I MIN OMGANGSKRETS finner du faktisk endel folk som ikke spiller altfor mye dataspill, tro det eller ei.

Med ujevne mellomrom samles vi likevel gjerne for å samarbeide oss gjennom actionspill, noe som dessverre ikke skjer altfor ofte.

Skuffende få actionspill legger nemlig opp til såkalt coop-spilling, der man spiller side om side gjennom historien. Så når et spill som er designet for en slik opplevelse dukker opp, blir det nødvendigvis fest i stua.

BARE SÅ DET ER SAGT; «Army of Two: The 40th Day» er ikke spesielt givende å spille alene. Som spillnavnet antyder er du ikke alene på slagmarken, her er du helt avhengig av å spille i tospann.

Nå er det riktignok gjort en del grep siden forgjengeren som gjør det bedre å spille alene - det er mulig - ettersom den kunstige intelligensen til medspilleren er blitt grundig omskolert.

Men det er først når du spiller sammen med et ekte menneske og ikke en datamaskin at spillet kommer til sin rett.

NOEN VIL KANSKJE si at alle dataspill er morsomme når du spiller sammen med venner, noe som godt kan stemme. Man ler av pinlige situasjoner, snakker skit seg imellom, og om spillet ikke engasjerer så mye har man alltids godt selskap.

Kanskje er grunnen til at gjennomspillingen av «Army of Two: The 40th Day» har vært så underholdende som det var nettopp fordi jeg opplevde det med noen andre, men når sant skal sies opplevdes seansene først og fremst som gode spillopplevelser.

Når vi snakket sammen handlet det om hvordan vi skulle angripe situasjonene i spillet, og hvordan vi best kunne samarbeide for å komme oss helskinnet videre til neste brett.

SPILLET HAR ENDEL mekanismer som gjør det mulig å kommunisere seg imellom selv om man ikke sitter i samme stue, noe som letter spillingen for de som velger å samarbeide over nett.

Dette kan kanskje bli en litt mer klinisk og ikke fullt så kameratslig spillopplevelse, men like fullt - samarbeidsfølelsen er til stede her også.

EN AV FORDELENE med å spille sammen med folk som ikke er bortskjemte med spill (noe jeg som spillanmelder ofte kan føle meg) er at man også kan få en forståelse for hvor irriterende enkelte svakheter ved spillet kan oppleves for andre.

Og i «Army of Two: The 40th Day» var det full enighet om at noen ting kunne vært gjort annerledes.

For det første er det ikke mulig å hoppe over kuttscener, noe som kan bli temmelig irriterende når du må se dem flere ganger dersom de avspilles før en vanskelig scene.

De automatiske lagringspunktene er heller ikke helt optimale, så ofte må du spille lange strekk før disse kuttscenene, som gjerne kan etterfølges av en vanskelig bosskamp. Det er også irriterende å nøye modifisere våpnene dine, for så å miste disse innstillingene om du dør før et lagringspunkt.

SELVE HISTORIEN, der dere av en eller annen grunn skyter dere gjennom et Shanghai i full oppløsning, er ikke så enkel å få tak i - men den er heller ikke så veldig viktig.

«Army of Two: The 40th Day» er nemlig først og fremst en machofest for de kameratslige stundene, og der fungerer det akkurat som det skal.