryan Binghams jobb i virkeligheten synes filmen yter dem lite rettferdighet. De mener oppsigelsesprosessen slett ikke foregår som på film.

— Hos oss fungerer det slik at en ansatts sjef gir den dårlige beskjeden, før vi kommer inn og forsøker å lette sjokket, sier John Challenger, sjef for det Chicago-baserte selskapet Challenger Gray & Christmas, til avisen Houston Chronicle.

— Vi prøver å hjelpe dem med å finne ut hva de skal si til familien sin, for å få dem til å forstå at det ikke er verdens undergang.

Kanskje bør de anbefale amiliene å se «Up in the air». Med 7.2 millioner tapte jobber i USA siden begynnelsen på 2008, ville det kanskje spilt inn lønnen til George Clooney. Amerikanske kritikerne er uansett samstemte i at både filmen og dens skuespillere fortjener de seks Golden Globe-nominasjonene og all Oscar-buzzen den har fått. «Hollywoods brilliante svar på Amerikas svarte år» er tittelen på Frank Richs kommentar i New York Times.

— Hvordan kunne en slik film bli en julehit i et land som sliter med de høyeste arbeidsledighetstallene på flere tiår? spør han.

— Ved å bruke populærkulturens makt til å lindre virkelighetens nasjonale sår.