Det var en slik hutrende,rå vinterdag, og alt man egentlig ønsket var å komme seg innendørs. Ved besøksinngangen til fengselet midt på Grønland i Oslo ventet informasjonsansvarlig Knut-Erik Rønningen, og han hadde ventet lenge. Han sto der med et knippe nøkler, og rullet seg nok en røyk. Nå manglet bare professoren.

Og mens vi venter på ham skal du forsøke å se for deg fasaden til Oslo Botsfengsel. Du vet vel hvordan den ser ut? Jo da, tenk på Olsenbanden.

«Bamm-bamm-bamm-baar-raaa…».

Nynn på kjenningsmelodien…

«…bam-bambambam-baaaa…».

For det er her alle filmene begynner, gjerne en lys sommerdag. Matte filmfarger av den ruvende teglsteinsfasaden, og mens fortekstene flimrer over lerretet, zoomes den store, grønne porten langsomt inn. Ei lita dør åpnes, og ut kommer Egon Olsen med bowlerhatt og dress. Han tråkker over terskelen, ser seg om, koster støv av dressen. Så strener han bestemt mot kameraet med sigar i munnviken og en liten pakke under armen.

« … bam-bam-bam-bam-bam-ba-ba-ba-bambambambambaaa…».

Nederst i alleen står Kjell og Benny, og noen ganger Valborg med hatt og blomstret kjole, og de vinker ham alle velkommen med norske flagg. Straffen er sonet, Egon Olsen er klar for nye eventyr.

Dette er Oslo Botsfengsel,Botsen, eller som det nå heter: Oslo kretsfengsel, avdeling A. Bak denne fasaden utførte nasjonen Norge et modig, menneskelig straffeeksperiment. Som feilet.

Nå, der kommer endelig professor Espen Schaanning heseblesende inn portrommet. Han ser ut som akademikere flest: Briller, skjegg og på ryggen; en liten sekk.

- Det var full stans på T-banen, sier han andpusten.

Espen Schaanning, uttales skåning, er idéhistoriker og ga i 2007 ut boka «Menneskelaboratoriet. Botsfengselets historie». Det er klart at han må være med når vi skal skrive om Oslo Botsfengsel.

Rønningen stumper røyken. Vi skal i fengsel.

Siden tidenes morgenhar vi mennesker vært besatt av ideen om å regulere avvikende atferd. De som ikke innretter seg etter det som flertallet oppfatter som rett og rimelig, må justeres. Det begynner allerede når vi er barn, med formaninger om hva som er lov og ikke lov, hva som er bra og ikke bra, og bryter man med disse formaningene, følger skjenn, kjeft, klaps og ris. Gjennom dette lærer de fleste av oss hvordan vi skal oppføre oss. Men enkelte, de fortsetter med sine avvik. Da må det sterkere reaksjoner til, og gjennom historien har vi forsøkt ulike metoder: Gapestokk, brennmerking, amputering, pisking, avliving, you name it. Det meste er forsøkt, men ingenting synes å virke. Enkelte mennesker klarer bare ikke å innrette seg. Eller: Enkelte vil bare ikke innrette seg.

På 1700-tallet vokste det fram motstand mot offentlige avstraffelser, som etter hvert hadde fått preg av folkeforlystelse og underholdning. Når straffedømte ble hengt ut til spott og spe mistet de all skamfølelse, ble det sagt. De ble ufølsomme, og sank så dypt at de ikke hadde mer å miste. Resultat var hevnlystne samfunnsfiender.

Da var det at enkelte spurte:Hva er det verste vi kan utsette et menneske for?

Jo, det er å bli rykket løs fra det miljøet man føler seg hjemme i. Som det ble sagt: «Tilhørigheten til slekt og samfunn er en av menneskehjertets sterkeste følelser». Man skulle ikke lenger skulle straffe med fysisk smerte, men ta avvikerne ut av skadelige og fordervede miljøer og sett dem inn i sunne, ordnede og oppbyggende omgivelser. Over hele Europa ble det bygget tukthus, som ble fylt opp med tiggere, døgenikter, omstreifere, og drapsmenn. Håpet var at disiplin og hardt arbeid ville omdanne dem til pliktoppfyllende og flittige borgere.

