Etter teatersuksessen med «Verdiløse menn» har åpenbart tegneserieskaper Christopher Nielsen fått smak for teateret.

I fjor vinter satte han seg ned og skrev manus til stykket «Hustyrannen», og allerede den 19. januar er det klart for urpremiere på Nationaltheaterets Amfiscene.

Regi står også denne gang Anders T. Andersen for, etter det vellykkede samarbeidet på «Verdiløse menn».

Angstfylt

«Hustyrannen» tar utgangspunkt i et noe nedslitt sameie på en fiktiv adresse på Tøyen i Oslo. Her bor familien Bjørge, den alkoholiserte Roskifte og dataspillavhengige Gulbranssen hver sine leiligheter, uten å bry seg nevneverdig om hverandre.

Inntil den dagen da Gisken Armands rollefigur Bonsak kommer inn med ambisjoner om styrelederverv og mer til.

— Som alle fanatikere gjør, begynner hun å pirke borti folks angst. Hun begynner med brannen i Urtegata på den ene siden, og andre verdenskrig på den andre. Der tar hun tak, med brannsikkerheten, og det er der deler av sameiet går på kroken, forteller Andersen til Dagbladet.

Trilogi

«Hustyrannen» er den første av tre deler i den påtenkte «Stafylokokktrilogien», der Nielsen ønsker å rette søkelyset mot de råtnere deler av kongeriket Norge. I likhet med stafylokokkene

— Tanken med stafylokokkene er å si noe om at alle vender blikket utover for å finne farer, mens kanskje det er greit å vende det blikket den andre veien i ny og ne. Eller hele tiden, jeg veit ikke, sier Andersen.

I stykkets persongalleriet finner man en rekke forskjellige typer som ikke er vant til å møtes. Finn Schau spiller en pilleglad alkoholiker, Jan Sælid portretterer en innesluttet spillavhengig, mens Christian Skolmen er Bjørgefamiliens egen hustyrann i all sin selvgodhet — noe kona (Marte Engebrigtsen) og den rullestolbundne datteren (Andrine Sæther) lenge har måttet leve med.

Når Bonsak flytter inn og tilsniker seg styrelederrollen, innfører hun også møteplikt på styremøtene. Det går ikke upåaktet hen.

— Det går litt trått, da. Men de blir jo revet med av ideen om at sameiet skal være en prototype på det norske hus, forteller Christopher Nielsen.

Tegneseriefigurer

De som tidligere har lest Nielsens tegneserier vil umiddelbart dra kjensel på persontypene og måten de portretteres på — teaterstykket oppleves ikke så fjernt fra stemningen som råder i tegneseriene.

— Det er jo helt likt, det er det som er det geniale. Christopher har alltid skrevet dialog. Tegneseriene er i dialog med tegningene og teateret er i dialog med menneskene, sier Andersen, før Nielsen skyter inn:

— De er rett og slett tegneseriefigurer. Så har jeg en annen spesialitet, for å skryte litt, og det er at jeg skriver karakterer i dialogen. De har signaturmåter å prate på, som identifiserer dem som en karakter.

Foreløpig er det ikke fastsatt noe plan for de neste to stykkene i «Stafylokokktrilogien».

— Vi har ikke noe spilleavtale på de to neste. Men vi håper å få de andre opp så kjapt som mulig, vi håper det, sier Nielsen.