ALBUM: Da Vampire Weekends selvtitulerte førsteplate kom i 2008, vakte New York-kvartetten oppsikt ved å blande kongolesisk soukous, senegalesisk mbalax og nigeriansk afrobeat inn i sin ellers så oppskriftsmessige hipsterrock.

Skiller seg ut

Det at bandet så ubesværet håndterer flere - i rockesammenheng - uortodokse rytmefigurer og melodifraseringer, gjør at de fortsatt skiller seg klart ut fra den gjengse indiebrillehop.

Oppskriften er også denne gang på mange måter den samme, selv om lydbildet er ytterligere krydret.

Her samples M.I.A, her slippes trommemaskiner løs og det spilles mer synth enn tidligere.

Bandet drister seg attpåtil til å skru på autotune-effekten.

Noe tabloid kan vi kanskje si at «Contra» låter som en blanding av lydsporet til «Løvenes konge»-filmen, Paul Simon og «Sandinista!»-plata til The Clash. Altså stram og melodiøs, men utforskende rockemusikk med en slags Disney-tilnærming til det «eksotiske».

Klebrig og sofistikert

Selv om «Contra» ikke er like spontant fengende som debutplata, er det flere låter her som nok vil oppleves som holdbare.

Særlig gode er låtene som klarer å kombinere klebrige refrenger med den sofistikerte, smarte tilbakelentheten bandet har blitt kjent for.

«Run» er lyden av en ny, delikat Gant-skjorte — eller Polo-trøye, om vi skal følge plateomslagets kleskode.

Ska-låta «Holiday» gjenskaper en lett identifiserbar følelse av dårlig samvittighet og deilig dorskhet, mens «White Sky» viser vokalist Ezra Koenig fra en ny, nesten Kate Bush-aktig side.

Underfundig

I andre enden av skalaen finner vi den hektiske singelen «Cousins», den når makspuls for tidlig og brenner seg ut i løpet av to minutter.

«Giving Up The Gun» er tafatt indierock som like gjerne kunne vært laget av et norsk studentband med, nettopp, Vampire Weekend-poster på veggen i øvingslokalet.

Ingen omveltende utgivelse, altså, selv om den burde inneholde nok gode melodier, lekre produksjonsdetaljer og underfundige tekstlinjer til å holde i gang en samtale mellom platesamlere, UD-aspiranter, filosofisk anlagte rikmannssønner og lit.vit-studenter. Det er jo et slags kvalitetstrekk.

Tygg for eksempel litt på denne:

«She'd never seen an AK,
in a yellowy day-glo display,
a t-shirt so lovely it turned
all the history books grey.»