- Man sluttet å torturere kroppen, men man skulle fremdeles pine folk. Man skulle pine sjelen, sier professor Espen Schaanning. Men hva skjer når man plasserer mennesker sammen? Jo, de samtaler, de blir venner, de bygger nettverk, de lærer av hverandres feil og suksesser. Det viste seg snart at de færreste gikk angrende ut fengselsporten, men tvert om rakrygget og med ny kunnskap. Fengslene ble forbryterhøyskoler.

Og da er vi ved neste kapitteli strafferettshistorien, nemlig det som omhandler Oslo Botsfengsel. I mange år ble norske embetsmenn sendt til utlandet for å se hvordan man der løste utfordringene med de lovløse og håpløse. I 1841 avleverte omsider Straffelovkommisjonen resultatet av sitt arbeid. Det nye forløsende ordet var isolasjon. Det var ren logikk: Ble fangene isolert, ville de ikke bli utsatt for negativ påvirkning fra andre, samtidig som de fikk tid og rom til å angre. Kommisjonen foreslo å bygge til sammen sju botsfengsler i Norge

Forslaget var omstridt. Det var et stort økonomisk løft for en fattig nasjon, og debatten gikk som den ville gjort i dag. Det var nok av andre ting å bruke penger på. Var det riktig å bruke så mye penger på kriminelle?

- Det var store investeringer, men de tenkte det ville lønne seg i det lange løp. Håpet var at de som kom inn her ville gå ut omvendt og forbedret. De mest optimistiske rapportene fra USA sa jo det, forteller Schaanning.

Vi er omsider kommet innendørs og står i hjertet av fengselet, den såkalte sentralhallen. Det subber i joggesko og rasler i nøkler. Lydene slynges mellom de harde betongveggene og ekkoene gjaller.

- Så utgangspunktet for å bygge Botsfengselet var godt?

- Absolutt. Drømmen var å bygge det perfekte fengselet. Det var et humanitært og optimistisk prosjekt, og i bunn lå det en tro på at mennesket var godt. At det var mulig å rette opp skjeve trær og omvende dem til bedre mennesker. Riktignok med hard lut, men grunnideen var at dette var til fangenes og samfunnets beste.

I 1851 var Oslo Botsfengsel klartil å ta imot de første fangene.

- Det lå på en høyde og tronet nærmest som en borg. Hensikten var at det skulle ha et middelaldersk og skrekkinngytende ytre. På den ene siden lå direktørboligen, på den andre siden bodde presten. Det var veldig symbolsk. Presten sto for omvendelse, mens direktøren sto for disiplin og avskrekking, sier Schaanning.

- Fangene skulle gå tungt opp alleen, deretter gjennom en lang, mørk tunnel. Så kom de inn i et lite portrom med et siste glimt av frihet og himmel, før de forsvant inn i isolasjon, sier Rønningen.

- Og når de kom innenfor, var alt topp moderne. Det var orden, kontroll og effektivitet, og håpet var at dette ville smitte over på fangenes indre rom, sier Schaanning.

Fengselet ble bygget med tre store fløyer i vifteform, med til sammen 252 celler - hver på åtte kvadratmeter. Det arkitektonisk geniale var at fra den såkalte sentralhallen, kunne hele fengselet overvåkes av ett eneste menneske. Alle cellene hadde innlagt vann og toalett, de hadde varme og ventilasjonsanlegg. Maten ble heist opp fra kjøkkenet i kjelleren og til sentralhallen, derfra gikk den på traller inn i de tre fløyene, hvor den ble servert gjennom ei luke i døra. Fangene skulle sitte alene på sine celler. Der skulle de sove, der skulle de spise de og der skulle de arbeide.

- Bortsett fra en times lufting hver dag og gudstjeneste en gang i uka. Alt ble tilrettelagt slik at fangene ikke hadde noen kontakt med andre mennesker, sier Schaanning.

- Bortsett fra presten og direktøren, sier Rønningen.

- Bortsett fra dem, ja. Grunntanken var at fangene skulle bringes til anger og bot. Fangene skulle gis arbeid og undervisning, og gjennom moralsk og religiøs påvirkning bli bedre mennesker ved løslatelsen, sier Schaanning.

Det var ikke hvem som helstsom fikk sone i det nye fengselet.

- Det var folk som var dømt til dommer mellom seks måneder og seks år. Men det å sitte i Botsfengselet var så ille at man senket straffene med en tredel. Var du dømt til seks år, satt du fire år i Botsfengselet. Det var en smertereduksjon, kan du si, sier Schaanning.

- Kunne man søke om å sone her?

- Nei, i utgangspunktet var det fanger mellom 18 og 30 år, og grunnen til det var at de ville ha dem de trodde de kunne forbedre. Men de ville ikke ha folk under 18 år, for det var en stor diskusjon om man kunne bli sinnssyk.

- Sinnssyk?

- Det var en stor diskusjon i hele Europa om botsfengsel gjorde folk sinnssyke, og det visste naturligvis de som satt her. For mange var nok det å havne på Botsfengselet det verste, og mange forsøkte på alle måter å bli overflyttet til tukthuset. Den vanligste måten var å simulere sinnssykdom.

Det ble etter hvert så mange som sinmulerte sinnssyke at noe måtte gjøres.

- I 1860 kom direktør Pettersen på at han skulle spyle fangene. I kjelleren ble et rom innredet med en brannslange. Noen ganger for å roe ned fanger, men ofte for å avsløre dem som forsøkte å simulere sinnssykdom. De ble spylt med iskaldt vann i ti-femten minutter. Helt til de sa: «Jeg lyver, jeg lyver, jeg er ikke sinnssyk».

Men hvordan funksjonerteOslo Botsfengsel ellers? Ikke så bra.

- Allerede da de flyttet inn kom det rapporter fra utlandet som viste at dette ikke var veien å gå. Å holde fangene isolert fra hverandre, viste seg å være umulig. Tenk deg det å lufte 250 fanger som ikke skal se hverandre? Bare logistikken var helt håpløs. Det måtte de gi opp ganske fort, sier Schaanning.

Så var det prekenene hver søndag. De første åra holdt presten prekener fra sentralhallen. Dørene var åpne og Guds ord nådde inn til fangene. Men gjorde de egentlig det? Det var umulig å observere de innsatte når presten snakket. Derfor forsøkte de å sette fangene bak skjermbrett i gangen i stedet.

- Det var veldige mange praktiske problemer knyttet til disse gudstjenestene, sier Schaanning. I 1887 fikk de bygget en fengselskirke. Det spesielle var selve kirkerommet. I et slags amfi satt fangene i avlukkede båser. De kunne se presten, men ikke hverandre.

- Men heller ikke denne løsningen var perfekt. Igjen var det å låse ut og geleide fangene til hver sin bås et problem, sier Schaanning.

Og siden fangene arbeidet på cellene måtte betjentene forsyne dem med alt de trengte av verktøy og materialer.

- Og betjentene måtte fly for å hente materialer, og det ble de jo lei av. Der fløy de, mens fangene satt og koste seg på cella si. Etter hvert måtte de lempe på reglene og fangene hentet selv det de trengte.

- Ble fangene bedre av isolasjon?

- Isolasjon var kanskje gunstig for å vekke fangenes samvittighet og sjelekval, jeg vet ikke, men den var samtidig nedbrytende. Tilbakefallsprosenten var altfor stor i forhold til ambisjonene man hadde. Dermed var mye av hensikten borte. Man sto igjen med oppbevaring og avskrekking. På denne tida begynte mange å hevde at det ikke var fengselet det var noe galt med, men fangene. Noen lar seg rett og slett ikke forbedre. De bare er sånn.

Det ble med dette ene botsfengselet i Norge. I stedet rykket medisinen og psykiaterne inn i fengslene. Den som gikk lengst her var italieneren Cesare Lombroso.

- Han lærte vi om på fengselsskolen, sier Rønningen.

Den italienske legen Cesare Lombroso er regnet som kriminologiens far, altså vitenskapen om kriminalitetens årsaker, utbredelse og bekjempelse. Han mente at forbrytere var degenererte mennesker, og etter studier og målinger av kriminelle, mente han at de hadde fysiske likhetstrekk: Kraftige kjever, kjøttfulle lepper, harde øyne, flate eller haukliknende neser, lange armer og så videre. Enkelte hadde forbryternatur. Lombroso er fremdeles pensum på kriminologistudiet, men mer som en kuriositet.

I dag er Oslo Botsfengselbygget om. Innmaten i den gamle kirka ble revet i 1934, og er blitt bibliotek og gymsal. Sentralhallen ligger som den alltid har gjort, men i fløyene er det bygget oppholdsrom og kjøkken. Rønningen låser oss inn i fløyen der gamlisfangene sitter, og stemningen er oppsiktsvekkende munter. Vi inviteres inn på cella til en mann i slutten av 50-åra. Kraftig, glattbarbert på hodet. La oss bare kalle ham Egon Olsen. Cella hans er som et advokatkontor. Ringpermene står oppstilt. En studentutgave av Norges Lover, der er straffe- og gjennomføringsloven, der sosialtjenesteloven og forvaltningsloven.

- Man må følge med litt selv, sier Olsen, som kjenner til fengselets historie.

- Dette er ikke akkurat stedet man ønsker å sone en straff, sier han.

- Bygningsmessig er dette stedet bare laget for å oppbevare folk. Jeg mener: Den gangen det ble bygget visste man ikke noe særlig om konsekvensene av å låse mennesker inne. Vi burde ha kommet lenger i dag. Det må være innhold i soningen, det må være alternative programmer. Jeg har sittet her i sju måneder. Det er skadelig. Mektig farlig. Men - jeg takler det til en viss grad.

Vi er kommet opp i fengselets tårn.Her er det utstilt trearbeider som fanger har gjort gjennom fengselets historie. En hel vegg er viet ting som er blitt beslaglagt gjennom åra. Det er ulike slagvåpen med spikrer, en plombert pistol, og der, et klassisk lakentau.

- Jeg så et gammelt intervju fra 1967 med den daværende direktøren, sier Rønningen.

- Han snakket om hovedutfordringen for fengselet den gang, som var aktivisering av de innsatte. Akkurat det samme som direktøren sier nå. Det er ingen endring. Akkurat de samme problemene, sier han.

- Det er helt tragisk at vi ikke er kommet lenger. Det er stadige nye varianter av det samme, sier Schaanning.

- Fortsatt mener jo menigmann at fengselsstraffer skal være hardere, sier Rønningen.

- Virker ikke straff avskrekkende?

- Straff, nei? Det er vel motbevist mange ganger nå, sier Rønningen.

- Finnes det noen løsning på hva vi skal gjøre med dem som bryter loven?

- Jeg har løsningen, sier professor Schaanning.

- Fortell!

- Jeg mener at vi skal sette oss som mål å rive alle fengslene. Det viktigste når folk har gjort noe galt, er at de får en dom. Og hvis det er slik at vi skal påføre dem smerte av noe slag, hvorfor ikke piske dem noen timer?

- Hæ?

- La de dømte som ønsker det få velge pisking. over noen dager, og bli ferdig med det. Gjøre noe hardt og brutalt. La oss få unna den smerten på kort tid. I stedet for å bruke masse penger og ressurser på å sperre dem inne og la dem råtne på ei celle i årevis, bør vi stille spørsmålet: Hva kan vi gjøre for deg?

- Har du noen kommentar, Rønningen?

- Jeg er helt enig, jeg, sier Rønningen.

- Hva?!

- Jo, etter min personlige mening driver vi nå og plager de fattigste av de fattige, de som har det verst fra før. Hva er meningen med det? Hva vi gjør med de innsatte her inne har egentlig ingenting å si. Det er når de kommer ut igjen at problemene begynner.

- Det viktigste er å sette inn ressurser tidlig i livet, og når de kommer ut av fengselet, sier Schaanning.

- Mye av vårt arbeid består i å begrense de skadevirkningene som fengselsoppholdet påfører, sier Rønningen.

- Begrense skadevirkningene av fengselsoppholdet, ja. Det forteller vel egentlig alt, sier Schaanning.

- På den andre siden: Mange som har gjort noe galt vil bli påført en straff for å føle at de har gjør opp for seg, sier Rønningen.

- Ja, og det er forståelig. Hvis noen har gjort noe galt og angrer, noe de fleste gjør, vil de bli påført noe som gjør at de føler at de har gjort opp for seg. Men i stedet for å pine dem i et fengsel, kunne vi heller vurdert erstatningsrett for pårørende. En slags meningsfylt og konstruktiv gjenytelse.

Vi står på taket av tårnet.Hele Oslo ligger i et grått skydekke. Det er vind og kaldt. Rønningen og Schaanning har funnet hverandre nå, og prater leende sammen.

- Men vi som er lovlydige har behov for beskyttelse og for hevn?

Rønningen fyrer opp en ny rullings.

- Ja, hele fengselsvesenet er jo for folkeopinionen der ute, ikke for å forbedre forbryteren.hop@dagbladet.no